ANMELDELSE: Windows, Finborough Theatre ✭✭

Duncan Moore, David Shelley, Janet Amsden, Carolyn Blackhouse og Eleanor Sutton i Windows. Foto: Scott Rylander Windows

Finborough Theatre,

24. august 2017

2 stjerner

Bestill nå John Galsworthy har hatt vedvarende popularitet gjennom sin prosa, spesielt den to ganger TV-sendte 'Forsytesagaen', men han er mindre husket for sine skuespill. Ut ifra dette manuset, vakkert gjenopplivet av Project One i samarbeid med Neil McPherson for Finborough, er det lett å se hvorfor.  Det er mye smart og kvikk dialog, og et par scener med en viss følelsesmessig dybde, men det dette dramaet mangler, er det ene elementet som er så sterkt til stede i historien om Soames, Irene og resten av Forsyte-slekten: en sentral og kraftfull konflikt.

Caroline Blackhouse og Duncan Moore i Windows. Foto: Scott Rylander

I stedet får vi en utsøkt spisesal hos middelklassefamilien March (et svært passende navn) i tiden rett etter første verdenskrig – en triumferende kreasjon av Alex Marker, med detaljer nok til å belønne gransking gjennom alle de tre aktene i denne hjemlige fortellingen.  Rundt bordet finner vi karakterer som for det meste bare er delvis realisert: den bofaste faren Geoffrey (David Shelley); den dyktige moren Joan (Carolyn Backhouse); den humørsyke sønnen Johnny (Duncan Moore); den muntre datteren Mary (Eleanor Sutton); den trofaste kokken (Janet Amsden); den sjarmerende vinduspusseren og luringen Mr Bly (Vincent Brimble) og hans datter med en brokete fortid, Faith Bly (spilt av hans virkelige datter, Charlotte Brimble), som han forsøker å få ansatt som tjenestepike hos familien.  Faktisk har historien om far og datter potensial til å bli en ny versjon av Doolittle og Eliza i 'Pygmalion' (1913): sammenligningen med Shaw er lærerik – i hans hender får klassekampen en reell dramatisk tyngde.  Galsworthy deler kanskje mange av de samme reformvennlige ideene som GBS, men han er dessverre langt unna å besitte det samme talentet for å skape fengslende teater.  Likevel, idet han lar brorparten av samtalene falle på disse representantene for det britiske samfunnet, gir han dem ofte morsomme, vittige eller ettertenksomme ting å si.  På et tidspunkt setter Johnny seg på bakbeina og nekter å rikke seg mens han leser 'Scarlet Pimpernel', 'Little Women' og Bibelen; en annen bemerker tørt: 'Du vil ikke la ham sitte der oppe med all den oppviglerske litteraturen'.  Ganske Orton-aktig!

Charlotte Brimble og Vincent Brimble i Windows. Foto: Scott Rylander

Det er mye i teksten som er like muntert som dette, og man skulle tro at forestillingen ville by på mange latterkuler.  Dessverre, i Geoffrey Beevers metodiske regi, gjør den ikke det; vel, la oss være optimistiske og si 'ikke ennå, i hvert fall'.  Slik det fremstår nå, er det et stille, nesten gravalvorlig preg over måten scenene spilles på, noe som oftere døyver humoren enn å la den gnistre, og det er ikke helt tydelig hvorfor.  Siden det er vanskelig å få sympati for disse menneskene, blir vi heller ikke særlig engasjerte i livene deres.  Selve handlingen er knapt nok til stede for å holde på oppmerksomheten: en liten, ubetydelig flørt oppstår mellom sønnen og tjenestepiken, en tekopp som det piskes opp en altfor stor og ufortjent storm i.  Og det er det hele.  Først i de døende minuttene av den korte tredje akten dukker to grovt underbrukte skikkelser opp: Faiths glatte, unge mann Blunter (nok et overtydelig navnevalg, Jacob Coleman), snart forfulgt av den mest vellykkede karakteriseringen, konstabel Barnabas (Christopher White, som ser ut til å antyde en langt høyere rang, kanskje en 'inspektør' som stikker innom...? – husk at stykket er fra 1922).  Med dem på scenen, og Faith som endelig bryter ut av sin undertrykte, tause rolle, forsøker stykket iherdig å fyre opp litt temperatur.  Men det hele er over før det i det hele tatt får sjansen til å starte.

Janet Amsden og Carolyn Blackhouse i Windows

Dramaet skal visstnok strekke seg over lang tid, og vi får servert tre 'retter' av tilsynelatende ulike måltider; blomstene midt på spisebordet endrer seg, men ingenting annet ser ut til å gjøre det.  Selv ikke Georgia de Greys kostymebudsjett strekker til å gi skuespillerne klesskift, noe som muligens understreker stabiliteten i deres verden.  Robbie Butler lyssetter det enkelt, med et fint håndlag for symbolske grep, spesielt i den tungt metaforiske avslutningen.  Richard Bell leverer tidsriktig musikk som er så livlig at man med glede kunne lyttet til den hele kvelden.  Samlet sett er det imidlertid en verdig, men nokså døsig forestilling om en familie som har blitt faglig oversett i 85 år.  Man kan lure på hvor lenge det vil gå før de får en ny sjanse til å fange vår oppmerksomhet.

Spilles frem til 9. september 2017

BILLETTER TIL WINDOWS