ANMELDELSE: Wonderland, Hampstead Theatre ✭✭

Wonderland på The Hampstead Theatre. Foto ©Alastair Muir Wonderland

Hampstead Theatre

23. juni 2014

2 stjerner I programmet for Beth Steels Wonderland, som nå spilles på Hampstead Theatre, sier Edward Hall – kunstnerisk leder for både teateret og selve produksjonen:

«Hendelsene i 1984 som dannet utgangspunktet for Beths historie (gruvestreiken ledet av Scargill), er kompliserte å forstå og fører raskt til heftige diskusjoner venner imellom. Stykket hennes forenkler ikke og unngår snever polemikk – i stedet er det et oppriktig forsøk på å forstå motivasjonen til alle nøkkelpartene, samtidig som hennes 'wonderland' nede i dypet forblir kjernen i saken... dette er det rette tidspunktet for å presentere det vi anser som et viktig stykke, et stykke jeg håper vil vekke like mye diskusjon blant publikum som det har gjort i prøvesalen.»

Hall fortjener en doktorgrad i spinning for den uttalelsen.

For det første forenkler stykket alle aspekter ved temaene sine, fra konseptet om samhold under jorden, til ideen om fagforeningssolidaritet og eksistensberettigelse, samt årsakene til at regjeringen ønsket å knuse fagforeningen og det politiske spillet internt i det konservative partiet. Steels tilnærming får overfladiskhet til å fremstå som et konsept hun er dypt dedikert til.

Manus er usammenhengende og mangler både glød og hjerte. Det er en kald, dum og usystematisk vandring gjennom klisjefylte situasjoner og pappfigurer av noen karakterer.

For det andre omfavner det snever polemikk snarere enn å unngå det. De ondskapsfulle og hensynsløse arkitektene bak komplottet holder foredrag om sine idealer; de joviale, modige og enkle gruvearbeiderne snakker og jobber hardt mens de løper endeløst i fuktige korridorer av tradisjon; den vise gamle fagforeningsmannen aner svik; den unge faren setter familien foran kollegene. Alt er så fullstendig forutsigbart og banalt. Ikke et snev av innsikt er pisket inn i denne teatrale pannekaken.

For det tredje finnes det ikke noe genuint forsøk på å forstå selv ett av synspunktene. Ingen av karakterene får nok å spille på til å bli interessante eller engasjerende, enten de er helgen eller synder. De skisseaktige skikkelsene som skildres, bare roper eller snerrer sine floskler og prioriteringer helt uten menneskelighet eller realisme.

Brassed Off og Billy Elliot dekket dette terrenget med vidd og stil. Steels manus mangler begge deler.

For det fjerde, basert på samtalene overhørt da vi var der, er diskusjonen stykket vekker hos publikum begrenset til tre temaer: Hva er greia med den scenografien? Hvorfor er det så mørkt lyssatt? Skjønner de ikke at vi må bry oss om noen for å gidde å komme tilbake etter pausen?

Designer Ashley Martin-Davis har skapt en imponerende stålkonstruksjon som gjenskaper følelsen av å være inne i en gruve. Det er ingen jord eller skitt, bare metall, selv om noen dinglende hvite poser virket fylt med grus, klare for det uunngåelige raset. Det er et stålbur som stiger og synker for å gi en følelse av gruvearbeidernes daglige slit og øvre gangbroer. Men alt er metallisk, støyende og hardt. Det formidler ikke følelsen av den fuktige dysterheten man finner i gruver; det minner mer om et lasterom i et Borg-romskip enn en engelsk gruve under jorden.

Og den fungerer overhodet ikke som andre rom. Møter mellom høytstående konservative politikere finner sted på samme sett, der et lite bord og en karaffel med whisky skal symbolisere maktens korridorer.

Det er ingen tvil om at scenografien er en prestasjon i seg selv. Men den gjør ingenting for å hjelpe stykket med å fungere.

Peter Mumfords lysdesign er så forbløffende dårlig at det må ha vært en bevisst beslutning fra regissør og designer. Det er faktisk ikke mulig å se ansiktene, øynene eller ansiktsuttrykkene til noen av gruvearbeiderne, som tross alt bærer hovedtyngden av handlingen. Det man ikke kan se, kan man heller ikke føle ordentlig empati med. Å jobbe i et mørke som minner om et sort hull kan være effektfullt i korte øyeblikk, men som en ramme for hele stykket er det uutholdelig.

Designet og lyset er så svakt at det er umulig å ha en kvalifisert mening om skuespillerprestasjonene. Det er umulig å se forskjell på skuespillerne i det mørke dysterheten og med sminken som simulerer søle og skitt.

Ansvaret må ligge hos Hall. Dette er en glansløs innsats på alle måter – så langt fra triumfen med Chariots of Fire som det er mulig å komme. Det er tvers igjennom uoppfinnsomt og desperat kjedelig. Og skuespillerne roper uavlatelig.

Det er sekvenser der mennene messer eller synger uforståelige tekster til tynne melodier. Hvorfor de gjør det, blir aldri klart.

Første akt avsluttes uforklarlig med en pussig scene der gruvearbeiderne, etter å ha blitt kastet ut i streiken uforvarende og uten avstemning, og stilt overfor utsiktene til ingen inntekt og det å krysse streikevaktene, uforklarlig kler av seg og skrubber hverandres rygg mens de dusjer av seg skitten. Umotivert blir bare forbokstaven.

Wonderland er tittelen, og å undre (wonder) er akkurat det du gjør mens du skynder deg ut mot gaten. Du undrer deg over hva i all verden Hall tenkte på.