ANMELDELSE: The Visit, National Theatre London ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Tony Kushners adaptasjon av Dürrenmatts stykke Besøket (The Visit), som nå spilles på National Theatre i London.

Lesley Manville og ensemblet i Besøket. Foto: Johan Persson Besøket

National Theatre

13. februar 2020

3 stjerner

Bestill billetter Tony Kushner er en dramatiker som ikke er kjent for å være kortfattet, noe vi som er fans av Angels in America er smertelig klare over. Store ideer, store temaer – han elsker en debatt, og hans adaptasjon av Dürrenmatts Besøket har blitt kortet ned med tretti minutter siden prøveforestillingene, men klokker fortsatt inn på tre timer og 40 minutter. Når Claire Zachanassian, den eldre damen som kommer på besøk, returnerer til hjembyen Slurry, er hun verdens rikeste kvinne. Hun tilbyr de fattige innbyggerne en milliard dollar hvis de utfører ett ønske: Å drepe ungdomskjæresten hennes, Alfred Ill. Han gjorde henne gravid, nektet for farskapet og bestakk vennene sine til å si at hun var promiskuøs, noe som førte til at hun måtte forlate byen lense og utstøtt. Hevnen er søt, og det samme er penger og en komfortabel livsstil.

Lesley Manville. Foto: Johann Persson

Den gode nyheten er at Lesley Manville spiller hovedrollen. Her kanaliserer hun 1950-tallets filmheltinner og urettmessig behandlede kvinner, og hun har det tydelig gøy med kunstige lemmer og slagkraftige replikker. Med den blonde parykken og vokalbruken er det mer enn et snev av Baby Jane her, og det er til og med et vink til Bette Davis i Under nye stjerner (Now, Voyager). Claire ankommer med et helt følge, inkludert en panter, og Manville byr på storartet, campy moro i første akt. Utover i stykket viser hun dyktig hvordan kjærligheten til Alfred har dominert og arret livet hennes. Hugo Weaving er like god som Alfred, og fanger ikke bare skrekken over å være en merket mann, men også konsekvensene av egne handlinger. Nicholas Woodeson gjør en strålende figur som ordføreren som ofrer Alfred for å redde byen sin, og Sara Kestelman glitrer som rektor Covington – stykkets moralske kompass, selv når hun er dritings på vodka.

Hugo Weaving og ensemblet. Foto: Johan Persson

Likevel er stykket en tungrodd materie, og en kraftig redigering ville forbedret det betraktelig. Den blinde vaudeville-duoen er irriterende og kunne vært fjernet umiddelbart, og det er en kjærlighetsduett i tredje akt som er fullstendig unødvendig. Kushner gjentar seg ofte. I likhet med del to av Angels in America blir dramatikken satt til side for diskusjon når stykket beveger seg mot det som burde være et klimaks. Mye av det er interessant, men mye er allerede sagt. Etter en veldig god første akt sporer stykket av – til tross for scenografens og scenearbeidernes imponerende togeffekter – og regissør Jeremy Herrin kjemper for å temme det vidløftige manuset. En postindustriell amerikansk by på knærne vekket assosiasjoner til Lynn Nottages utmerkede stykke Sweat, og like i nærheten på Young Vic viser Stef Smiths Nora hvordan gjeld fanger folk, i løpet av kjappe 1 time og 45 minutter.

National Theatre har satset alt på dette stykket, men ingen mengde godt skuespill, live jazzmusikk i pausene eller kraften i sceneteamet ved Olivier-scenen kan kompensere for det gapende problemet i stykkets kjerne: Claire forklarer omtrent tjue minutter ut i handlingen nøyaktig hva som kommer til å skje, og tre timer og tjue minutter senere er det akkurat det vi er vitne til! Uten overraskelser eller vendinger kunne jeg ikke la være å tenke at vi kunne ha kommet til den samme konklusjonen litt raskere.

Spilles til 13. mai 2020.