INTERVJU: Tom Stocks – grunnleggeren av Actor Awareness

For ikke så lenge siden leste jeg en artikkel der Dame Judi Dench uttrykte sin bekymring for at skuespillertalent blir begravd av økonomiske skiller. Det virker som om de som ikke har råd til teaterskole, de som ikke kommer inn på programmene, eller de som velger å ta utdanningen ved et universitet, blir presset ut på en omvei inn i bransjen. Så hvordan kan vi skape en endring for å sikre at bransjen gir rettferdige muligheter til alle, uavhengig av bakgrunn?

Drevet av ulikheten og mangelen på mangfold som preger kunstfeltet, lanserte Tom Stocks «Actor Awareness», en kampanje som kjemper for at skuespillere fra mindre privilegerte bakgrunner skal ha de samme mulighetene som de med sterkere økonomisk støtte. Mens vi søkte ly i Spotlight Studios fra en vind som blåste bort en liksom-sommer, tok jeg en prat med Tom før Actor Awareness sin «kvinner»-tematiserte scratch-kveld, for å finne ut hvor langt kampanjen hans har kommet, og hvor langt bransjen har igjen før sosiale klasser anses som likeverdige, med talent som den viktigste drivkraften.

Hei Tom! Fortell, hva var det som drev deg til å starte denne kampanjen i utgangspunktet?

TS:   Jeg kom inn på E15 to ganger, men måtte dessverre utsette plassen begge gangene fordi jeg ikke hadde råd. Det første året jeg ble tilbudt plass, jobbet jeg 50 timer i uken som kokk, men hadde fortsatt ikke råd. Andre gangen prøvde jeg å jobbe kontinuerlig igjen, men selv med litt hjelp fra andre hold var det ikke nok til å dekke studieavgiftene. Jeg begynte å skrive noen blogger om det, og folk responderte og sa at noe måtte gjøres. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne, men jeg innså at det var mange i samme båt som meg, så jeg tenkte at jeg skulle gjøre mitt beste for å endre ting – og slik ble Actor Awareness født. Jeg hadde ingen penger å spytte inn i kampanjen, så jeg tenkte at sosiale medier var det beste utgangspunktet; det startet som en hashtag, og så leide jeg The Pheonix Artist Club til vårt første møte. Derfra begynte snøballen å rulle.

Tom Stocks Dessverre fikk du aldri muligheten til å gå på E15, men du fullførte en grad ved Newport University. Hvordan føler du at universitetet forberedte deg på bransjen sammenlignet med det teaterskolene kan tilby?

TS:   Universitetet er mye mer akademisk i sin tilnærming, og jeg antar at den største forskjellen er at man på teaterskolene har en avslutningsvisning der agenter dukker opp. På universitetet hadde vi også en visning, men det kom ingen agenter. Med universitetet sitter du igjen med studieland, men der får du i det minste støtte fra staten, mens teaterskolene ofte er privatfinansierte.

Mens jeg studerte, så jeg at et lokalt teater skulle sette opp pantomimen «Robin Hood», og jeg tenkte at jeg kanskje kunne bli med. De holdt auditions for ubetalte roller, men jeg tenkte: «vi ser hva som skjer», og jeg ble tilbudt en rolle som en av hoveddanserne. Det kom til et punkt hvor jeg både studerte, jobbet og øvde på pantomimen; jeg forklarte kompaniet at siden rollen ikke var betalt, kunne jeg ikke binde meg til å stå på scenen hver kveld. Jeg måtte prioritere studiene og jobben for å få det til å gå rundt. Til slutt tilbød teamet meg full lønn hvis jeg gjorde alle forestillingene, så jeg sa opp jobben min i en måned for å gjøre det. Jeg var fortsatt på prøver til pantoen, og i lunsjpausen øvde jeg til universitetsvisningen min – jeg sjonglerte begge deler samtidig. Jeg synes det var en veldig god erfaring fordi jeg fikk min første profesjonelle jobb, og ble tilbudt rolle i pantomimen deres igjen året etter, noe som fikk skuespillerkarrieren min litt i gang.

Tror du universitetsutdanninger i drama har en fremtid hvis de blir ignorert som godkjente utdanningssteder?

TS:   Jeg tror ikke det er universitetenes feil; jeg tror en del agenter og de som styrer bransjen kan være litt snobbete. Når du går inn i et auditionrom og forklarer at du er utdannet ved et universitet, rynker de ofte på nesen. Det handler om å endre oppfatningen av universitetskursene. Jeg sier ikke at alle universiteter er fantastiske, for det er de ikke, men etter at Drama UK – som holdt oppsyn med teaterskolene – ble lagt ned, så er det selvfølgelig trist at de er borte, men samtidig gir det en mulighet til å spørre: «Hvorfor må man gå på teaterskole for å være i denne bransjen? Hvorfor kan ikke et universitet inkluderes på listen over akkreditert utdanning?», og få folk til å slutte å være så London-sentriske.

Hva tror du bransjen er basert på før talent, og hva tror du castingansvarlige og andre fagfolk kan gjøre for å bidra til endring? Er du for eksempel en tilhenger av flere åpne auditions?

TS:   Den er basert på mye, men for øyeblikket virker penger som inngangsbilletten. Man kan for eksempel ikke gå på teaterskole hvis man ikke har råd til avgiftene, som i mitt tilfelle, så man må finne en annen vei. Heldigvis for meg ble det Actor Awareness, men det er ikke alle som kan starte en kampanje slik jeg gjorde.

Jeg tror åpne auditions ofte holdes for at det skal fremstå som en rettferdig mulighet, men mye av det er ren PR. Noen ganger kan det komme noe godt ut av en åpen audition, men ofte får jeg følelsen av at rollene allerede er besatt, og skuespillere som meg blir gitt et falskt håp.

Jeg tror heller ikke workshops fungerer spesielt godt. De irriterer meg. Hvorfor skal man betale £50 for å møte en castingregissør, stille et par spørsmål og betale for hans eller hennes mening? Jeg kan gi en mening, og den kan være like god. Mange tror de vil bli oppdaget av en castingansvarlig eller agent på disse workshopene, og noen ganger skjer det, men som regel ikke. Hvis du skal ta en workshop, betal for noe som faktisk gir deg verdi, ikke bare for noens mening. Hvis du ikke får den tilbakemeldingen du håper på, kan det ødelegge selvtilliten din fordi du tror du ikke er god nok. Men det er du! Det er bare akkurat den personen som ikke ser det, og gjett hva – det finnes tusenvis av andre castingansvarlige som sikkert mener du er det. Du må slutte å være en robot og heller være deg selv. Jeg går for eksempel ikke på auditions i bare svarte klær, for det viser ikke min personlighet. Jeg kan finne på å møte i joggesko, og helt ærlig, det har gitt meg en rolle før. Ikke spill på en bestemt måte på audition bare fordi en castingansvarlig har sagt du skal gjøre det sånn. Vi er så redde for å prøve ting på en annen måte i tilfelle én person ikke liker det.

Dessuten kan man merkelig nok nesten ikke være skuespiller uten Spotlight, men for å være på Spotlight må man ha gått en godkjent utdanning eller ha tre profesjonelle kreditter på CV-en. Det er som å løpe i sirkler. Hvordan kommer man inn i bransjen uten teaterskole, og uten teaterskole, hvordan får man profesjonelle jobber hvis man ikke tenker utenfor boksen? Mange teaterskoler lærer bort gammeldagse ting og prøver å få deg rett inn på West End. Hvorfor lærer vi ikke folk teater i undervisning (T.I.E), som er der mange starter? Hvorfor lærer vi ikke folk å skape egne verk og oppmuntrer til ny dramatikk? Det er nøkkelen nå – å skape sitt eget arbeid og bruke plattformer som våre scratch-kvelder for å vise seg frem for agenter.

Deres scratch-kvelder har hatt stor suksess. Hvordan har de utviklet seg siden det første arrangementet?

TS:   Til vår første kveld med temaet «arbeiderklasse» fikk vi vel rundt 20 bidrag fra dramatikere. For hver gang får vi flere og flere, og til denne «kvinner»-kvelden leste vi over 100 manus. De arrangeres annenhver måned, og i år har vi planlagt 7 eller 8 kvelder. Jeg prøver å fylle tomrommene med filmkvelder, som vil skje ca. 3 eller 4 ganger i året.

Vi har hatt omtrent fem forestillinger som har blitt utvidet fra 15-minutters stykker til fullengders forestillinger som har blitt spilt i London og andre deler av Storbritannia, noe som er fantastisk! Enkelte skuespillere har også blitt snappet opp av agenter; det tok lang tid å komme hit, men det fungerer. I kveld kommer det fire agenter, så det skaper en skikkelig nerve. Vi produserer nå kveldene våre i Spotlight Studios, og vi er den eneste scratch-kvelden i Storbritannia som faktisk betaler de medvirkende, så vi blir bare større og bedre.

«Hele verden er en scene, men ikke alle aktørene er likeverdige» er slagordet for din nye dokumentar om skuespillere fra arbeiderklassen. Når kan vi forvente premieren, og hvordan kan vi se den? TS:   Vi er nesten ferdige med filmingen, så den bør være klar til sommeren – det er veldig spennende! Den vil ikke bli lagt ut på nettet eller sendt på TV, men vi skal turnere med private visninger rundt om i Storbritannia, i London og Manchester, og hvor enn folk vil ha oss. Jeg er sikker på at vi sender den til festivaler også, og kanskje viser den på teaterskoler. Vi vil skape så mye blest og debatt som mulig. Det har allerede vært mye diskusjon, men jeg vil skape en faktisk endring og vise folk hva som foregår. Da jeg fikk idéen, var den egentlig ikke rettet mot bransjen, men mot vanlige folk så de kan forstå hva skuespillere, forfattere og regissører må gjennom. Man får ikke bare en rolle i Coronation Street sånn uten videre; det er en tøff vei å gå, og det er det jeg vil at folk skal forstå. En god miks av kjente fjes har vist sin støtte, og noen har blitt med for å si sin mening, som Maxine Peake, John Challis («Boycie» fra Only Fools & Horses), Christopher Ecclestone, Sam West og Andrew Ellis. Du har tatt denne kampanjen helt til Westminster og har vært i samtaler med Labour. Hvordan kom det i stand, og hva har blitt diskutert så langt?

TS:   Jeg fikk nyss om en kampanje som het «Acting Up» og tenkte jeg kunne bidra. Jeg sendte e-post til mange i Labour-partiet, og til slutt var det noen som svarte. Vi hadde et møte der jeg ble fortalt hva som skjer. De holder det de kaller «bevis-sesjoner», hvor de inviterer folk fra bransjen for å snakke om tingenes tilstand før de kan iverksette tiltak. Når disse er ferdige, skal de ha et politisk møte hvor de samler alle bevisene skriftlig og diskuterer hvordan dette kan bli til politikk som fremmes for parlamentet. Jeg var med i den første runden og har lagt frem mine erfaringer, så får vi se hva som skjer. De som styrer dette er veldig engasjerte og ønsker virkelig en endring. Det er i det minste på regjeringsnivå nå.

Hva er ditt råd til dem som søker teaterskole, men som ikke kommer inn eller ikke kan gå der av økonomiske årsaker?

TS:   Det jeg likte med universitetet var at jeg lærte den akademiske siden. På teaterskolen får du det praktiske, som er strålende, men ut fra det jeg har hørt, lærer man ikke så mye om dramatikere og kontekst. Hvis du ikke har råd til teaterskole, ville jeg tatt en universitetsgrad og heller vurdert en master på en teaterskole etterpå. Da får du det beste fra begge verdener. Ikke sett deg i bunnløs gjeld. Hvis skuespillerkarrieren mot formodning ikke skulle gå veien, har du i det minste en grad å falle tilbake på. Hvis du ikke kommer inn på teaterskole og ikke vil gå på universitet, finn en gjeng med venner som er like lidenskapelige som deg og begynn å skape deres egne ting. Sett opp en visning og inviter så mange som mulig. Gjør det du kan for å bygge deg et godt rykte, for det betyr mye i denne bransjen. Jeg vet du brenner for det, men ikke vær desperat.Vær lidenskapelig, men tålmodig. Teaterskolen er ikke altfjørende; du må bare grave litt dypere for å finne andre veier inn. Ta kontakt med folk og bygg nettverk. Akkurat nå handler det ofte om hvem du kjenner, ikke bare hva du kan. Jeg flyttet til London uten å kjenne noen. Vær tøff. Hva er det verste som kan skje?

FINN UT MER OM ACTOR AWARENESS