ANMELDELSE: Xanadu, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

Carly Anderson og ensemblet i Xanadu. Xanadu

Southwark Playhouse

3. november

4 stjerner

I årevis var navnet Xanadu som kulturelt polonium å regne. Den romantiske komedien fra 1980 var så uutholdelig dårlig at den inspirerte John Wilson til å skape «The Razzies» – den nå så berømte anti-Oscar-utdelingen som markerer årets verste filmer.

Det er derfor kanskje ikke så rart at dramatikeren Douglas Carter Beane i utgangspunktet takket nei til å skrive en musikal basert på filmen. Men han ble til slutt overtalt til å gi det et forsøk, og resultatet ble en overraskende musikalsk suksess som høstet to Tony-nominasjoner.

Historien spenner over to versjoner av «Venice» – det mytiske antikke Venezia og 1980-tallets Venice Beach i California. Den greske musen Clio blir sendt til jorden i skikkelse av den australske jenta Kira for å inspirere kaliforniere. Hun blir rammet av en forbannelse fra sine misunnelige søstre, forelsker seg i kunstneren Sonny, og hjelper ham med å realisere drømmen om å åpne et rulleskodisko.

Carly Anderson og ensemblet i Xanadu

Mitt førsteinntrykk av Xanadu var at dette kom til å bli en pinefull opplevelse; premisset virket tynt og koret av «søstre» var i starten så skingrende og høylytte at jeg ble fristet til å snappe med meg et par rulleskøyter og rømme mot utgangen. Til min store lettelse roet manien seg raskt, og karakterene begynte å få utfolde seg.

Forestillingen er det mest «campy» og tøysete jeg har sett på hele året (og da tar jeg med i beregningen å ha sett Christopher Biggins i drag i to timer under West End Heroes). Musikken er så 80-talls som en Stock Aitken Waterman-megamix, men tar igjen for manglende variasjon med sin smittende og fargerike «bubblegum»-energi.

Samuel Edwards som Sonny

Carter Beanes energiske og selvironiske manus gjør at forestillingen bærer publikum med seg ved å fryde seg over sin egen teithet og fungere som sin egen strengeste kritiker. Det kryr av stikk til originalfilmen og interne teater-vitser; spesielt i en siste konfrontasjon der Melpomene forklarer at hennes partner Calliope er fraværende på grunn av «rolle-dobling», mens skuespilleren som spiller Calliope ser beskjemmet ut i bakgrunnen.

Xanadu kunne ha vaklet med et svakere ensemble, men prestasjonene er virkelig fra øverste hylle over hele linja. Samuel Edwards og Carly Anderson er perfekte som Sonny og Clio, og beviser at de er ekte «quadruple threats» (sang, dans, skuespill og rulleskøyter!). Edwards er eksepsjonelt sjarmerende som den godtroende kunstneren, mens Anderson tyner hver bidige dråpe humor ut av sin brede australske dialekt.

I resten av ensemblet imponerte Alison Jiear med en kraftfull stemme som den slemme Melpomene, tragediens muse. Lizzy Connolly var hylende morsom som hennes medsammensvorne Calliope; Connolly har et unikt talent for underholdende ansiktsuttrykk og presis komisk timing, og er i ferd med å markere seg som en fabelaktig karakterskuespiller.

Nathan Wrights koreografi er oppfinnsom, og bruker rekvisitter som telefonkiosker, kontorstoler og hula-hoop-ringer som grunnlag for forrykende numre. Richard Brookers lyddesign, som tidvis har vært en utfordring på Southwark Playhouse, var skarp og krystallklar.

Xanadu er en perfekt forestilling for en intim scene som Playhouse; en kultpreget og herlig klisjéfylt produksjon som vant over publikum med sin energi og spilleglede. Å forvandle et konsept fra en Razzie til en Tony er ingen enkel bragd – selv en stygg andunge kan bli en teatersvane.

Xanadu spilles på Southwark Playhouse frem til 21. november 2015