ANMELDELSE: Victoria's Knickers, Soho Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Victoria's Knickers på Soho Theatre, presentert av National Youth Theatre Rep Company.

Ensemblet i Victoria's Knickers. Foto: Helen Murray Victoria's Knickers

Soho Theatre

1. november 2018

3 stjerner

Dette musikaliserte dypdykket i den tidligere dronningens tidlige karriere har omtrent samme forhold til ITVs «Victoria» som «Cæsar og Kleopatra» (Carry On Cleo) har til Hollywood-spektakelet «Cleopatra» med Liz Taylor: det er en bagatelliserende, rappkjeftet, hipp, morsom og anarkistisk parodi.  Og hvis du er typen som liker slikt, så er dette akkurat det du vil like.  Tenk deg Edward Bonds «Early Morning» kjørt gjennom en hip-hop-kvern i Josh Azouzs bevisst trendy fortelling – som bøyer seg i alle retninger for å være «cool» og snakke «street» – så begynner du å ane hvor det bærer.  Alt handler om å innta en knivskarp, kalkulert positur.  Alle andre hensyn virker underordnede.

National Youth Theatre Rep Company, som for øyeblikket også spiller på samme scene i nyopsætningen av «Consensual» (nylig anmeldt her), viser seg her fra en langt mer lettbeint side i Ned Bennetts glatte og ekstremt travle produksjon.  Han lar aldri tempoet dale, noe som er like greit i en historie som er beruset på sin egen selvfølelse og har betydelige utfordringer med både dybde og refleksjon.  «Låttekstene» til de musikalske numrene er snekret sammen av dramatikeren i samarbeid med den trendy komponisten Chris Cookson «og medlemmer av National Youth Theatre», noe som kanskje forklarer deres super-funksjonalitet og manglende visjon.

Alice Vilanculo og Oseloka Obi i Victoria's Knickers. Foto: Helen Murray Dette er ikke, må det sies, mangler som publikum på Soho Theatre ser ut til å bry seg nevneverdig om: de virker tvert imot ivrige etter å la seg underholde av nok en virkelighetsfjern fantasi om kongefamilien – et tema som nekter å dø.  Hvis NYT virkelig mener dette er det viktigste temaet de kunne komme opp med, så får det være så.  Nok en gang vender vi blikket bort fra dagsaktuelle bekymringer (har noen i NYT i det hele tatt hørt om «Europa»?), og fikserer det i et tåket, uklart fokus på en fjern fortid – det virkelige hjemstedet for vår evigvarende nasjonale myte.

Ensemblet i Victoria's Knickers. Foto: Helen Murray

De som står for hypnotiseringen er de samme skuespillerne som i det andre stykket, men her i lystigere roller.  Alice Vilanculo stjeler nok en gang showet med sin selvforskylte ro og scenenærvær i hovedrollen, og Jamie Ankrah fungerer som hennes motstykke – en figur tilsynelatende hentet fra historien (la oss ikke kaste bort tid på Irland eller India her...), som utmerket seg ved sin kleptomane fascinasjon for monarkens undertøy.  (Virkelig, NYT, hvis det er dette nivået dere ønsker å legge dere på....)  Tyvens søstre, Laurie og Isabel (Laurie Ogden og Isabel Adomakoh Young... ja, ER det ikke et sammentreff?), medvirker i stykkets eneste virkelig dramatiske scene: en gjenskaper av ENOs «Texas Chainsaw Massacre»-inspirerte henrettelsesscene fra deres produksjon av Tsjaikovskijs «Mazeppa».  Det er imidlertid typisk for denne produksjonen at mens ENO oppnådde en genuint skremmende effekt, går NYT-gjengen bare for en slags student-practical joke.  Hvis du er på den bølgelengden, er det helt greit: ellers kan man etter en stund finne det iherdige tenåringspreget en smule irriterende.

Aidan Cheung, Muhammad Abubakar Khan og Olivia Dowd i Victoria's Knickers. Foto: Helen Murray

Muhammad Abubakar Khan, som Lord Conroy, er den som blir lagt under sagen i denne scenen, og han gjennomfører sin bortgang med typisk energi og overbevisning.  Oseloka Obis elegante Albert er noe fornærmet over sin kommende bruds utskeielser, og prøver seg til og med på tysk (neste gang, NYT, kan dere være så snille å hyre en språkkonsulent?).  I tillegg finner vi en rekke andre karakterer spilt av Simran Hunjun (Hertuginne), Gary (Jeffrey Sangalang, også i rollen som fiskeren), Christopher Williams (Len), Jay Mailer (Ernst, festløven og – jeg tuller ikke – Dr. Feel Good), Olivia Dowd (Brunhilda, Cecil og Sonia), Leah Mains (enda en skuespiller som praktisk talt spiller seg selv, som «Leah»), Fred Hughes-Stanton (det samme her, samt Officer Troy), Marilyn Nnadebe (Dommer – ja, de har til og med kvinnelige dommere i dette revisjonistiske kostymedrama-universet), Aidan Cheng (som gjør en god figur som stykkets skurk, Sasha), Francesca Regis (Toni), med musikk fremført på scenen av Kazuma Costello, Natalie Smith og Isabelle Stone.

Presentasjonen av de musikalske numrene (kapellmester Arlene Naught; musikkprodusent Jason Elliot) er uten tvil produksjonens største styrke.  Den nakne, kanskje til og med enkle, scenografien til Hannah Wolfe er iøynefallende selv om den bærer preg av lavbudsjett, men – akkurat som manuset – har den ingen klar retning.  Jess Bernberg lyssetter det hele med klarhet, og sørger for at vi følger lydig med på de mange skiftene i fokus, både på og utenfor scenen.  Meghan Doyle er regiassistent via Bryan Forbes-stipendet.  Jeg kan forstå hvorfor kompanier som NYT føler de må holde seg «relevante», men spørsmålet må alltid være: «relevant for hva?».

Spiller til 10. november 2018

LES MER OM VICTORIA'S KNICKERS