INTERVJU: Philip Ridley, kunsten å fortelle historier

Phil Matthews møter den kritikerroste dramatikeren Philip Ridley. Hans nye stykke Feathers in the Snow har premiere på Southwark Playhouse denne måneden.

Å gå inn på Southwark Playhouse på dagtid er en sær opplevelse. Borte er de atmosfæriske lysene og energien som utgjør en del av teatrets berømte karakter. Det føles mer som å være i en nattklubb etter stengetid. Renholderne har vasket bort restene fra gårsdagens festligheter, og vi står igjen med selve skjelettet av bygningen – med alle sine feil og mangler. Men når man sitter i teaterbaren, føles det ganske gripende, med tanke på at spillestedet er inne i sine siste dager her på grunn av utbyggingen av London Bridge Station. Om disse veggene kunne snakke.

Jeg møter Philip Ridley, den anerkjente dramatikeren bak The Pitchfork Disney, Mercury Fur og Shivered. Sistnevnte hadde premiere her på teatret tidligere i år med stor suksess, og nå er han tilbake for å presentere Southwarks siste forestilling i disse lokalene før flyttingen til midlertidige lokaler i Elephant and Castle. Feathers in the Snow, en familieforestilling, er et uventet valg for Ridley (bildet til høyre), som ellers er kjent for sine hardtslående og mer kontroversielle prosjekter. Riktignok har han skrevet barnebøker. Ganske mange faktisk. Og flere av dem har vunnet priser. Ved å lese Ridleys mangfoldige CV får man følelsen av at dette er en person som kreativt gjør hva han vil, når han vil. Hvordan er det mulig å ha en karriere som performancekunstner, maler, romanforfatter, dramatiker, manusforfatter, filmskaper, regissør og fotograf – og lykkes med alt?

«For meg gjør jeg bare én ting,» sier Ridley. «Men det er paradokset jeg alltid møter når jeg snakker om det. Alt jeg gjør er å fortelle historier.»

Jeg slår av hvor høflig og beskjeden Ridley er. Skal ikke kunstnere av hans rang være alvorlige, introverte og litt vanskelige? Tvert imot er Ridley imøtekommende og engasjerende, med en genuin lidenskap for arbeidet sitt.

«Noen ganger dukker det opp en historie, og hvis jeg ser den i rene visuelle termer, blir det sannsynligvis en film,» fortsetter han. «Hvis jeg hører en historie bli fortalt gjennom karakterer som snakker sammen, blir det sannsynligvis et teaterstykke. Ser jeg en historie som en sekvens av bilder, kan det bli en fotoserie eller malerier. Historien dikterer mediet. Det slo meg egentlig aldri før jeg ble kritisert for det av mange, at jeg gjorde forskjellige ting. For meg er det bare én ting – historiefortelling.»

Det er en herlig måte å se sin egen kreativitet på, noe som for eksempel omfavnes i USA. I kontrast virker det som om Storbritannia har hatt et visst snobberi mot kunstnere, spesielt skuespillere, som flørter med andre disipliner. Jeg husker en tidligere skuespillervenn som fikk klar beskjed av en ledende teatersjef: Hvis han skulle regissere, måtte han slutte som skuespiller umiddelbart, ellers ville han aldri bli tatt seriøst i noen av delene. Han fulgte rådet og er i dag en prisbelønt regissør, en drøm som kanskje aldri hadde blitt virkelighet om han hadde ignorert mentoren sin. Innerst inne vet jeg at han lengter tilbake til scenen, men han tør ikke. Jeg lurer på hva Ridley tenker om en bransje som kan være så sneversynt.

Han tar en slurk av glasset og reflekterer et øyeblikk over hvorfor problemet er så rotfestet i Storbritannia, mens det «ikke er så ille» i resten av Europa.

«Ambisjoner sees ned på i dette landet; engelskmenn liker ikke ambisiøse mennesker,» sier han. «Det har de aldri gjort. Men det er i ferd med å endre seg litt. Da jeg laget min første film på slutten av 20-årene, var det uhørt ungt her til lands. Man skulle liksom ha jobbet tjue år i BBC for å ‘fortjene sine vinger’. Tjue år med desillusjon bak seg før man endelig kunne begynne med noe annet.»

Southwark Playhouse

.

Ridley studerte maleri ved St. Martin’s School of Art på åttitallet. På den tiden betydde det bokstavelig talt at man tok opp en pensel, dyppet den i oljemaling og satte den på lerretet. Gjorde man noe annet, var det «litt mistenkelig,» forklarer han.

«Mange jeg snakker med som driver med én ting, driver egentlig med andre ting også – de snakker bare ikke om det,» legger han til. Han nevner dramatikeren Howard Barker, som nylig hadde et stykke på Print Room og samtidig stilte ut malerier. Den amerikanske filmregissøren David Lynch er også maler og musiker. Den britiske regissøren Peter Greenaway maler også.

Ridley omfavnet sine egne ambisjoner tidlig og tok karrierevalg som ofte ledet ham i nye kreative retninger uten mye planlegging – «til stor irritasjon for folk som prøvde å styre karrieren min,» smiler han. «Jeg har alltid gått, kanskje ikke med vilje, men likevel på tvers av den gjengse oppfatningen av hva mitt neste steg burde være.»

Det er derfor ikke overraskende at Ridley beveget seg over i filmverdenen. Han har skrevet og regissert to spillefilmer – The Reflecting Skin, som vant 11 internasjonale priser, og The Passion of the Darkly Noon, som ga ham prisen for beste regissør på Porto Film Festival. Men det var tilbake på åttitallet, mens han studerte, at Ridley fikk foten innenfor hos et produksjonsselskap for musikkvideoer for å tjene «litt ekstra lommepenger», og senere fikk sitt livs sjanse: å skrive manuset til The Krays med Gary og Martin Kemp i hovedrollene.

Ridley begynte i selskapet med forefallende arbeid og storyboarding, men det tok ikke lang tid før han ble brukt som en kreativ sparringspartner – en slags konsulent for regissører på ulike prosjekter. Dette var musikkvideoenes storhetstid, der produsenter fikk enorme summer mellom hendene. Dette selskapet jobbet med Spandau Ballet, og Ridley fikk snart nyss om at de berømte Kemp-brødrene var ivrige etter å returnere til skuespillyrket og ønsket å portrettere de beryktede 60-tallsbrødrene Ronnie og Reggie Kray.

«Gary og Martin var fra East End, og det virket som perfekt casting fordi du trenger to brødre som har den naturlige kjemien,» minnes Ridley. «Jeg sa: ‘Hvorfor lar dere ikke meg prøve meg på The Krays?’ Folk hadde prøvd å realisere den filmen i tjue år uten å lykkes, så jeg satte meg ned og skrev den slik jeg mente den burde gjøres.» Gary Kemp, Billie Whitelaw og Martin Kemp i The Krays.

Ridley vokste opp i East End og ble fra ung alder eksponert for de mange historiene om de berømte gangsterne. «Alle tantene mine hadde danset med Reggie Kray på et tidspunkt. Jeg så en av dem da jeg var barn. Jeg kjente legenden, og det var selve myten rundt dem som fasinerte meg.»

Å gyve løs på et slikt tema som sitt første filmmanus er unektelig modig, og det er denne ambisjonen som gjør Ridley selv så fascinerende. Rent narrativt må det ha vært et minefelt å dykke ned i detaljene, og han innrømmer at historien deres var «innviklet» siden de satt ut og inn av fengsel hele tiden. Nøkkelen, minnes han, var å se på det fra det «mytiske aspektet».

Uten frykt for å stole på instinktet sitt, tok Ridley et dristig valg tidlig. «Det første jeg gjorde, som sjokkerte alle den gangen, var å si at verken Gary eller Martin skulle dukke opp før etter ca. 40 minutter,» forteller Ridley. «Vi skulle fokusere på guttenes barndom. Det var et stort stridstema en stund, siden det åpenbart var Gary og Martin som sikret finansieringen.»

«Når jeg ser tilbake, var det jeg brakte til prosjektet akkurat det samme som jeg ville brakt til det i dag. Det handlet om barndom, sterke kvinneskikkelser fra East End og krokodiller. Jeg skrev det første utkastet, og det var overhodet ikke kommersielt. Men Gary og Martin elsket det.»

Anerkjente skuespillere som Steven Berkoff, Victor Spinetti og Billie Whitelaw takket ja. Whitelaw viste betydelig støtte til Ridleys manus og tok på seg den utfordrende rollen som Violet Kray. «Hun var perfekt, og hun visste det. Hun hadde ikke laget film på evigheter, men kom tilbake fordi hun visste hun kunne eie denne rollen. Hun var så oppmuntrende. Hun sa: ‘Du har skrevet det du ville skrive for din første film, du har ikke endret et ord, og det er det ikke mange som klarer’.» Mercury Fur, Trafalgar Studios (2012)

Det er en filosofi som har styrt Ridleys karriere: Å være urokkelig i sine ideer, med en «bare gjør det»-holdning. Det betyr at du garantert ikke vil finne et stykke av ham støve ned i en skuff. Dette er en kunstner som får ting gjort – en deltaker, ikke en som venter, som ser prosjektet gjennom til mål. «Når det er skrevet, vil jeg bare få det opp på scenen,» sier Ridley.

Det er også grunnen til at han «egentlig aldri» tar på seg teaterbestillinger. Å pitche en idé strider mot Ridleys etos. «Jeg kan ikke jobbe sånn. Jeg må kunne si: ‘Vil dere ha det neste stykket mitt?’ Selv om jeg satte meg ned og sa til deg at ‘jeg skal skrive en ting om ditten og datten’, ville det endret seg etter ti sider. Det ville blitt til noe annet. Ingenting jeg har begynt å skrive har endt opp som det jeg planla,» forklarer han med overbevisning. «Det er i konstant endring og det er organisk.» Det er en dristig måte å jobbe på, men Ridley innrømmer at han liker å ta risiko. Og herlighet, det har han gjort. Motbøren som kom med stykket Mercury Fur i 2005, med Ben Whishaw i hovedrollen, gjorde Ridley helt lamslått. Etter premieren på Menier Chocolate Factory ble det en enorm snakkis blant kritikerne. Hans egne utgivere nektet til og med å trykke teksten fordi de mente Ridley hadde gått for langt. Et stykke som omhandler gjenger, vold, dop og drap på et barn med en kjøttkrok vil alltid provosere, men Ridley hadde ikke forutsett at venner skulle bryte kontakten. «Det er helt sant. De spurte: ‘Hva er det egentlig du prøver å si med dette? Prøver du å oppfordre til drap på barn?’ Jeg satt der bare helt målløs.»

Det er selvsagt ikke et spor av nøling å spore nå. Ridley er altfor smart for slikt tøv. «Det var en fantastisk produksjon, med Ben Whishaw for pokker, du kan ikke trå feil da! Men av en eller annen grunn var pressen bestemt på å ikke se hva det handlet om. De var fast bestemt på å se det som ren sjokk-effekt,» minnes han.

Det stoppet ikke resten av verden fra å ville ha en del av kaka, og Mercury Fur hadde premierer i en rekke land, inkludert USA, Australia, Tyskland, Japan, Frankrike, Italia, Malta, Tyrkia og Tsjekkia. Den nylige nyoppsetningen på Trafalgar Studios i London så den opprinnelige negative kritikken snu fullstendig – et ulogisk premiss som morer Ridley. «Det er ikke det at jeg ikke bryr meg om hva kritikere sier. På en måte er det irrelevant, fordi jeg har sett dem ombestemme seg fra én forestilling til den neste. Det de sa for fem år siden, sier de ikke nå. Jeg har hatt mange stykker som har blitt fullstendig slaktet ved åpning, for så å være ‘ukens tips’ fire uker senere,» sier han.

«Det er ikke det at jeg går inn for å ignorere dem. Men det er ikke det som er selve historien. Historien om et kunstverk skrives først tre-fire år etterpå.»

The Pitchfork Disney, nyoppsetning på Arcola Theatre, 2011. Når man ser tilbake på Ridleys første stykke i 1991, var det ingen mulighet for ham å forutse det stilskiftet som var i ferd med å skje i britisk dramatikk. Ved nærmere ettertanke var imidlertid Ridley i høyeste grad en del av bølgen av fantasi og mørk surrealisme som inntok teatret – og kanskje ledet han til og med an. «Jeg visste ingenting om teater, jeg visste ikke engang hva en premierekveld var,» tilstår han. «Jeg hadde bare skrevet denne saken kalt The Pitchfork Disney, som en slags destillasjon av de tingene jeg hadde drevet med på kunstskolen. Agenten min sa: ‘Jeg vet ikke hva du har skrevet, men jeg har aldri lest noe lignende’.»

«Ingen skjønte det da det åpnet. Folk satt der med åpen munn på de første førvisningene,» ler han. «Man går ikke bevisst inn for å endre ting. Man vet ikke det når man står midt oppi det. Akkurat som man ikke vet når man har sitt livs største kjærlighetsforhold før det er slutt. Man setter pris på alt i ettertid.»

Prosessen ble en viktig lærdom. «Dominic Dromgoole har skrevet denne boken om britiske dramatikere, der han sier at jeg var der hver kveld og bare nøt det,» sier Ridley med store øyne. «Det stemte ikke; jeg var der de fleste kveldene for å lære. Jeg fulgte med på hva som fungerte og ikke, fordi jeg allerede holdt på med neste stykke. Det var en enorm læringskurve å se hvordan alt hang sammen.» Ridley fulgte opp med ytterligere to kritikerroste stykker for voksne, og brøt så konvensjonene på den eneste måten han kan. «Selvfølgelig dro jeg av gårde og skrev noen barnebøker,» smiler Ridley lurt.

Prøver på Feathers in the Snow

I sin nyeste produksjon bekrefter Ridley at det har vært en glede å jobbe med ensemblet på seks «veldig hardtarbeidende skuespillere» som gestalter 72 taleroller i et stykke som spenner over 500 år. «Det er flott å gjøre noe helt annerledes,» sier han etter et personlig vanskelig og traumatisk år. Selv om det er en familieforestilling med sanger, tror Ridley at de som kjenner arbeidet hans vil «kjenne igjen de små detaljene som åpenbart er meg, for å si det sånn. Forhåpentligvis har det fortsatt noe på hjertet. Det er morsomt. Det er magisk.»

Ridley føler seg «æret» over at Feathers in the Snow blir den siste produksjonen i de nåværende lokalene, et passende stykke som bærer et budskap om å gå videre. «Det er et nikk til det å finne nye jaktmarker. Det blir den siste sangen, de siste ordene som blir hørt her i teatersammenheng. Jeg tror det blir veldig emosjonelt den siste kvelden.»

Når vi avslutter intervjuet, er jeg fylt av beundring for hvor lidenskapelig Ridley er for arbeidet sitt, uansett hvilken disiplin han uttrykker seg i. Ikke bare følger han magefølelsen, han dedikerer seg fullt ut til arbeidet, og viktigst av alt: han tør å ta sjanser. Dessuten er han en utrolig hyggelig fyr.

Det glitrer i øynene til Ridley når han kommer med en siste kommentar: «Vi burde hatt vårt eget talkshow kalt ‘The Phil’s’ – ‘Ettermiddag med Phil-ene’!»

Jeg ville ikke sett bort fra at Ridley kunne fått til hva som helst. Jeg er overbevist.

Feathers in the Snow spilles på Southwark Playhouse frem til 5. januar 2013. Flere detaljer her.