ANMELDELSE: Titanic, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

Titanic

Southwark Playhouse

12. august 2013

4 stjerner

Etter å ha sett Thom Southerlands lille, intime nyoppsetning av Yeston og Stones Titanic på nye Southwark Playhouse, er det flere ting som fremstår som helt ubestridelige.

For det første er dette en bemerkelsesverdig musikal, som er virkelig episk både i sin fantasi og i sitt partitur. Musikken er sublim, kompleks, full av melodi og harmoni, og spekket med spesifikk karakterutvikling. Det er virkelig et mesterverk – og orkestreringen her (ved Ian Weinberger) er spesielt god; den rene gleden ved å høre strykerne i aksjon er verdt hele kvelden i seg selv.

For det andre er dette utvilsomt Southerlands beste regiarbeid til dags dato. Alt som presenteres her er gjennomtenkt, og produksjonen har et sett med indre regler som fungerer og som gjør det overraskende lett å holde styr på de mange karakterene. Davis Woodheads scenografi og kostymer skaper, til tross for begrenset plass og ressurser, en utmerket følelse av tidsepoke og isolasjon.

For det tredje er Mark Aspinalls musikalske ledelse reflektert og stedvis ganske spennende; ensemble-numrene er svært gripende. Men det er en tendens hos herrene til å rope fremfor å produsere en ordentlig klang, og diksjonen får ikke alltid den oppmerksomheten og klarheten den fortjener.

For det fjerde blir de dramatiske elementene i teksten ivaretatt på en utmerket måte; det finnes ingen virkelig dårlige skuespillere her, og mange er rett og slett strålende. Hver karakter virker helstøpt og forstått, og til tross for at flere skuespillere bekler flere roller, er hvert individ tydelig definert og deres plass i dramaet troverdig utført. For en historie der utfallet er gitt fra start, klarer dette ensemblet å skape et høyt engasjement hos publikum – hemmeligheten ligger i hvem som overlever og hvorfor, snarere enn om skipet klarer det eller ikke.

Dette er, uten tvil, et av de beste ensemblestykkene Londons Fringe-miljø noensinne har frembrakt. Og likevel er ikke all den individuelle sangen helt på høyde med kravene som partituret eller stykkets episke kvalitet stiller. Det enkle faktum er at hver rolle i Titanic må spilles av førsteklasses sangere som også er førsteklasses skuespillere. Her er balansen, kanskje forståelig nok, vektet mer mot skuespillet enn sangen – mange av herrene mangler mellomregister, og de laveste tonene virker å være utenfor rekkevidde for nesten samtlige. Kraftig, ustøttet sang i det øvre registeret blir prioritert, men det er ikke det som driver dette enorme partituret fremover.

De sterkeste prestasjonene leveres av Greg Castiglioni (formidabel som den plagede ingeniøren), Nadim Naaman (Clarke, butikkeieren som er forelsket i lordens datter), Claire Marlowe (lordens datter), James Hume (Etches, førsteklassestuarten, om enn med visse startvansker når det gjelder diksjon) og Celia Graham (sosialklatrereren Alice – eksepsjonell).

Det er ujevnt, men stort sett imponerende arbeid fra Jonathan David Dudley (hans Hartley er spesielt god), Dominic Brewer (Lightoller), Leo Miles (særlig utkikkssekvensen) samt Judith Street og Dudley Rogers (det eldre paret som velger å dø sammen). Men bedre vokalprestasjoner hadde vært nødvendig fra de tre Katene (Grace Eccle, Scarlett Courtney og Victoria Serra) og Matthew Crowe (som spiller Bride upåklagelig, men som rett og slett ikke mestrer den store duetten med Barrett).

På den annen side hadde det krevdes sterkere skuespill fra James Austen-Murray (Barrett), Simon Green (Ismay, den feige og forfengelige eieren) og Shane McDaid (Farrell, gutten som reddes mot alle odds) for å yte stykket full rettferdighet.

Når det er sagt, er dette en tvers igjennom engasjerende produksjon med mange høydepunkter og ekte drama – og musikken bærer deg gjennom de partiene der det vokale ikke strekker til. Maury Yeston er et geni.