ANMELDELSE: The Unbuilt City, King's Head Pub Theatre ✭✭

Julian Eaves anmelder Keith Bunins The Unbuilt City, som nå spilles på King's Head Pub Theatre.

Jonathan Chambers og Sandra Dickinson i The Unbuilt City. Foto: PND Photography The Unbuilt City

King's Head Pub Theatre,

8. juni 2018

2 stjerner

Bestill billetter nå

Se for deg Ayn Rands «The Fountainhead» gjenfortalt i stilen til et umodent og lite gjennomarbeidet førsteutkast av et enaktsstykke av Tennessee Williams, så har du en god anelse om hva denne forestillingen dreier seg om.  Sentralt står den nydelige og kraftfulle prestasjonen til Sandra Dickinson, som gir en mesterklasse i skuespillerkunst over 80 sammenhengende minutter på scenen: fra start til slutt forlater hun aldri scenen.  Det finnes ikke et kjedelig eller bortkastet øyeblikk i hennes ekstraordinære bravurnummer som Claudia, arvingen til en arkitektonisk arv som Jonathan Chambers’ joviale akademiker, Jonah, forsøker å tilegne seg.  Chambers er medprodusent for dette tostykket, og han skal ha ros for motet til å sette seg selv opp mot en av landets mest erfarne skuespillerinner i nesten halvannen time.  Det er imidlertid et svært ujevnt par, og Dickinson forblir til enhver tid det primære fokuspunktet for vår interesse.

Kanskje er det slik dramatiker Keith Bunin vil ha det?  Han har lagt igjen mye – svært mye – av sin egen biografi spredt gjennom sidene i dialogen, helt ned til opprinnelsen til akademikeren i Poughkeepsie, NY.  Det virker som om han har tatt oppfordringen om å «skrive det du kjenner» svært bokstavelig: vi får side etter side med utflukter og digresjoner gjennom ulike blindveier i hans liv og virke, men disse virker å være der for å fylle tiden snarere enn å utdype et dramatisk argument.  På den annen side forblir rollen som Claudia, til tross for Dickinsons iherdige innsats, nokså ugjennomsiktig og mangler en kjerne.  Muligens ville teksten fungert bedre som en kortroman enn et skuespill: for hvor er dramaet, handlingen og motivasjonen i hennes liv?  Det virker som om det er flere konkurrerende drivkrefter i sving, og de ser ut til å skrus av og på nesten tilfeldig, noe som frarøver stykket følelsen av form eller mening, og etterlater karakteren hennes uopplyst og fjern, uansett hvor mye hun snakker.

Jonathan Chambers og Sandra Dickinson i The Unbuilt City. Foto: PND Photography

Bortsett fra den jevne drikkingen av whisky, finnes det bare én scenisk handling: det står et skap på scenen og – ja – noe blir omsider tatt ut av det, uten at det overrasker noen.  Dette gjør stykket utrolig statisk.  Følelsen av å ikke ha noen steder å gå kan være pirrende anspent hos Beckett, men i et naturalistisk stykke som dette virker det mest av alt frustrerende og irriterende.  Ved siden av dette får vi prat.  Endeløs preking.  Regissør Glen Walford holder de to skuespillerne svært nær hverandre gjennom praktisk talt hele forestillingen, spesielt i starten (når det merkelig nok virker å være den største avstanden mellom dem); og når de ikke står kameratslig sammen, kaster de ut merkelige henvendelser til publikum gjennom en fjerde vegg som aldri er tydelig etablert.  Hvorfor?  Er det meningen at vi skal involveres i livene deres?  I så fall, hvordan?  For meg forble det et mysterium.

Claudias hus er, blir vi nøye fortalt, berømt for å være kjølig.  Men vi lurer.  Erin Greens scenografi – en bred bue av myke folder med rødbrune gardiner i bakgrunnen, et teppe med vevde arabesker på en dyp rød bunn, en lenestol med en stor firkantet terrakotta-pute, og deler av en varmt glitrende forgylt bilde-ramme som skal forestille et vindu – sammen med Tim Deilings gyldne belysning, erklærer ALT sammen høylytt det stikk motsatte.  Og så har vi den intime nærheten mellom de to karakterene.  Igjen, hvorfor?  Jeg ante ikke.  Klumpet de seg sammen for å holde varmen?  Det virket knapt troverdig.

Og det er kanskje det største problemet med dette manuset. Troverdighet.  Til tross for sitt dypt alvorlige uttrykk – og premiepublikummet var fullt av venner og slektninger ivrige etter å sette pris på den kjærlige sentimentaliteten som er sydd inn i dette – virket det aldri som om forestillingen skapte en troverdig situasjon eller karakterer jeg kunne ta på alvor.  Ja, det gir Ms. Dickinson nok en massiv rolle – hun ble sist sett i en annen kolossal oppgave som hovedrollen i «I Loved Lucy» – og det er fantastisk (eller det vil bli det når hun har replikkene helt inne), men i likhet med det forrige manuset, gir det henne ikke et godt stykke.

Dickinson jobber knallhardt og har store talenter å by publikum på.  Hun fortjener virkelig bedre manus.

Spiller til 30. juni 2018

BESTILL BILLETTER TIL THE UNBUILT CITY NÅ