ANMELDELSE: Kings Of Broadway, Palace Theatre ✭✭✭

Kings Of Broadway

Palace Theatre

29/11/15

3 stjerner

‘Jeg har oppdaget at det lyssetting gjør for det visuelle i teatret, kan orkestrering gjøre for det auditive.’ Jonathan Tunick

I løpet av kun to forestillinger bød et imponerende stjernegalleri av sangere og et tretti mann sterkt orkester – ledet med stor stil av Alex Parker – på et nydelig utvalg nummer fra katalogene til Jule Styne, Stephen Sondheim og Jerry Herman. Alle vaskeekte «Kings of Broadway».

Det ble en givende kveld, men ikke alltid på den mest forventede måten. Til tross for mange fine prestasjoner fra solister og musikere, var kveldens virkelige helter tre herrer som ikke var synlige på scenen: Jonathan Tunick, Jason Carr og Martin Higgins. Navnene deres var gjemt bort i en liten del av programmet, men det var deres mesterlige orkestreringer – både fyldige og elegante – som ga de største gledene og overraskelsene.

Orkestratører får sjelden den oppmerksomheten de fortjener. Mange antar at Broadway-komponister alltid har skrevet sine egne arrangementer, men slik er det nesten aldri. Mye hviler på orkestratørens arbeid; det er mer enn bare pynt på kaken. Det er deres kreative palett som legger den siste dramatiske spissingen på komponistens intensjoner. Det er de som legger på de siste strøkene med lakk som former publikums reaksjoner. Likevel får vi sjelden oppleve dette arbeidet i full skala, da økonomiske hensyn ofte betyr at akkompagnementet begrenses til et mindre band eller lignende.

Derfor var det en sjelden luksus å ha et orkester på tretti musikere på scenen, dirigert med eleganse av Alex Parker. Da strykerne satte i gang overtyren til «Gypsy», gikk det et merkbart gisp gjennom salen, som om vi plutselig innså hva vi har gått glipp av. Jeg tok meg selv i å notere ned alt fra harpe-glissandi og lekent slagverk til subtile strykearrangementer som løftet kjente sanger på måter jeg aldri før har lagt merke til. Det var noe ubalanse i lyden i første akt, men etter pausen ble det et mer naturlig og avslappet samspill mellom musikerne og sangerne fremme på scenekanten.

Dette var ikke en kveld som forsøkte å finne dype tematiske likheter mellom Styne, Sondheim og Herman; det var rett og slett en feiring av deres enorme bidrag til Broadways historie. Programmet blandet kjente klassikere med mindre kjent materiale. Det var noen av disse gjemte perlene som virkelig fanget min oppmerksomhet. Hos Herman ble vi påminnet om hvor mange fantastiske låter fra «Mack and Mabel» vi burde kjenne bedre; hos Styne ble vi minnet om alle de sterke karakterlåtene som har blitt stående litt i skyggen fordi musikalene de stammer fra ikke ble langvarige suksesser. Og til slutt fikk vi nok en bekreftelse på Sondheims mirakuløse evne til å mane frem dype følelser gjennom små bruddstykker av melodi og harmoni.

De tjueto sangerne representerte mange generasjoner og ulike erfaringsnivåer. De fleste grep muligheten godt, spesielt de som klarte å gjøre håndmikrofonen til sin venn fremfor sin fiende. Det var flust av sterke soloer og duetter, men formatet fungerte aller best i de ulike potpurriene (medleys), enten fra én spesifikk forestilling eller for å illustrere en sjanger (som den innsiktsfulle sekvensen med «Parades»). Man får sjelden høre sanger gruppert slik utenfor slike hyllestforestillinger, noe som gir rom for interessante sammenligninger.

Med et så bredt utvalg blir enhver fremheving subjektiv. Når det er sagt, ble jeg spesielt imponert over Caroline O’Connors tolkninger av «Broadway Baby» og «Time Heals Everything», hvor hun virkelig utviklet karakterene gjennom sangen. Blant de mindre etablerte navnene gjorde Richard Fleeshman en strålende jobb med «Buddy’s Blues» – en sang som er krevende å levere utenfor scenekonteksten fra «Follies» – og Bradley Jaden ga oss en spennende og original tolkning av «Maria» fra «West Side Story». Anna O’Byrne og Jack North leverte en sjarmerende versjon av «Let’s See What Happens» fra den lite kjente «Darling of the Day», og North ledet an igjen i en fabelaktig «Put on your Sunday Clothes», som fungerte som en perfekt finale.

Kanskje var forestillingens emosjonelle kjerne å finne i sekvensen med karakterlåter for kvinnelige hovedroller. Her viste alle tre komponister seg fra sin beste side. Jeg har allerede nevnt Caroline O’Connor, men også Caroline Sheen, Anne Reid, Laura Pitt-Pulford og Janie Dee leverte med stor dybde. Disse sangene virker i stand til evig fornyelse i hendene på stadig nye generasjoner. Det er kanskje det fremste beviset på at disse komponistene er tidløse og fortsatt relevante.

Men, for å vende tilbake til poenget om orkestrering: ve de sangere som ikke følger med på orkesterets detaljer! Uten å gjøre et for stort nummer ut av det, var det en liten glipp da Janie Dee, i en ellers strålende versjon av «The Ladies who Lunch», bommet på teksten og skålte for Pinter i stedet for Mahler. Partituret inneholder nemlig et vittig lite sitat fra sistnevntes fjerde symfoni i treblåserne akkurat på det punktet.

Dette var en herlig kveld, fullpakket med talent og glede. Det er flott å kunne sette seg tilbake og reflektere over de musikalske detaljene hos disse komponistene uten alle scenens vanlige distraksjoner. Men, selv når man tar manglende prøvetid med i beregningen, var det noen løse tråder og produksjonsdetaljer som burde vært strammet opp. Noen sangere introduserte numrene sine, andre ikke. Den avdøde Ned Sherrin satte en gullstandard som konferansier i «Side by Side by Sondheim», og denne kvelden hadde virkelig trengt en lignende skikkelse til å binde det hele sammen. Scener som Palace og Palladium krever presis håndtering; de er store maskinerier som ikke kan tas for gitt. Lys, koreografi og kontinuitet trengte litt mer finpuss, og vi får håpe det sitter neste gang. Gjør det det, skal jeg gladelig legge til en stjerne til på vurderingen.