ANMELDELSE: Troll kan temmes, RSC på Barbican Centre ✭✭✭✭

Sophie Adnitt anmelder William Shakespeares Troll kan temmes (The Taming Of the Shrew) presentert av Royal Shakespeare Company på Barbican Theatre i London.

Claire Price som Petruchia i Troll kan temmes. Foto: Ikin Yum Troll kan temmes

Barbican Centre

Fire stjerner

Det har vært mye debatt i teatermiljøet om hvorvidt vi bør fortsette å sette opp Troll kan temmes. Propellers 2006-produksjon presenterte denne historien om ekteskapelig mishandling med et rent mannlig ensemble, noe som fremhevet stykkets voldelighet med rystende resultater. I denne versjonen fra Royal Shakespeare Company, regissert av Justin Audibert, lekes det igjen med kjønnsroller. Denne gangen er Padova et matriarkalsk samfunn, hvor kvinner går i gatene med sverd i beltet og mødre selger sine trassige sønner til høystbydende. Baptista Minola (en strålende Amanda Harris) nekter å la sin yngste sønn Bianco (en morsom og altfor lite brukt James Cooney) gifte seg med noen av beilerne før hennes eldste, den «vanskelige» Katherine (Joseph Arkley), er bortgiftet. Entré Petruchia (Claire Price), som har kommet til Padova med ett eneste mål for øye – å gifte seg til penger. Når hun hører om Minolas rikdom, er Petruchia overbevist om at hun kan temme den viljestærke Katherine, uansett hvilke midler som kreves.

Claire Price og Joseph Arkley. Foto: Ikin Tum

Claire Prices Petruchia er en fryd å se på – i starten fylt av vilt selvtillit, tar hun uforbeholdent plass og legger aldri bånd på seg selv. Så starter overgrepene, og du innser at Petruchia er en av disse ubehagelige typene som virker sjarmerende helt til de på et øyeblikk snur og viser sitt sanne, forferdelige jeg.

Til tross for all roping og rasing spiller Arkley rollen som Kate med enorm verdighet. Helt fra start er han alene, ignorert og stadig oversett til fordel for Bianco. Et øyeblikk lurer man på om det man tolker som et vanskelig temperament egentlig er sjenanse; en introvert i en verden av store personligheter (og de er virkelig store – her er det lite subtilitet å finne). Mens Bianco og de andre mennene er utstyrt med upraktiske, bølgende lokker, er Kates hår klippet helt kort – igjen skiller han seg ut som uvanlig, en anomali.

Emily Johnstone og Laura Elsworthy. Foto: Ikin Yum Så møtes Kate og Petruchio, og en ustoppelig kraft møter et ubevegelig objekt; et øyeblikk virker de som skapt for hverandre. Kate kommer inn ovenfra og ser nesten ut til å stoppe helt opp idet han får øye på Petruchia. De låser blikkene for et øyeblikk før hun snur seg bort, og nesten som for seg selv, trykker hun fingertuppene mot hjertet – å nei, han er kjekk. Det er et sjeldent glimt av overraskende mykhet i en oppsetning som ellers preges av tøffhet og selvsikkerhet. Man får en følelse av at Petruchia faktisk elsker sin egenrådige gutt, og når hun ber ham teste lydigheten sin på slutten, virker det som om hun forsvarer ham mot de andres hån. I et annet liv kunne de ha vært en god match, men ikke i denne verdenen.

For når alt kommer til alt er dette fremdeles et stykke om et voldelig forhold, og ting blir alvorlig ubehagelig i andre akt når Petruchia sakte bryter ned Kates motstand mens ingen våger å gripe inn. Arkleys Kate er en gripende studie i håpløs, ensom hjertesorg. Mens alle rundt ham spiller stykket som en farse og løper ut og inn av de mange dørene i Stephen Brimson Lewis’ vakre scenografi, spiller Arkley det som et rent drama – til og med en tragedie. Først helt på slutten gir han etter og legger hånden under konas fot med et overdrevet rykk som fremkaller mer latter enn det som føles passende. Kate forstår endelig hvilken sjanger han har havnet i – men til hvilken pris?

Amelia Donkor og James Cooney i Troll kan temmes. Foto: Ikin Yum

I ensemblet for øvrig er Sophie Stanton en komisk perle som glir rundt på scenen som om hun er på hjul, og Laura Elsworthys humør som den luringen Trania er uimotståelig. Men tilfører dette kjønnsskiftet noe til dette egentlig ganske ubehagelige stykket? For det første belyser det hvor nedlatende døtrene i originalstykket omtales, som ren handelsvare. Og bortsett fra Kates berømte tale mot slutten, og litt frem og tilbake med Petruchia, får han ikke særlig mye å si sammenlignet med noen av Shakespeares andre helinner. Det er litt urovekkende at en kvinne kan stå i bakgrunnen uten å påvirke samtalen uten at det legges merke til, mens det i dette tilfellet – hvor en mann blir brakt til taushet – blir veldig synlig. Du tar deg selv i å tenke: «Jøss, Kate og Bianco har ikke sagt... noe som helst... på ganske lenge...»

«Trollaktig» eller vanskelig oppførsel er mer akseptert for menn i vår verden – en mann kan være «stridbar og kranglefant» og slippe unna med det som en «skikkelig kar». Når en kvinne oppfører seg slik, anses hun som iboende feil og må temmes. Det er derfor interessant å se en verden der «gutter er gutter»-holdningen ikke får fotfeste. I denne drakten blir Troll kan temmes et stykke om dypt feilbarlige, svært smarte kvinner med menns handlekraft og selvtillit; kvinner som er uperfekte og legger tåpelige planer, men likevel slipper unna med alt sammen.

Hvis jeg må peke på en hovedmangel ved denne tolkningen, er det Audiberts tilsynelatende mangel på sympati for Kate. I iveren etter å bringe latteren tilbake i denne komedien (og det er unektelig veldig morsomt, spesielt i Bianco-scenene), føles Kate litt tilsidesatt. Publikum får ikke tid til å reflektere over overgrepene Kate blir utsatt for før latteren er der igjen – det føles litt som om det blir feid til side så vi kan fokusere på komikken.

Trenger vi å slutte å sette opp Troll kan temmes? Jeg sier nei – men i likhet med Arkley i denne ellers fascinerende produksjonen, må vi begynne å spille det som den tragedien det faktisk er.

Spiller frem til 18. januar 2020 på Barbican Theatre, London