ANMELDELSE: The Twits, Royal Court Theatre ✭✭

Dustene

Royal Court, Jerwood Theatre Below

28. april 2015

2 stjerner

Hvis du befinner deg på undergrunnen i nærheten av Sloane Square rundt forestillingstid denne måneden, vil du sannsynligvis se mengder av unge teatergjengere med en tynn, grønn pocketbok i hånden. Dette er Dustene, Roald Dahls original fra 1980, som nå spilles ved Royal Court i Enda Walshs nye dramatisering, regissert av John Tiffany. Med både Charlie og sjokoladefabrikken og Matilda gående med stor suksess andre steder, er dette det nyeste forsøket på å bringe Dahls unike alkymi av moraliserende, oppløftende, men også urovekkende og odde barneeventyr til London-scenen. Dessverre kan ikke denne nåværende adapsjonen måle seg med de to flerdimensjonale mesterverkene med særlig stor overbevisning. Noe av problemet ligger i det tynne kildematerialet, som ikke i utgangspunktet egner seg spesielt godt for teaterformatet. Det er en kort bok som er sterk på karaktertegning, men svak på selve handlingen. Bokens opphav lå tilsynelatende i Dahls avsky for skjegg (hva ville han ikke tenkt om dagens London-mote?) og hans ønske om å portrettere et par med spesielt grufulle fysiske trekk og personlig fremtreden. Den litterære energien rettes derfor mer mot skildring enn mot narrativ. Herr Dusts infiserte skjegg og Fru Dusts glassøye krever oppmerksomheten; deres gjensidige og oppfinnsomme pek mot hverandre og mot apefamilien de holder i slaveri, skaper en rekke repetitive grusomheter som mangler variasjon i følelsesmessig tone, og som til slutt blir langtekkelig. Som om han var klar over dette problemet, har vår selvutnevnte «ugagnskråke» av en dramatiker klemt inn et biplott i handlingen for å holde kvelden gående. Etter at de viktigste trekkene ved Dustene er etablert, og vi alle har grøsset over apene som tvinges til å stå på hodet, markene i spagettien, limfellene for fugler og de uspesifiserte rablene i «The Shrinks», blir vi introdusert for tre medlemmer av et omreisende sirkus. De lures inn i dette skrekk-kabinettet i håp om å vinne tilbake sirkuset sitt, som Dustene stjal fra dem tidligere. Hver av dem – Yorkshire Terrier-mannen, den tatoverte spåkonen og «Handsome Walzer Boy» – blir deretter rituelt ydmyket gjennom Muggle-Wumps' (apenes) gjenskaping av hvordan de ble fanget av Dustene. Dette gjøres med stor energi av alle involverte og tar opp store deler av første akt. Dessverre er resultatet både ensformig og usmakelig, uten den variasjonen og de nyansefulle tonene Dahl finner andre steder. Faktisk var selv de yngre medlemmene i publikum den kvelden jeg var der, nokså dempede i sin respons på denne sekvensen av smålig og nådeløs ydmykelse. Det er kanskje i overkant å sitere Hannah Arendt om «ondskapens banalitet» her, men det er like fullt lite dramatisk nerve å finne i en slik endeløs parade av ubehagelige handlinger. Dustene er, i motsetning til for eksempel Rektor Tronchbull, altfor endimensjonale til å holde på interessen over tid. Motivasjonen deres er triviell og uvesentlig, og det samme gjelder til slutt påfunnene deres. Når det moralske kompasset endelig snur mot slutten av historien, er det egentlig for sent og for vilkårlig til å ha særlig innvirkning på meningen med det vi har sett. Selvfølgelig blir den moralske orden gjenopprettet, som i alle slike verk: Dustene får sin fortjente skjebne, og Muggle-Wumps får sin rettferd og frihet. Men forløsning overbeviser bare i kjølvannet av kompleksitet og utfordringer, både for karakterene og for publikum. Hvis grunnarbeidet ikke er gjort og publikums empati ikke er vekket, er det for sent. I dette tilfellet har apatien satt inn for tidlig til at slutten kan utgjøre en forskjell. I Dahls beste verk snakker det samme materialet vakkert til både barn og voksne samtidig; og selv om det er gjort et forsøk her, blir ikke budskapet tydelig nok. Både boken og stykket fremhever kontrasten mellom Dustenes sterilitet og negativitet, og Muggle-Wumps' livlige familieenhet (og indirekte sirkus-«familien»), men dette blir ikke utviklet på noen signifikant måte. Dustene defineres som overklassepregede, middelaldrende, lumske og bøllete, med verdier som kunne plassert dem i UKIP-leiren: morris-dans til Elgars Pomp & Circumstance og nedlatende bemerkninger om alle utlendinger og utenforstående. Men dette forblir spredte gester fremfor en tydelig identitet. Jeg tenkte på et tidspunkt, da en campingvogn ble sentral i handlingen, at vi skulle få presentert et speilbilde av verdiene i Jerusalem – en gledesløs og snobbete middelklasse-avvisning av den livsbejaende ånden fra det gamle, arthurianske karnevalet som trollbandt publikum på Royal Court for ikke lenge siden. Det ville vært vittig og passende; men hvis det var regissørens intensjon, ble det aldri ordentlig forankret eller gjennomført.

I en barmhjertig ånd som ellers mangler i denne produksjonen, er det rett og rimelig å anerkjenne skuespillernes harde arbeid og det tekniske teamets ferdigheter. Alle skuespillerne, men spesielt Jason Watkins (Herr Dust) og Monica Dolan (Fru Dust), frydet seg over mulighetene til gotisk groteskhet av mange slag. Scenograf Chloe Lamford og Steven Hoggett (bevegelse) gjør en god jobb med å holde skuespillerne i bevegelse på en begrenset flate, og med å utforme en porthull-lignende trommel som scenens hovedstruktur. Denne ble brukt svært effektivt gjennom hele handlingen og var det mest imponerende aspektet ved selve finalen. Likevel kan ikke disse gode bidragene kompensere for hulheten i prosjektet, som ikke føles helt hjemme i Royal Courts tradisjon for radikalt og banebrytende kvalitetsteater.