KOMMER SNART: The Sorcerer's Apprentice på The Ambassadors Theatre

Julian Eaves overvar en visning av den nye musikalen The Sorcerer's Apprentice, skrevet av Ben Frost og Richard Hough.

Det utrolig begavede låtskriverteamet Ben Frost (musikk) og Richard Hough (tekst) klatrer stadig høyere på stigen over nye talenter i musikallandskapet. Med sitt nyeste prosjekt har de truffet blink på flere viktige punkter. Forestillingen har så langt kun vært vist to ganger som workshop-baserte konsertfremføringer (selv om Ryan McBrydes regi ga oss følelsen av en nesten ferdig produksjon, i det minste når det gjaldt de seks hovedrollene og fortelleren). Først ble den vist i Letchworth og deretter på The Ambassadors for et bransjetungt publikum, noe som ga et fascinerende innblikk i utviklingen av en splitter ny musikal.

På oppdrag fra James Seabright har duoen utarbeidet og foredlet sin egen libretto, mer inspirert av enn basert på Goethes korte og fornøyelige dikt (den vi alle kjenner fra Disneys animasjonsklassiker Fantasia fra 1940, med Mikke Mus som den rampete trollmannslærlingen). Det hele starter storslått med et fantastisk åpningsnummer for tenor: Neil McDermotts praktfulle stemmeprakt og scenekunst sørget for at 'There's magic in the air' umiddelbart bør inn på spillelistene til enhver musikal-entusiast. Bare basert på det nummeret, spesielt i en så glitrende utførelse, vet man at man har en kveld fylt med magi og spenning i vente. Frosts musikk er lyrisk slagkraftig, og Houghs tekstlige ideer maler frem en hel verden som forbereder oss på en stor emosjonell reise. Vi inviteres til å utforske spenningen mellom personlige følelser og vitenskap, mellom tro og sannhet – noe Goethe, en sentral skikkelse i tysk romantikk, ville ha frydet seg over.

Det som følger, er en rekke hendelser med en gruppe karakterer som ikke er nevnt i kildematerialet. Det viser seg snart at vi ikke følger ordene til den titulære helten, men trollmannens far, Johan Gottel. Og i en moderne vri er det hverken en gutt eller en mus som kløner det til med magien, men hans datter, Eva Gottel – spilt av en velsunget Naomi Petersen. Petersen gjør alt for å fremheve Evas energi og medmenneskelighet, og hun er på sitt mest overbevisende i sangnumrene, som leveres med en imponerende klarhet og frasering. Fru Gottel er ute av bildet etter å ha bukket under for en merkelig sykdom som forvandlet henne til en skygge, og den sosialt velstående Herr Gottel har heller ikke vurdert å gifte seg på nytt (noe vi vet ofte skjer i musikaler lagt til det tyskspråklige Europa). Det er heller ingen andre barn med i bildet.

Tidlig i forestillingen er Eva ute for et uhell på sykkel (noe som plasserer oss tidligst sent på 1800-tallet – en modernisering av Goethes liksom-middelalderske univers). Vitne til dette uhellet er Blair Gibsons sympatiske løytnant Erik. Samtidig, i en annen del av riket, er monarken dronning Larmia i ferd med å svinne hen som offer for det uhelbredelige skyggeviruset. I Tracie Bennett har Larmia fått en tolker som mestrer scenen med stor tyngde og gir karakteren substans, selv med noen brå vendinger i handlingsforløpet. Som det ofte er i dette landet, er hun en enslig forelder med kun ett barn: den sleske og sosiopatiske prins Fabian, spilt av Jos Slovick. Slovick får bryne seg på fantastisk musikk og utnytter sitt lyse register med imponerende letthet. Til slutt har vi den trofaste kansler Breel – Nigel Richards i toppform – som forsøker å begrense skadene fra tronarvingen og navigerer i manusets tonale skift med stor selvfølgelighet. En viktig brikke i denne fremvisningen, som hjalp oss med å skifte mellom scener uten faktiske kulisser, var den sjarmerende fortellingen fra en alltid like humørfylt Jan Ravens.

Gjennom det hele spilte Seann Alderking på flygel og Ed Scull på slagverk Simon Nathans plettfrie arrangementer med teatralsk finesse. De fikk det ofte til å høres ut som et fulltallig teaterorkester, noe som sier mye om kvaliteten på det musikalske teamet.

Utgangspunktet er fantasifullt og tydelig, og bør legge til rette for en «sammenhengende og fengslende fortelling», som er forfatternes uttalte mål. Som nevnt er åpningen et knallsterkt øyeblikk som viser at de har det som skal til for å skape noe strålende. Det som vokser ut fra denne starten er fullt av potensial, men reiser også noen interessante spørsmål. For eksempel: Hvis dette er Evas historie, hvorfor har Johan de tre første sangene alene? (Den tredje blir etter hvert en slags duett med datteren, men hans dominerende posisjon føles likevel litt uvanlig). Et annet spørsmål er hvorfor Eva, som driver historien frem med sitt ønske om å bli trollmann, tilsynelatende har så lite handlekraft og ofte blir en passiv brikke for mennene rundt henne.

Når det gjelder musikken, er det noen observasjoner som det kreative teamet sikkert allerede har vurdert. Det vi får presentert er nesten utelukkende solosanger. Det er et par duetter, inkludert en der den motstridende dronningen og prinsen synger nøyaktig den samme musikken (noe som dramaturgisk sett føles litt merkelig). Merkelig nok er det kun ett ensemblenummer – et komplekst og nydelig polyfont øyeblikk, som dessverre også fremhever fraværet av flere vokalharmonier i resten av stykket. En god del av numrene er også i det roligere sjiktet og går ofte i moll, noe som gjør at tempoet i handlingen føles litt tregt etter hvert som historien utfolder seg.

Noen i publikum spurte seg hva denne musikalen skal konkurrere mot. Det åpenbare svaret er 'Wicked'. Og sammenligningen er faktisk lærerik. Stephen Schwartz bearbeidet enorme mengder materiale og skrev om manuset utallige ganger før han fant den vinnende formelen. Han satte Elphabas relasjoner i sentrum og gjorde karrierevalgene hennes sekundære. For å få publikum til å knytte seg til og identifisere seg med hovedpersonen, var dette et svært klokt grep. Frost og Hough har kanskje allerede tanker om hvordan de kan løse denne utfordringen i sin videreutvikling av det gamle eventyret. Jeg mener de har mer enn nok talent og fantasi til å skape et resultat som blir enda mer magisk enn det vi fikk høre i denne første offentlige visningen.

Før den tid får vi gleden av å se hva de gjør med historien om 'Billy The Kid' for National Youth Music Theatre på Leicester Curve i sommer. Så følg med! Her har vi definitivt to nye stjerneskudd på gang. Gratulerer også til James Seabright, som har hatt visjonen til å starte og gjennomføre dette spennende prosjektet og bringe så flott arbeid til scenen.

Dette var en workshop-konsert, og i tråd med vanlig praksis blir det ikke gitt terningkast eller stjerner til slike arrangementer.

LES MER OM THE SORCERER'S APPRENTICE