FRA GARDEROBEN: Jenna Russell

Scenedøren på Harold Pinter Theatre rommer hundrevis av historier. En scenedørsvakt – bokstavelig talt fortellingenes vokter – regjerer over en koselig krok dekket av portrettbilder, noen gulnede med krøllete hjørner. Hundre historier, hundre «det var en gang». Jenna Russells garderobe forteller sin egen historie. Hun deler den med medspilleren fra Merrily We Roll Along, Josefina Gabrielle. Gabrielles side av sminkebordet er dekket av sminke, koster, pudder og farger, sirlig lagt ut og klart for kveldens forestilling. På Russells side er det festet tre-fire bilder av datteren Betsy til speilet med lærertyggis. Hun trekker føttene opp under seg i stolen og begynner å fortelle. Født i London, oppvokst i Dundee og artist fra ung alder – hun har mer enn nok historier på lager. Hun virker sped og skjør, og hun stråler, med store, åpne, blå øyne som fylles med tårer når hun snakker om den nylige orkanen i Oklahoma: «Jeg har bare lyst til å fly over dit og gi alle en klem». I neste øyeblikk danser de av latter når hun gjenskaper øyeblikket hun ringte David Babani for å trygle om rollen som Mary i nyoppsetningen av Merrily: «Jeg vet dere gjør den med gamle folk! Jeg er gammel, og jeg er en person! Se meg!» Russell er den musikalskuespilleren som har fått meg til å gråte mer enn noen annen. «På en god måte, håper jeg?» kniser hun. Prestasjonen hennes som Dot i Sunday in the Park with George (en annen Menier-produksjon) fikk meg til å hikste gjennom hele stykket, og hennes nåværende hjerteknusende tolkning i Merrily er en rystende studie i tapt håp.

«Det å være mamma er helt eksepsjonelt,» forklarer hun, «jeg føler at jeg har mye lettere tilgang til følelsene mine.» Gjennom hele intervjuet flakker blikket hennes stadig mot bildene av datteren. «Nå skravler jeg i vei om Betsy igjen,» unnskylder hun seg, «jeg gjør alltid det. Jeg vil bare gjøre henne stolt,» innrømmer hun.

Russell prater muntert i vei og illustrerer historiene sine ved å gjengi livlig hva andre skuespillere eller venner har sagt til henne, og hun «navndropper» på en herlig ydmyk måte – et trekk som er både sjarmerende og underholdende. «Jeg snakket med Gavin Creel ... kjenner du Gavin? Gavin. Gavin, Gavin, Gavin, bestevennen min Gavin,» kniser hun. «Han sa: 'Det finnes to typer skuespillere – de som skjuler seg bak karakteren slik at du ikke ser skuespilleren, og de du ser skinne igjennom'. Jeg liker å tro at jeg er den typen utøver. Jeg kommer ikke unna meg selv, jeg kan ikke flykte fra hvem jeg er og hva jeg er.»

Det hun er, er en storesøster – det strømmer en varme ut av henne som fra en kjærlig mentor. «Jeg føler at når man starter i dette yrket, er det tiden for å ta store sjanser, gjøre ting gratis, jobbe med dramatikere, by på seg selv og holde seg til kortere, mer interessante jobber,» forklarer hun. «Stol på instinktet ditt, det tror jeg er viktig. Noen unge mennesker jeg jobber med sier: 'Jeg har egentlig ikke lyst til å gå på den auditionen, men jeg føler jeg burde'.

Da sier jeg: 'Hvis du ikke har lyst, så ikke gjør det!' Det er veldig vanskelig å si 'nei', og det tar oss årvis å lære å forme det ordet. Men det er din eneste makt. Du har ingen annen makt. I. Det. Hele. Tatt. Jeg har sagt 'nei' til ting, jeg har trukket meg fra en jobb – en enorm, livsendrende jobb. Det er det beste jeg har gjort.»

Russell har bygget en ekstremt allsidig karriere. «Jeg har holdt på så sykt lenge!» ler hun. Teater, film, TV, Shakespeare, komedie, seriøst drama – men det er arbeidet hennes i musikaler som har gitt henne mest anerkjennelse. «Jeg var besatt av musikaler,» minnes hun, «men jeg trodde aldri jeg skulle spille i dem, og så var det noen som introduserte meg for Sondheim. Jeg merket imidlertid at hvis du gjorde en musikal, var det ingen som vurderte deg for TV. Så jeg la musikalene til side og brukte tre-fire år på TV og teaterstykker, før jeg dyppet tåa i musikaler igjen. Så, for ca. seks år siden, etter Sunday in the Park, spilte jeg i Amy’s View og hadde det skikkelig kjipt – det hadde ingenting med castingen eller manuset å gjøre, jeg syntes bare det hele føltes så sterilt. Jeg tenkte bare: 'Jeg kan ikke gjøre dette mer, jeg må gjøre ting som gir meg glede og får meg til å smile'. Og jeg elsker samholdet i et musikalensemble. Jeg skal ikke kaste bort tiden min på ting som gjør meg ulykkelig, så jeg omfavnet musikalsjangeren fullt og helt.» Og hun ler igjen, en sånn smittende latter som gjør at du flytter stolen nærmere, en latter som gir deg lyst til å spille i ensemble med henne. «Jeg er vant til at vi er ni stykker,» sier hun om Merrily-gjengen, «og på Chocolate Factory er det to garderober ...» hun tar en pause og brøler: «Garderober? Det er en vits! Det er et område med en finerplate som har en åpning nederst og en åpning øverst. Så damene er på den ene siden og mennene på den andre, og vi snakker, roper og kaster ting over kanten. Det er det eneste triste med å flytte hit til West End; man får ikke sett hverandre så mye som man skulle ønske. Jeg hørte Sheridan [Smith] fortelle om da de gjorde Little Shop of Horrors – da de flyttet inn i West End, var det en vegg mellom garderobene deres. De banket i den og sa: 'Dette er ikke en ordentlig vegg', og så fikk de revet den! Det elsket jeg!»

En plutselig lav summing fyller rommet. «Beklager, det er doen!» ler hun. «Å, for en luksusilværelse!»

Russell var med i det aller første skiftet av skuespillere i Les Misérables da den flyttet fra RSC til West End. Hun har blant annet spilt Sarah Brown i Michael Grandages oppsetning av Guys & Dolls, og Bertrande i Martin Guerre, og forteller karakteristisk selvironiske historier om dem. «Takk og lov for at Michael Grandage ga meg rollen,» avslører hun, «for det endret alt for meg. De kontaktet meg for Guys & Dolls; de sa 'kom innom', og jeg svarte 'jeg kommer ikke, jeg er ikke klar!' – jeg har ingen sanger klare for auditioner, jeg har ikke det, det er helt forferdelig! Jeg ante ikke hva jeg skulle synge! Jeg husker auditionen for Martin Guerre. En av favorittsangene mine er 'I Remember', en Stephen Sondheim-sang.

Den er så vakker, helt nydelig. Og Claude Michel Schönberg sa: 'Hva skal du synge?' Jeg svarte: 'Jeg har med I Remember', og han sa: 'Ok, hvem har skrevet den?' og jeg svarte: 'Stephen Sondheim', og han utbrøt: 'Non! Det gjør vondt i ørene mine!' (med fransk aksent) og jeg tenkte: 'Jaja, så var vi ferdige der!'» Russell stryker håret bak øret og rister av latter.

Passer hun på stemmen sin, holder hun seg unna alkohol og røyk? Hva er hverdagsrutinen når hun spiller i en forestilling? «Herregud, jeg har ingen! Jeg sluttet å røyke fordi jeg følte at Betsy ikke likte at jeg røyket. Jeg drikker ikke fordi jeg er for utslitt. Jeg har ingen rutine. Jeg burde ha en rutine! Jeg gikk til Mark Meylan – har du vært hos ham? En fryktløs sangpedagog. Da vi skulle til New York med Sunday, tenkte jeg: 'Vet du hva? Jeg har ikke lyst til å bli syk. Jeg vil være i toppform'. Jeg dro til Mark, og han ga meg et opptak. Jeg la det inn på iPoden min. Jeg brukte det hver kveld før forestilling, men nå finner jeg det ikke! Jeg aner ikke hvor det er! Hvis jeg hadde hatt det, ville jeg brukt det,» sier hun, men glimtet i øyet overbeviser meg ikke helt om at hun faktisk ville gjort det. «Jeg prøver å sove så mye jeg kan, og jeg prøver å drikke vann. Men jeg er litt dårlig på det.»

Til tross for sin avslappede «la-det-skure»-holdning, gir Russell et uvurderlig innblikk i sin prosess, selv om hun neppe ville brukt akkurat det ordet selv. «Jeg husker Meryl Streep sa at hun aldri så på manuset. Hun lærte seg replikkene i traileren rett før hun gikk på, for å holde dem ferske. Jeg tror det er noe i det. Jeg bekymrer meg ikke for replikkene, jeg bare stoler på at de sitter der. Jeg lar alltid ca. 10 % av prestasjonen stå åpen for det som skjer på scenen der og da. Jeg liker å vite sånn omtrent hva jeg gjør, jeg holder meg stort sett til planen – av hensyn til lyssettingen – men jeg gir meg selv rom til å endre ting, og noen ganger fungerer de valgene bedre, andre ganger dårligere. Jeg lar dagsformen eller det som har skjedd i løpet av dagen, få bli med meg opp på scenen.»

Det banker lett på døren, og en kar titter inn. «Jeg skulle bare sjekke om jeg la igjen en hatt her?» spør han. «En hva-for-noe?» smiler Russell. «Hatten til Martin». «Har ikke sett den, beklager vennen,» svarer Russell. Det er noe med samtalen som får meg til å se for meg at Russell var vertskap for et ellevilt teselskap i garderoben kvelden før.

«Jeg liker ikke å være alene,» betror hun meg, plutselig mer lavmælt. «Jeg liker praten og miljøet. Det er halve grunnen til at jeg elsker denne jobben – det sosiale. Når vi var samlet alle sammen, delte vi alle opplevelser. Det er jo det som er teater, ikke sant? I hvilken annen jobb kan du ha en venn som er i 80-årene, og i neste jobb en 16-åring? Det er fantastisk! Jeg savner at vi alle styrer og steller sammen.»

Det er noe vidunderlig trygt og nesten «gudmor-aktig» over Russell. Det kan være det askeblonde håret, gløden i smilet hennes eller humoristiske sansen – «La meg sjekke at utringningen min ikke henger helt på tørk!» spøker hun til fotografen. Men etter en time sammen med henne føler man at man kan spørre henne om hva som helst, og at hun ikke bare ville svare ærlig, men at hun ville dele noe ekte med deg, ta deg under vingen sin og hjelpe deg på veien. De beste lærerne i livet er de som hjelper deg med å forstå.

«Hvis jeg kunne se tilbake,» sier hun, «ville jeg sagt 'stol på den du er'. Det er det eneste du har. Du er helt unik. Det vil passe for noen ting, og ikke for andre. Finn roen i det. Stol på det å kunne si: 'Dette er meg'. Når man er ung, føler man at man må passe inn i den malen med syltynne sangere som belter, danser og går med løsvipper og er beintøffe. Hvis det er deg, så kjør på. Men hvis det ikke føles naturlig for deg – ikke prøv å spille den rollen. Om du er 1.50 høy og litt kraftig, kommer du fortsatt til å få jobb. Du er mer interessant. Noen vil bite på, før eller siden. Og si 'nei'. Jobb på de mer interessante stedene – Southwark Playhouse, the Gate, the Bush. Takke nei til lange kontrakter. Benytt anledningen til å være fri mens du kan. Dra og jobb i Spania! Bli med på sirkus! Det gjør deg til et mer interessant menneske. Hvis du kan finne andre veier, så gjør det. Spill i et teaterstykke hvis du kan, det utgjør en forskjell for hvordan du blir sett på når de caster musikaler. Det er merkelig, men sånn er det. Det er verdens beste jobb. Jeg elsker det, jeg er fortsatt forelsket i yrket. Det kan knuse hjertet ditt; jeg hadde et par år der jeg mistet jobber og ikke en gang fikk komme på audition. Det skjer med oss alle. Agenten min sa: 'Du kommer til å få en jobb, og du kommer til å bli så lykkelig nettopp på grunn av skuffelsen du har følt'.»

Russell gir oss alle en klem til avskjed og kysser meg på kinnet, og jeg må innrømme – jeg er bergtatt. Jeg håper hun alltid forblir så lykkelig, og hvis hun må oppleve skuffelse først for å komme dit, så håper jeg det bare blir en veldig, veldig kort historie.

Skribent: JBR Foto: Phil Matthews