ANMELDELSE: Tre søstre (Three Sisters), Union Theatre ✭✭✭

Tre søstre

Union Theatre

6. januar 2017

Bestill billetter En sesong bestående av tre forestillinger fra Phil Willmott Company åpner i Southwark med Tracy Letts’ versjon av Tsjekhovs provinsielle familiedrama. I denne samproduksjonen med Union har Willmott samlet et flott ensemble på 14, hovedsakelig unge profesjonelle krydret med et par erfarne ringrever, og han viser oss en ny måte å utnytte Unions nylig oppgraderte lokale på.

Med 60 sitteplasser fordelt romslig på alle fire sider av scenen, har siktlinjer og akustikk aldri vært bedre. Willmott utvider også av og til handlingen ut i kulissene og opp i prøvesalen over auditoriet, noe som gir den friske effekten at vi i publikum føler oss som veggpryd eller møbler i det romslige hjemmet til Irina, Masja og Olga – arven etter deres avdøde offisersfar. Scenografien er enkel, og Unions praktiske lille flygel fungerer ikke bare som kilde til diegetisk musikk (særlig under bursdagsfeiringen i første akt), men gir også en kraftfull antydning om den borgerlige respektabiliteten som både opphøyer og kveler livene deres, samt deres uutnyttede potensial. Kostymene er ved Penn O’Cara og beveger seg fritt mellom slutten av 1800-tallet og senerer tidsepoker, både russiske og vestlige. Denne søkenen etter en tidløs universalitet er en av produksjonens intensjoner, og en av dens dristigere utfordringer. Ja, vi vet at Tsjekhov har en forbløffende bred appell, men hvordan uttrykker vi det på scenen?

Letts gir oss et svært fortettet språk med tydelige amerikanske røtter. For skuespillere trent i «Metoden» (noe de fleste amerikanske skuespillere er på en eller annen måte), byr dette på herlige muligheter til å flytte Tsjekhovs karakterer inn i en moderne sfære, i det minste språklig. Man kan imidlertid argumentere for at britisk-trente skuespillere (og de fleste her er ferske fra utdanningen) har en litt annen tilnærming til rollearbeid og vokalbruk, spesielt når det gjelder å skape og bruke undertekst. Her fører det muligens til en interessant kontrast mellom ulike dramatiske skoler som det tar litt tid å forene. Letts gjør sjelden stemningsskifter ukompliserte, noe som kan gjøre det til en formidabel oppgave for skuespillerne å tolke linjene hans.

I tillegg kommer de praktiske hensynene ved et relativt stort fringe-show som antagelig ikke har samme prøvetid og apparat rundt seg som man finner på for eksempel National Theatre. Jeg har en sterk mistanke om at i hendene på en dyktig regissør som Willmott, og etter en uke med forestillinger, kan dette bli en av de mest fascinerende versjonene av Tre søstre vi har sett på en stund. Her var premiereforestillingene lagt helt til starten av det månedslange oppholdet på Union. I Tsjekhovs teater, hvor så mye avhenger av det finstemte samspillet mellom en tettvevd gruppe motstridende personligheter, trenger kanskje den typen dynamikk han etterspør litt flere runder før den sitter helt.

Som det står nå, er det mye godt arbeid å glede seg over: de tre søstrene Prozorova – Olga (våken og intelligent spilt av Celine Abrahams), Masja (tungsinnig og grublende Ivy Corbin) med sin eldre ektemann Kulygin (den embetsaktige Steven Rodgers) og Irina (romantiske Molly Crookes) – danner gode kontraster. Broren deres, Andrej (den joviale, men frustrerte Benjamin Chandler) passer rollen perfekt, det samme gjør hans grusomme kone Natasja (en rolle Francesca Burgoyne har det storveis med). Husholdningen kompletteres av den aldrende tjenestepiken Anfisa (Corinna Marlowe). Soldatens energiske tilstedeværelse bringes inn i deres verden av en kjekk gjeng offiserer: Rode (atletiske Will Henry), Fedotik (tenksomme Jonathan James), Tusenbach (følsomme Tom Malmed), den mer senior Versjinin (glamorøse Ashley Russell) og den gamle herren med en fortid, Tsjebutyrin (J P Turner). Men aller mest merkes det eksplosive raseriet og faren som Solonyj tilfører (den intense Hugo Nicholson, en mann man bør følge med på fremover: av hele dette gode ensemblet er han den som virker mest hjemme i manuset og som skaper den sterkeste kontakten med publikum).

Forestillingen er vakkert lyssatt av Sean Gleason, som utnytter Unions tekniske rigg til det fulle. Lyddesignet av Sebastian Atterbury er kanskje i overkant atmosfærisk; dette er et lite lokale, og styrken i stykket, ensemblet og regien er mer enn nok til å formidle mening uten å lene seg så tungt på stemningsskapende musikk i bakgrunnen. Alt i alt er dette et solid stykke arbeid med potensial til å modnes til noe enda bedre. Vi ser frem til de neste produksjonene denne sesongen, «Anyone Can Whistle» i februar og «Incident at Vichy» i april, som begge skal vises på Finborough Theatre.

Spilles til 4. februar 2017. Foto: Scott Rylander

BESTILL BILLETTER TIL TRE SØSTRE PÅ UNION THEATRE