ANMELDELSE: The Shark Is Broken, Ambassadors Theatre ✭✭✭✭

Ray Rackham anmelder The Shark Is Broken, som nå spilles på Ambassadors Theatre i London.

Ian Shaw (Robert Shaw), Demetri Goritsas (Roy Scheider) og Liam Murray Scott (Richard Dreyfus). Foto: Helen Maybanks The Shark Is Broken

Ambassadors Theatre

4 stjerner

Bestill billetter

Regissør Guy Mastersons imponerende produksjon av Ian Shaw og Joseph Nixons nye stykke startet i et lite teater med 90 seter i Brighton i 2019. Etter å ha blitt finpusset gjennom hele fjoråret, har det nå funnet sitt perfekte hjem i West End. Publikum møtes av et smell av musikk, der slagere fra 1974 (fra band som Rubettes og ABBA) nesten blåser taket av Ambassadors Theatre. Teppet er oppe, og Duncan Hendersons utgave av ‘Orca’ (kanskje filmhistoriens mest berømte båt, med unntak av dens større slektning Titanic) ligger støtt på scenen, vakkert opplyst av Jon Clarks atmosfæriske lysdesign. Fartøyets ruvende tilstedeværelse forsterkes av Nina Dunns smarte videoprojeksjoner av havet rundt Martha’s Vineyard, som plasserer publikum midt i Atlanterhavet, rett sør for Cape Cod – i en tid som virker akkurat passe nostalgisk, men likevel så kjent at det føles nåtidig. Det er ingen scenografiske krumspring eller nye lokasjoner som rulles inn. Vi har båten, de projiserte bølgene og en følelse av uhyggelig ettertanke. Det som følger er en tankevekkende og underholdende utforskning av tre mannlige egoer; en diskurs om filmskaping frosset i tid, og et speil som holdes opp for begge deler i 2021.

Liam Murray Scott (Richard Dreyfus) og Ian Shaw (Robert Shaw) Foto: Helen Maybanks

Prestasjonene til alle de tre skuespillerne er gnistrende. Demetri Goritsas spiller den stødige, men slitne Roy Scheider med perfekt gehør, og gjenskaper nesten rollen som Sheriff Brody hadde i selve filmmanuset. Liam Murray Scott bringer en presisjon til Richard Dreyfuss' grenseløse energi som er en mesterklasse i det å portrettere en levende person. Hans sjarmerende tolkning av Dreyfuss’ irriterende arroganse er så treffsikker at man flere ganger nesten håper at Goritsas eller Shaw faktisk skal dytte ham over bord. Når det gjelder Shaw selv (som spiller sin egen far, den briljante, rastløse og alkoholiserte Robert Shaw), finnes det ikke lenger dekkende superlativer. Det er en utrolig skildring av en mann som ikke ville virket malplassert i en Shakespeare-tragedie. Det er lagt stor vekt på å ikke bare etterligne skuespillerne som har vært en del av popkulturen i snart femti år, men heller skape solide, rotfestede karakterer. De er kastet ut på dypet i Atlanterhavet, duppende retningsløst mens filmteamet prøver å reparere den mekaniske haien Bruce – kanskje stykkets eneste andre karakter; usett, men nådeløs. Dette er noen av de beste prestasjonene du vil se på en West End-scene, og alle tre legemliggjør en tid og et sted i Hollywood-skuespilleres skjøre eksistens ved slutten av filmens gullalder. Shaws fremføring av en sentral scene i filmen som stykkets epilog (alle som har sett filmen kan gjette hvilken) sendte frysninger nedover ryggen på alle i salen. En spesiell utmerkelse må også gå til Kara Tsiaperas for fantastisk dialektarbeid.

Liam Murray Scott (Richard Dreyfus), Ian Shaw (Robert Shaw) og Demetri Goritsas (Roy Scheider). Foto: Helen Maybanks

Shaw og Nixons manus har blitt omarbeidet noe for å fylle den nye spilletiden på 90 minutter i denne West End-versjonen. Stykket er morsomt, og det er mange øyeblikk som fremkaller gapskratt. Når Dreyfuss beklager seg over at de kan sende en mann til månen, men ikke klare å bygge en mekanisk hai som tåler saltvann, kommer kveldens første virkelige humreutbrudd – mens Scheider leser Nixon-overskriftene i New York Times. Det er kanskje én for mange referanser som skuer inn i fremtiden. Antydninger om at Nixon kan bli overgått av en enda mer korrupt president, eller et hjertesukk over filmbransjens retning etter en hai-slasher med spørsmålet «hva blir det neste? Dinosaurer?», balanserer på den fine linjen mellom latter og sukk. Og for enkelte kunne utvidelsen til 90 minutter kanskje ha blitt brukt enda bedre til å gi en dypere utvikling i forholdet mellom Shaw (som føler seg utbrent som 47-åring) og Dreyfuss (som er frustrert over at han ikke engang har startet som 27-åring). Det kunne ha gitt de nå legendariske kranglefantene enda mer slagkraft. Når det er sagt, er det vi får servert en samling morsomme, interessante og fremfor alt tankevekkende vignetter; en sjanse til å titte bak kulissene og utforske realiteten ved å vente på at en mekanisk hai skal virke, slik at man faktisk kan få «spilt» mot den.

Demetri Goritsas (Roy Schieder) og Liam Murray Scott (Richard Dreyfus). Foto: Helen Maybanks

All handling foregår på Orca, det flytende «settet» fra filmens tredje akt. Og akkurat som i filmen Jaws, er Hendersons design av båten verdt billettprisen alene for enhver fan. Den er delt i to, slik at publikum får være vitne til sentrale øyeblikk fra den svært krevende innspillingsperioden. Den fremstår nesten som «sprettet åpen», et snedig grep gitt tematikken, og Hendersons fokus på detaljer er utsøkt. Klaustrofobien i manuset får et fysisk uttrykk i designet, mens måker kan sees og høres sirkle over de tre glitrende skuespillerprestasjonene. The Shark Is Broken er et sjeldent funn – et strålende eksempel på hvordan en produksjon blir så mye mer enn summen av sine deler, selv når alle involverte yter sitt aller ytterste.

Haien er kanskje ødelagt, men dette stykket virker uknuselig.

Spilles nå på Ambassadors Theatre