HISTORIER FRA GARDEROBEN: Penelope Keith

I den første delen av vår serie «Fortellinger fra garderoben» (Tales From The Dressing Room), tar Penelope Keith en åpenhjertig prat med JBR om hvordan bransjen har endret seg siden hun var ferdig utdannet.

«Kom inn, kom inn. Velkommen til den mest elegante garderoben i West End.» Og hvordan kunne den være noe annet? Dette er tross alt den berømte «Garderobe nr. 10» på Theatre Royal, Haymarket. Dagens beboer, den evig strålende Penelope Keith, er akkurat slik man forestiller seg henne; en blanding av streng overlærer og favorittante.

«Jeg liker tanken på at eldre skuespillere gir kunnskapen sin videre, men ikke få meg til å høres ut som en gammel grinebiter,» trygler hun mens hun går over gulvet og setter seg.

Rommet er ikke det mest overdådig innredet i West End. Et stort sminkebord i fransk stil opptar høyre side, hvor Keiths parykk troner stolt på et stativ. Beskjedne mengder pudder og sminke pryder benken. Rundt i rommet står flere komfortable stoler for besøkende og en sjeselong hvor Keith lener seg behagelig tilbake.

«Jeg mener, hva er vel ikke teknisk med det å gå opp på en scene åtte ganger i uken, si nøyaktig det samme, gjøre de samme bevegelsene, gå til samme plass, og få folk til å betale penger for 'slangeolje'? Hvis ikke det er teknisk, så vet ikke jeg. Alt er jo fiksjon! Jeg jobbet med en jente en gang som sa: 'Åh, jeg går for realisme', og jeg tenkte: 'Hva er vel realistisk med dette?' Folk spør ofte før en forestilling om jeg er 'i sonen', og da tenker jeg: 'Hvilken sone?' Den eneste sonen man skal være i, er å være bevisst på alt. Absolutt alt.»

Garderobe nummer 10 på Haymarket har en tidløs eleganse. Luften her inne er mettet med historie. Dette er rommet Ian McKellen og Patrick Stewart delte da de spilte i Waiting For Godot, og hvor Rob Lowe tok imot daværende statsminister Tony Blair under spilleperioden av A Few Good Men. Mens Keith snakker, føles det som om åndene fra tidligere beboere lener seg frem og blander sine råd med hennes. «Det vi driver med er et håndverk, og jeg mener bestemt at et håndverk lærer man av en mester. Jeg hater det fæle begrepet 'masterclass'. Jeg har holdt en eller to,» innrømmer hun, «men jeg kalte dem 'Mistress Class', som jeg synes høres mye mer interessant ut!»

«Jøss, jeg høres ut som en gammel reaksjonær, gjør jeg ikke?» ler hun mens hun dytter på en silkepute. «Men jeg lengter etter at folk skal fremføre teksten, at de skal gi ordene verdi. Problemet med unge skuespillere i dag er at de ikke stoler på ordene. Hele kulturen vår er så 'meg-fokusert'. Vi glemmer hvorfor vi er der. Vi forteller en historie, noe som er det eldste og fineste i språket vårt. Hele kulturarven, hele landets historie, handler om å fortelle historier, gjør det ikke? Og vi er bare menneskene som gjør det.»

Utenfor faller skumringen over et travelt Haymarket fylt med trafikk. Her inne råder en dannet ro. Keith retter på sin blomstrete, rosa morgenkåpe. Et helfigursspeil dekker mesteparten av den ene veggen. Theatre Royal har vært hjemmet til mange av landets største skuespillere. Hvor mange av dem har stått i dette rommet og sjekket kostymet foran speilet? Edith Evans, Olivier, Scofield, Richardson, Ashcroft, Beerbohm Tree. Hvor mange av disse legendene har øvd på replikkene sine innenfor disse veggene?

Keith brenner for det talte ord. «Ikke få meg i gang,» utbryter hun. «Jeg vet ikke om det skyldes utdanningen eller hva, men unge skuespillere forstår ikke musikaliteten i en tekst. Det er like mye musikk i en tekst av Wilde, Coward eller Rattigan som det er hos Shakespeare.» Ordene hennes gjenlyder i rommet. Wilde, som hadde premiere på både A Woman of No Importance og An Ideal Husband her på 1890-tallet, nikker tilsynelatende fra hjørneplassen. Coward, som erklærte Haymarket som 'det mest perfekte teateret i verden', knipser asken av røyken og mumler sitt samtykke. «Det er generasjonsbetinget, men vi får ikke lov til å si det. Jeg pleier alltid å si: Plasser meg i en sal med bind for øynene, så skal jeg fortelle deg hvilken skuespiller som er over førti. Skillet er så tydelig som det. Jeg nevnte noe om stemmeprakt og stemmebruk til en av dramaskolerektorene her om dagen, og han sa: 'Jeg tror ikke vi gjør nok på det feltet', og jeg tenkte: 'Vel, hva er det egentlig dere lærer dem?'»

Når det gjelder Keith, er 'stemmen' kanskje hennes mest kjente varemerke – de krystallklare vokalene og den overklassepregede aksenten. Men når Keith snakker om stemmetrening eller vokal styrke, handler det ikke om sosiolekt. «Jeg tåler ikke ordet 'posh'. Det handler ikke om å snakke jålete. Alle har dette merkelige snobberiet mot det som høres dannet ut. Jeg bor sammen med en mann fra Lancashire som har en nydelig, mørk og landlig dialekt, og det er fantastisk. Jeg elsker dialekter. Det handler ikke om aksent, det handler om å kunne kommunisere, om å bli forstått.»

Et sted der ute går andre skuespillere raskt opp og ned trappene. Det rasler i dørhåndtaket, et lett bank på døren. Det blir ikke besvart, og snart rusler gjesten videre. Kanskje Maggie Smith, som holdt til i Garderobe nr. 1 nede, pleide å titte innom Judi Dench her da de spilte sammen i The Breath of Life? Dette rommet har klasse og stamtavle. Keith er, helt rettmessig, på hjemmebane her.

Hun er utdannet ved Webber Douglas før hun startet karrieren i regionteater i Chesterfield. Nedgangen for det gamle 'repertory'-systemet er noe hun mener har hatt store konsekvenser for skuespillernes utvikling. «Jeg mener TV ga alle tilgang til førsteklasses dramatikk,» sier hun. «Men vi har mistet den fantastiske læretiden. I dag har du gjerne gjort et par fringe-oppsetninger og en replikk eller to på TV når du er 25 år. Da jeg var 25, hadde jeg spilt førti eller femti roller i alt fra Shakespeare til Shaw, og jeg hadde blitt eksponert for de mange ulike måtene forfattere jobbet på. Og ja, mye av skuespillet dengang ville vært vanskelig å akseptere i dag. I min første rolle måtte jeg spille en kvinne på førti, og jeg hadde flere streker tegnet i ansiktet enn et kart fra Statens kartverk. Jeg gikk krokrygget fordi jeg spilte denne eldgamle karakteren,» minnes Keith med en latter, «men det var ekstraordinært. Og det å produsere nytt stykke hver uke var et mareritt! Nei, egentlig ikke, jeg elsket hvert minutt. Unge skuespillere går glipp av så mye erfaring.»

Og det er denne erfaringen Keith og hennes generasjon gjerne vil gi videre. «Da jeg var ung skuespiller, hvis noen hadde gitt meg et råd, ville jeg spurt: 'Å, gjør jeg det? Hva kan jeg gjøre med det?'. Jeg ville lære, men i dag, uansett hva du sier, går alle i forsvar og sier 'Ja, men...' og kommer med en unnskyldning.»

«Jeg tror eldre skuespillere er nervøse for å gi råd, fordi man ofte blir avvist. Jeg gir konsekvent aldri tilbakemeldinger på en scene jeg selv er med i, fordi folk for ofte tror det handler om deg selv. De tenker: 'Åh, den gamle damen vil ha latteren for seg selv', og da tenker jeg: 'Jeg har fått mer latter enn du har spist varme middager, la oss bare gjøre det raskt og dra hjem.'» Keith bryter ut i latter. «Hvis bare de unge skuespillerne ville spørre,» sukker hun. «Vi kunne lært dem så mye.»

Yngre skuespillere har alltid oppsøkt eldre som mentorer, og Haymarket har en spesiell historie her. I 1741, under Charles Macklin, drev Haymarket det som kanskje var den første dramaskolen, og i 1988 startet de 'Masterclass', et utdanningsprogram for unge. Gielgud, som inspirerte en hel generasjon skuespillere, bodde i dette rommet under Blitzen. Da han var gjest i Desert Island Discs, var luksusgjenstanden han ønsket seg 'garderobe nr. 10 på Haymarket'.

«Det er merkelig hvordan alt endrer seg, og så fort. Vi tenkte aldri på agenter på min tid. Jeg kan ikke huske at noen på Webber Douglas noen gang snakket om å bli rik eller berømt, eller å bli en stjerne. Det falt oss ikke inn. Du ville jobbe, og du ville lære. Og det er veldig, veldig annerledes nå. På en måte klandrer jeg dramaskolene, for alt handler om det tredje året og det å skaffe seg en agent. Da jeg studerte, var det to år; du lærte stemmebruk og bevegelse på skolen, og alt det andre lærte du ute i felten. Og hva vet vel agenter? Egentlig? De vet hva de kan selge og tjene penger på i ett år, men det finnes ingen karriereplanlegging, ingen som tar vare på karrieren din over tid.»

«Da jeg gikk på teaterskole, dro jeg på teateret to eller tre ganger i uken, og jeg fikk plass på 'galleriet' for fire shilling. Jeg hadde en jobb som betalte fire pund og ti shilling i uken, og en plass øverst kostet nesten ingenting – en brøkdel av lønna. I dag kan ikke studenter få en billett for under ti pund – hvilken student tjener 250 pund i uken? Så jeg skjønner at det er et stort problem. Men jeg vil si: Se, se så mye som mulig, og les, og lær, og still alltid spørsmål.»

«Jeg mener observasjon er nøkkelen. Vær alltid nysgjerrig, slutt å tenke på deg selv. Når du sitter på t-banen, lytt til folk, observer, observer, for mesteparten av tiden spiller vi ikke skuespillere, vi spiller vanlige mennesker. Det er nøkkelen; observasjon er det viktigste for en skuespiller. Altså, når du først har det grunnleggende på plass, som stemme og bevegelse. Og snakk tydelig – husk at publikum sjelden klager over at de ikke ser – det gjorde de før da damene brukte hatter – men de sier alltid at de ikke kan høre.»

Legenden sier at skuespiller-manager John Buckstone en gang holdt til i Garderobe nummer 1 nede, og at han går igjen der ennå – man hører ham ofte øve på replikkene sine. Hvert teater har sine legender, noen døde, noen levende, og alle disse legendene har noe nyttig å lære bort.

Idet døren til garderoben lukkes, lukkes den ikke bare bak Keith, men bak to hundre og nitti års erfaring. «Lytt, se, les og snakk høyt,» hvisker stemmene. På messingskiltet på døren står det Penelope Keith.

For nå.

Dette intervjuet ble først publisert i Fourthwall Magazine. Penelope Keith spilte i The Rivals på Theatre Royal, Haymarket. Bildene er tatt av Sally Mais, fra The Beginners Project.