ANMELDELSE: United We Stand, CLF Art Café ✭✭✭✭

Neil Gore og William Fox i United We Stand. United We Stand CLF Art Café, Bussey Building, Peckham

02.11.15

4 stjerner

Kjøp billetter

Townsend Productions har opparbeidet seg et solid rykte for politisk teater, og deres nyeste stykke spilles nå i Peckham parallelt med en utstilling om stykkets tema – bygningsarbeiderstreiken i 1972 og den påfølgende rettsforfølgelsen og fengslingen av flere av prosessens ledere. Neil Gore er dramatikeren bak verket, og tar med seg sin ekspertise i å adaptere stykker for to skuespillere – et talent man nylig så i hans gjenfortelling av historien om Tolpuddle-martyrene og Ragged Trousered Philanthropists. Denne produksjonen har nå lagt ut på en nasjonal turné.

Selv om gruvestreikene på 70- og 80-tallet og tredagersuken er godt kjent, kan ikke det samme sies om bygningsarbeiderstreiken sommeren 1972. I tolv uker la tre hundre tusen arbeidere ned verktøyet for å kjempe for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Det er ubestridt at helse, miljø og sikkerhet knapt ble prioritert på byggeplassene på denne tiden, og at lønningene ble presset ned av det beryktede «lump sum»-systemet, som lot arbeidsgivere slippe unna sosiale kostnader og pensjon. Streiken var i stor grad vellykket, mye takket være strategien med «flyvende vaktposter» som flyttet seg fra byggeplass til byggeplass.

Omtrent fem måneder etter at streiken var over, ble tjuefire av lederne tiltalt under til dels eldgamle lovbestemmelser i Shrewsbury Crown Court. Tre ble fengslet for alvorlige anklager om konspirasjon til skremming og ordensforstyrrelser. Stykket fokuserer på historien til to av dem – Des Warren (nå avdød) og Ricky Tomlinson, som i dag er mest kjent som skuespiller og TV-personlighet. Siden 2006 har det pågått en ny kampanje for å renvaske de domfelte, og denne forestillingen er en del av det arbeidet. Etter teppefall ble publikum værende for å høre taler fra både Len McCluskey, generalsekretær i Unite, og Tom Watson, nestleder i Labour, etterfulgt av folkemusikk koordinert av musikalsk leder John Kirkpatrick.

Neil Gore og William Fox i United We Stand. Foto: Amy Yardley

Så, selv om dette var en politisk begivenhet, var det også en dramatisk en? Politisk teater må finne den vanskelige balansen mellom den viktige sannheten om at alt teater i sin natur er politisk, og faren for å bli moraliserende eller kjedelig uten levende karakterer. Alt i alt klarte teksten og de to skuespillerne å treffe denne balansen, og holdt oss både intellektuelt og emosjonelt engasjert gjennom musikk, komiske innslag og imponerende rolleskifting.

Dramaet ble presentert med enkle, men effektive virkemidler i Amy Yardleys scenografi: et enkelt stillas med plakater på den ene siden, og paneler for rettsscener på den andre. Ellers besto scenen av noen kasser og en overhead-projektor som med jevne mellomrom viste kornete bilder og filmklipp fra streiken, samt glimt av Ted Heath og andre 70-tallsfigurer. Resten av jobben overlates til skuespillerne og musikerne – Neil Gore og William Fox. Begge spiller en rekke roller, men hovedsakelig tolker Gore Tomlinson, mens Fox gestalter den sentrale og tragiske skikkelsen Des Warren, som dramaet virkelig kretser rundt.

Skuespillerne går til oppgaven med enorm energi og overbevisning. I teater som dette må man involvere publikum og bryte «den fjerde veggen», noe Fox mestret spesielt godt samtidig som han beholdt karakterens kjerne. Musikken var også en stor styrke – begge skuespillerne synger godt og trakterer gitarer i ulike størrelser på mesterlig vis. Det finnes ingen raskere vei til 1970-tallet enn gjennom musikken, og noen av kveldens beste øyeblikk oppsto da musikk og tekst sammen manet frem idealismen og aktivismen fra den tiden – i sterk kontrast til de vaklende og lite overbevisende reaksjonene fra myndighetene.

Regissør Louise Townsend har tilført mye troverdig bevegelse og lettere komiske øyeblikk som balanserer den mørkere fortellingen om sammensvergelser mellom regjering, politi, arbeidsgivere og rettsvesen. Karikerte elementer er til stede – som de må være – når et komplekst hendelsesforløp skal forenkles for å få frem et poeng. Likevel er hovedrollene tegnet med overbevisende detaljrikdom; vi ser både Warrens lederegenskaper og tørre humor, og Tomlinsons organiseringsevne og brennende engasjement. Vi får også et inntrykk av hvem de var som mennesker utenfor selve streiken. Noen av birollene var også skarpt tegnet, spesielt Gores smiskende fagforeningsforhandler som var altfor ivrig etter å inngå kompromisser bare for å beskytte fagforeningens midler.

William Fox og Neil Gore i United We Stand. Foto: Amy Yardley

Jeg ble ikke helt overbevist av teorien om en massiv konspirasjon fra «det etablerte» – selv i denne versjonen virket myndighetene for paniske og uorganiserte til det. Men uansett politisk ståsted, er det tydelige bevis her på åpenbar urettferdighet og juridiske uregelmessigheter som rettferdiggjør det vedvarende raseriet og dagens kampanje – ikke minst knyttet til Warrens tidlige død, sannsynligvis fremskyndet av den tvungne medisineringen med en cocktail av sløvende midler, kjent som «liquid cosh», under fengselsoppholdet. Dramaet formidler dette på en usminket måte og viser de høye menneskelige kostnadene for de involverte.

Første akt hadde enkelte langsomme partier der informasjonsformidlingen ikke helt ble integrert i spillet, og det var noen punkter – som en lang parodi på et gameshow – der de dramatiske virkemidlene føltes litt klumpete. Men da vi beveget oss over i de mørkere delene av andre akt, fikk formatet en intensitet og spenning som var helt fengslende. Det var en spesielt sterk avhørsscene og intense ordvekslinger i rettssalen som skapte en dyp konsentrasjon i salen. Sluttinnleggene fra boksen til Tomlinson og Warren ble levert ordrett av skuespillerne, og står som strålende eksempler på moderne politisk retorikk.

Oscar Wilde sa som kjent at problemet med sosialismen var at den tar «for mange kvelder». En slik skepsis gjelder nok i dag politikken generelt, gitt kynismen som ofte knyttes til politikere og deres motiver. United We Stand er en kraftfull motvekt til dette synet, og en bekreftelse på verdien av politisk teater. Ved å forene moralsk lidenskap, en sterk historie, stemningsfull musikk og selvironisk humor, skaper produksjonen en engasjerende kveld som fortjener respekt.

United We Stand spilles frem til 14. november 2015 på CLF Cafe.