ANMELDELSE: Titus Andronicus, New Wimbledon Theatre ✭✭✭✭

Elizabeth Appleby (Tamora) og Matthew Ward (Titus) i Titus Andronicus

New Wimbledon Theatre

24. oktober 2015

4 stjerner

Kjøp billetter

«... har blitt latterliggjort, ignorert, brukt for billig spenning og sjokkeffekt, og likevel går dens rykte for vold foran den med historier om besvimte publikummere og sprutende blod. Hva er det med Titus som etterlater en så bitter smak i munnen på akademikere at de har brukt tiår på å prøve å motbevise forfatterskapet – som om stykkets skildringer av voldtekt, lemlestelse, drap og tvungen kannibalisme er under den store dikterens verdighet?»

Ross McGregor, teatersjef, oktober 2015.

Titus Andronicus er et nådeløst dystert stykke, treffende beskrevet av Arrow and Traps Theatre Company som et «skittent, nådeløst Game of Thrones». Kort fortalt dør alle, og det med maksimalt oppstuss. Den grusomme skjebnen som rammer en av karakterene, og den lagdelte hevnen som serveres hennes overgripere, er bare de mest kjente eksemplene på de groteske handlingene som driver handlingen fremover.

Roma er preget av politisk feide, mens prins Bassanius (Michael Bagwell) og prins Saturninus (Gareth Kearns) kjemper om å etterfølge sin avdøde far som keiser. Men folkets tribun, Marcia Andronicus (Cornelia Baumann), oppdager at det populære valget er hennes bror, Titus (Matthew Ward), en berømt og krigstrett general som nettopp har vendt hjem fra et vellykket tiårig felttog mot goterne. Bare fire av sønnene hans overlevde konflikten, så for å bøte på de andres død, henretter han den eldste sønnen til den fangede goter-dronningen, Tamora (Elizabeth Appleby). Tamoras fremtidsutsikter ser ikke mye bedre ut, men når Titus takker nei til tronen og støtter Saturninus' kampanje, blir hun sistnevntes brud. Hun og sønnene hennes, Demetrius (Alex Stevens) og Chiron (Will Mytum), sammen med hennes hemmelige elsker, Aaron (Spencer Lee Osborne), sverger hevn mot Andronicus-slekten, inkludert Lavinia (Remy Moynes), Titus' uheldige datter og Bassanius' kone.

Arrow and Traps' produksjon utforsker stykkets «rykte for vold» som et speil på samfunnets manglende empati. Ikke bare er karakterene stort sett kledd i moderne klær, men scenene skifter ofte via øyeblikk av det 21. århundrets utskeielser. Saturninus feirer sin politiske triumf på en strippeklubb med sin kone og nye stesønner, som vi senere ser drikke shots og sniffe kokain foran en likegyldig tekstende Aaron. Aller mest minneverdig er når Titus mobiliserer barnebarnet sitt, unge Lucius (Pippa Caddick), til å spre ordet om Saturninus' inkompetanse som hersker via Twitter, og vi ser samtalene utspille seg på en stor skjerm i hjørnet av scenen. Snart får han selskap av et dusin menn og kvinner i grisemasker, kun opplyst av gjenskinnet fra mobiltelefonene deres, sammen med Saturninus, som er synlig plaget av den kakofoniske raslingen fra skrivingen deres. Det er en herlig selvbevisst scene med mer enn et snev av Black Mirror over seg.

Matthew Ward (Titus) og ensemblet i Titus Andronicus. Foto: Zoltan Almasi

Denne forestillingens fortreffelighet defineres imidlertid ikke av de moderne innslagene; det er snarere de velobserverte, ofte svært fysiske prestasjonene, kombinert med suveren koreografi, som løfter Shakespeares ujevne manus. Den minimalistiske scenografien – som består av en plattform og den nevnte skjermen – brukes med formidabel effekt, der førstnevnte på fascinerende vis underbygger handlingens skiftende maktdynamikk. Blant annet fungerer den som det romerske hoffet der Tamora overbeviser Saturninus om å spare Andronicus-familien – slik at hun selv kan ta hevn – gropen der Quintus (Cliff Chapman) og Martius (David Lenik) Andronicus snubler over Bassanius' lik og besegler sin skjebne, og arenaen der Lucius Andronicus (Samuel Morgan-Grahame) samler sin hær av gotere. Sluttscenene, der Andronicus-familien forbereder Tamora og Saturninus' makabre festmåltid, er de eneste som støtter seg på ekstra rekvisitter, og de er vakkert utført – med bord og lik som manøvreres rundt på scenen med en nesten ballettaktig kvalitet.

Bruken av tomme rom imponerer også. Her skiller Mytum og Stevens seg ut som de psykopatiske brødrene Chiron og Demetrius, sammen med Osborn som deres læremester i ondskap, Aaron. Med den rastløse energien til «War Boys» fra Mad Max, men med brønner av mørke i sitt indre, forgifter brødrene hvert sekund de befinner seg på scenen som budbringere av meningsløs brutalitet. Familieenheten deres er fascinerende animalsk. Tillatelse til angrep gis alltid av de mer fysisk dominerende Tamora eller Aaron, og de sirkler rundt byttet sitt – Bassanius, Lavinia og senere Annie McKenzies enkle klovn – med skremmende presisjon. De er på ingen måte subtile skikkelser – hver sverdbevegelse er demonstrativt fallisk – men de eksemplifiserer treffende det meningsløse kaoset som ligger til grunn for fortellingen.

Samuel Morgan Graham, Matthew Ward og Remy Moynes i Titus Andronicus. Foto: Zoltan Almasi

Osborns Aaron er til sammenligning en sjarmerende og kalkulerende politiker, som på et vis klarer å smile og være en fengslende skurk til tross for tidvis absurd dialog. Han får langt flere muligheter til å dominere scenen enn Kearns' Saturninus – som, tross manglende karakterutvikling, leverer en underholdende prestasjon som den arketypiske selvsentrerte keiseren – eller Bagwells sympatiske Bassanius, en rolle som faktisk blir mer interessant etter døden. Osborn er for øvrig strålende desperat i en av stykkets få følelsesmessig komplekse scener, der han farer over scenen med sin uekte sønn i den ene hånden og et sverd i den andre for å verge seg mot elskerinnens barn.

Det er ofte vanskelig å føle særlig medlidenhet med Titus, som dreper to unge menn (inkludert sin sønn Mutius) bare i første scene, men Ward gjør en god jobb med å belyse hans emosjonelle arr. Hevngjerrigheten som han og Applebys herlig hjerteløse Tamora utviser, forsterkes ikke bare av skuespillernes sterke kjemi, men også av det troverdige og ømme forholdet han har til datteren Lavinia – en rolle Moynes portretterer med hjerteskjærende intensitet. Selv om Titus' fall inn i galskapen var en smule ufokusert, er Ward ellers stødig, målrettet og en svært overbevisende leder.

Styrken i Andronicus-familien etter Lavinias tragedie forankres av Baumanns rasjonelle Marcia, en kjønnsvendt utgave av Marcus Andronicus. Til tross for en noe traust dialog i enkelte partier, kompenserer Baumann stort ved å bære vekten av indre uro med full overbevisning. På sin side gjør Morgan-Grahame og Pippa Caddick en god jobb med å hinte til det lykkelige livet Titus en gang hadde, noe som gjør hevnen de to utøver i femte akt enda mer ubehagelig.

Titus Andronicus er kanskje ikke et av Shakespeares fineste stykker, men Arrow and Traps' gjør en strålende jobb med sin adrenalinfulle og ofte marerittaktige tolkning. Den fremragende koreografien, de gjennomgående sterke prestasjonene og de treffsikre moderne detaljene gjør at hvis du tåler tematikken, er dette en produksjon du ikke bør gå glipp av. Titus Andronicus spilles på New Wimbledon Theatre Studio frem til 14. november. Bestill nå!