Cats: Tanker fra en mangeårig fan

Cats på London Palladium. Foto: Alessandro Pinna Det var med stor begeistring – og et lite snev av nervøsitet – at jeg gikk og så Cats fredag kveld. Jeg har lenge vært en stor fan av forestillingen; faktisk markerte denne kvelden mitt åttiende-ettellerannet besøk. Og for første gang var jeg ikke en betalende publikummer, men et mediemenneske invitert til å felle dom over showet. Cats var en av de aller første musikalene jeg noen gang så – den brente seg fast i hjernen og skulle inspirere en livslang besettelse av musikkteater. Som en av Cameron Mackintoshs «mega-musikaler» åpnet den øynene mine for magien i musikalformatet – og de har vært åpne siden, selv om magien de siste årene har falmet litt. Men det får bli en annen historie. Andrew Lloyd Webber innrømmer gjerne at Cats på papiret var et prosjekt som aldri burde ha fungert; kollegene hans mente han var smågal, og han måtte pantsette huset for å finansiere en produksjon mange trodde ville bli hans fall og sette punktum for den utrolige seiersrekken som hadde gitt oss Joseph And The Amazing Technicolour Dreamcoat, Evita og Jesus Christ Superstar. Vi skal være glade for at både han og Cameron holdt ut – for uten Cats tviler jeg på at Les Misérables, The Phantom Of the Opera eller Miss Saigon noen gang ville blitt til. Cats banet vei for at musikaler kunne eksplodere verden over, med spilletider som nesten alle mente var utenkelige. Jeg hadde lenge trodd at vi aldri ville få se Cats igjen i West End, så jeg ble helt tatt på senga da jeg tidligere i år – sammen med andre pressefolk – ble invitert til en lansering på London Palladium. Der ble det ikke bare annonsert en begrenset spilleperiode; man fortalte også at det opprinnelige produksjonsteamet, Trevor Nunn, Gillian Lynne og John Napier, skulle tilbake for å oppdatere forestillingen og sette en ny standard for de neste 30 årene. Så da fredagskvelden kom, satte jeg meg – og ble umiddelbart sendt tilbake i tid idet jeg så på den fantastiske «lekeplassen» for Cats som John Napier skapte den gang. Jeg så forestillingen første gang i Sydney, der den var satt opp i en tradisjonell proscenium-ramme, ikke «in the round» slik den var på Londons New London Theatre, så her føltes alt plutselig helt riktig. Selve showet var akkurat like underholdende som jeg husket, og etter å ha lest kollegaen min Stephens detaljerte anmeldelse er jeg tilbøyelig til å være enig i mye av det som blir sagt der. Jeg ble overrasket over hvor friskt showet virket, og jeg lot meg rive med av energinivået til danserne. Men det fikk meg også til å gruble over om nettopp suksessen til slutt kan bli forestillingens undergang.

Da Andrew Lloyd Webber og Cameron Mackintosh skapte mega-musikalen, skapte de også en underart av teatergjenger: mega-fanen. Disse mega-fanene går skamløst og ser favorittmusikalene sine igjen og igjen – noen er til og med kjent for å ha vært inne i salen hundrevis av ganger. Mega-fanene bidro til å fyre opp den nødvendige entusiasmen som holdt mega-musikalene i live: de sto i kø i timevis, møtte opp på spesialarrangerte jubileumsforestillinger og skapte ofte sin egen «presse», som igjen hjalp til å markedsføre showet. Å tukle med favorittforestillingen deres kan i verste fall bety katastrofe – hvis de først vender seg mot deg.

Det var derfor med en viss interesse jeg merket at jeg koste meg med helheten. Jeg elsket fortsatt Shimbleshanks, the Gumbie Cat, Mungojerry og Rumpleteazer – blant mange andre katteopptredener – men jeg kjente irritasjonen vokse over endringene, som jeg opplevde som svakere enn originalen.

Den første som traff scenen med tydelige endringer var Rum Tum Tugger. Vi hadde fått et hint om at rap trolig var på vei, og at figuren skulle moderniseres. Estetisk skjønte jeg grepet, men jeg likte verken det nye musikalske materialet eller at mye av det han sang virket uforståelig. Den opprinnelige Tugger var en forfengelig, leken katt med tydelig fotfeste i en pop/rock-epoke, og blandingen av Lloyd Webbers melodier og Eliots tekst føltes som en perfekt match – men nå gjorde den ikke lenger det.

Jeg har lært av slike storsatsinger at det kreative teamet ofte fortsetter å justere mens forestillingen reiser rundt i sin opprinnelige form. Da Cats nådde Sydney, var The Ballad Of Billy McCaw blitt strøket, og i stedet hadde man lagt inn en herlig melodramatisk italiensk arie-sekvens. Billys sentimentalitet var erstattet av en mer passende teatralsk tilbakeblikksekvens for Gus – komplett med oppblåsbare «airbag»-muskler, et fantastisk Music Hall-melodramaforheng og et praktfullt skip å spille ut Growltiger’s Last Stand på.

Jeg mener denne versjonen overlevde nesten helt fram til dagens produksjon. Den siste tids «tukling» har gitt oss en langt mer macho Growltiger, men uten den magiske «forestilling-i-forestillingen»-følelsen. Resultatet er at Growltiger handler mer om å rope enn å gjenoppleve Gus’ minne.

At Cats kom tilbake, har skapt stor interesse. Fans som meg var ivrige etter å oppleve den på nytt, men castingen av Nicole Scherzinger – kjent fra Pussycat Dolls – har også bidratt til et enormt forhåndssalg på flere millioner pund. Faktisk har billettpartneren vår her på BritishTheatre.com advart om at det nå er svært begrenset med billetter tilgjengelig fram til slutten av januar. Det er i seg selv en formidabel prestasjon. Tar du kapasiteten på Palladium i betraktning sammenlignet med New London, ville denne sesongen med Cats nesten ha gått i nær dobbelt så lang tid dersom den hadde ligget i sitt opprinnelige hus.

Grizabella er en av de aller største rollene som noen gang er skrevet for en skuespillerinne. Valerie Ellliot hadde på et tidlig tidspunkt gitt Lloyd Webber et fragment av et upublisert dikt om Grizabella. Lloyd Webber skjønte at denne biten rommet nøkkelen til et avgjørende øyeblikk i forestillingen, men selv med hjelp fra anerkjente tekstforfattere som Don Black og Tim Rice lot det seg ikke løse. Det var Trevor Nunn som – med støtte i Eliots tidligere prosasamling The Lovesong Of J Alfred Prufrock – låste opp det som skulle bli «Memory»: en sang som er blitt covret av en lang rekke av verdens største artister, men som startet da Elaine Paige – som vikar for en skadet Judi Dench – sang den for aller første gang på scenen til New London Theatre.

Jeg har sett flere strålende skuespillerinner i denne rollen, blant andre Elaine Paige og Debra Byrne (Sydneys første Grizabella), og begge fylte rollen med like deler smerte og stolthet, slik at hun fremsto nedbrutt – men med verdighet. Ett blikk på Grizabella, og du så smerten risset i ansiktet hennes, forsterket av den direkte forakten hun møtes med fra de andre kattene.

Dessverre var Nicole, for meg, mer glamour enn smerte. Hun nådde ikke helt opp til det jeg trenger av en Grizabella, og det var her jeg begynte å lure. Jeg snakket med venner i helgen – mange av dem har vært med i Cats, noen mega-fans som meg, andre som bare har sett den, og noen som ennå ikke har sett den, men som har kjøpt billetter på grunn av Nicoles medvirkning.

I den prosessen ble jeg ført tilbake til et øyeblikk i 1990, da jeg overhørte to selskapsdamer i Sydney som snakket om den kommende produksjonen av Miss Saigon. Småpraten deres var ikke spesielt bemerkelsesverdig – bortsett fra at den ene sa hvor glad hun var i showene Cameron Mackintosh hadde skrevet!

Jeg har alltid heiet på forestillinger som strekker seg etter kvalitet, som tar det ekstra steget for å skape noe magisk, og som tar kunstnerisk risiko. Men når det gjelder show som Cats, setter vi da lista umulig høyt gjennom minnets rosafargede briller? Kan noen endring i det hele tatt være bra? Og vil et moderne publikum som ser forestillingen for første gang, bli skuffet?

De rundt meg fredag kveld koste seg. Én kommenterte at hun ikke trodde hun kom til å like Andrew Lloyd Webber fullt så mye; alle reiste seg for å applaudere Nicole, og de ble stående en god stund. Endringene til tross: Jeg hadde det storartig med Cats. Som anmelder kan man mane fram alle mulige sitater – og jeg har sett de fleste i min tid – men for meg holder det å si at det fortsatt er et fantastisk show.

Til syvende og sist er det vel det som er teatrets skjønnhet. Det vil alltid finnes dem som har minner om tidligere opplevelser som var så magiske at de ikke lar seg gjenskape, mens andre sitter måpende og nyter sine første turer i teateret og skaper sine egne minner. Til slutt vil de fleste gå derfra slik vi gjør: snakke om opplevelsen – og forhåpentligvis få andre til å få lyst til å gå også.

Denne produksjonen av Cats inspirerte utvilsomt noen opphetede samtaler i helgen, men den vekket også til live igjen min kjærlighet til selve forestillingen – og dens betydning i det å vekke min kjærlighet til musikaler, en kjærlighet jeg mistenker aldri kommer til å slippe taket. Disse langløperne skrev nye regler for musikaler, og de fortsetter å gjøre det.

Vi er opptatt av diskusjon her på BritishTheatre.com, og vi vil gjerne høre hva du tenker om det som står over – og hva du syntes om Cats. Bli gjerne med i samtalen.