ANMELDELSE: The White Feather, The Union Theatre ✭✭✭✭✭

David Flynn i The White Feather. Foto: Scott Rylander The White Feather

The Union Theatre

18. september

5 stjerner

General Sherman uttalte som kjent at «krig er helvete». Det er derfor en stor utfordring å skildre krigens redsler og kompleksitet på en teaterscene. Produksjoner som prøver på dette kan fort ende opp som enten ensporede og patriotiske, eller altfor prektige og idealistiske i sitt budskap.

The White Feather klarer å balansere på denne knivseggen; det er nettopp derfor den er en slik triumf som fortjener all den heder den kan få. Historien utspiller seg i en landsby i East Anglia, Upton Davey, mens den kjemper med belastningene og kaoset under første verdenskrig. Menn fra alle samfunnslag blir utkalt og presset til krigsinnsats, inkludert den mindreårige Harry Briggs.

Krigen krever sitt, og unge Harry blir henrettet for «falskhet» (han led sannsynligvis av det vi i dag kjenner som posttraumatisk stresslidelse). Søsteren Georgina må håndtere det sosiale stigmatet fra de «ekte» krigsenkene etter hvert som sannheten bak Harrys død kommer for dagen. Samtidig tvinges den velstående grunneieren Mr. Davey til å skjule sitt homofile forhold til en av sine ansatte, mens han kjemper for å forsone seg med sine egne rystende krigserfaringer.

Manuset, skrevet av Ross Clark og Andrew Keates, er svært tankevekkende og lagdelt, og fletter sømløst inn store temaer som kjønn, seksualitet, klasse og politikk. Enten det gjelder urettferdigheten ved at den dannede, men udugelige Davey rykker opp til offisersklassen, eller de personlige konfliktene de homofile landsbyboerne står i, blir det tydelig at livet i landsbyen er langt mer splittet enn man først får inntrykk av. Dialogen er ikke bare dramatisk sterk, men føles også historisk korrekt og tro mot tidsperioden.

Stykket er iboende politisk, men på en øm måte som prioriterer karakterene og historiene deres. Det viser alle sider av krigen; ja, den kan bringe folk sammen, men den kan også rive lokalsamfunn fra hverandre – enten gjennom fysiske traumer som granatsjokk eller sorgen ved å miste sine kjære. En mørk andre akt blir ytterligere destabilisert av to geniale vendinger i plottet som gir et helt nytt perspektiv på både forestillingen og rollene.

David Flynn og Abigail Matthews i The White Feather. Foto: Scott Rylander

Musikken er fremragende, med en rekke storslåtte nummer akkompagnert av et tremannsband med fokus på strykere. «Set Them In Stone», en treffsikker og lyrisk sang med nydelige harmonier, var min personlige favoritt, men det var flust av fantastiske sanger å velge mellom – alle solid fremført og fulle av følelser. Et spesielt inspirert øyeblikk var «Harry’s Letter»; teksten var hentet fra Harrys sensurerte brev fra fronten, der sensurens fjerninger ble speilet gjennom brudd i musikken.

Abigail Matthews er både søt og viljesterk som Georgina Briggs, den hengivne søsteren som blir aktivist. Hun har en kraftfull stemme og ga andre akt en gnistrende start med soloballaden «My Little Boy, Harry». Hun matches av David Flynn i rollen som Mr. Davey, som leverer en sensitiv og rørende prestasjon som en mann fanget mellom sin legning, pliktfølelse og troen på klassesystemets «naturlige orden». Mr. Davey fremstår på sett og vis som en skurk, men forblir likevel sympatisk; dette skyldes i stor grad Flynns sterke skuespill og vokale ferdigheter.

Adam Pettigrew er smertelig sårbar som den traumatiserte Harry, og Zac Hamilton er både sjarmerende og inderlig som Davey’s partner, Edward. Hamiltons solonummer «We Buried a Good Man Today» er hjerteskjærende trist idet en tårevåt Edward prøver å akseptere tapet; det er virkelig vakkert fremført. Når det er sagt, var karakteren noe vanskelig å få grep om og virket å forvandles fra unnasluntrer til prinsippfast militærnekter litt vel brått.

Christopher Blades fortjener også å nevnes for sine mange roller; hans rungende operarøst setter virkelig fart på produksjonen. Det var en strålende ensembleprestasjon, og selv om det forekom en og annen glemt replikk, er dette noe som garantert går seg til utover i spilleperioden.

Iscenesettelsen er gjennomgående god og bygger seg opp til en tåredryppende og perfekt utført sluttscene der alle elementer faller på plass. Jeg skal ikke utgi meg for å være ekspert på East Anglia-dialekter, men de hørtes autentiske ut, så ros til Sarah Stephensons dialektarbeid. Neill Brinkworths lyssetting er stemningsfull, med nyanser av gult og khaki som skaper akkurat den rette atmosfæren.

Handlingen hopper i tid gjennom forestillingen – i andre akt beveget vi oss fra 1918 til 1947, videre til 2006 og tilbake til 1949 i løpet av bare femten minutter! Selv om dette fungerer godt, kunne man kanskje gjort mer for å markere tidshoppene, da hverken skuespillere eller rekvisitter ble synlig «eldre». Det var lett å følge med for oss med programhefte, men det kunne kanskje vært tydeligere for de som ikke hadde det.

The White Feather er alt det musikalteater bør være – det vil få deg til å tenke dypt over mot, krig og menneskets natur hele veien hjem. Hvis det finnes noen rettferdighet, vil denne spennende produksjonen få spille lenger eller flyttes til en ny scene slik at den når det brede publikummet den fortjener.

The White Feather spilles på The Union Theatre frem til 17. oktober 2015