Mine topp 10 teaterhøydepunkter fra 2020 – Paul T Davies

Det finnes ikke ord for dette fryktelige, deprimerende året. Teaterbransjen har gjort sitt ytterste for å overleve, selv om det til tider har virket som om myndighetene nekter livescenen et pustehull. Likevel er overlevelsesviljen stor; teateret flyttet på nett, fant nye innovative løsninger, og filmet forestillinger ble tilgjengelige for millioner av mennesker. Her er min topp ti-liste for året – en blanding av live, opptak og sjangerkryssende teater som holder håpet og kampviljen min i live.

LIVE

Rafe Spall i Death Of England. Foto: Helen Murray Death of England/Death of England: Delroy. (National Theatre) Roy Williams og Clint Dyers todelte skuespill har ruvet over pandemien som en koloss. Den første delen, Death of England, hadde premiere tidlig i år på Dorfman-scenen, mens den andre, Delroy, måtte stenge på premieredagen på grunn av «Lockdown 2.0», men ble strømmet via YouTube-kanalen deres. Begge er smidd ut av erfaring og observasjon for å skape to monologer som fanger engelske holdninger, skjørhet, fordommer og stoisisme i møte med vår tids store spørsmål. Med rettsmedisinsk presisjon sørger de for at vi ikke snur oss bort fra urettferdighet, samtidig som de er drevet av lidenskap, humor og følelser.

Michael Balogun i Death Of England: Delroy. Foto: Normski

I den første delen møtte vi Michael, som var i sjokk etter tapet av sin rasistiske far, og deretter Delroy, Michaels svarte bestevenn. Begge stykkene skildrer Brexit, fotball, engelsk stolthet og nederlag, og vi ser England gjennom deres maskulinitet. På vei til sykehuset der kjæresten (Michaels søster) skal føde datteren deres, blir Delroy stoppet, visitert og satt i en celle. Ute av stand til å kontrollere sitt eget sinne, møter vi ham først idet han får påmontert en elektronisk fotlenke, og han tar oss gjennom hendelsene frem til den første nasjonale nedstengningen. Disse lidenskapelige stykkene, som dekker Black Lives Matter og sommerens begivenheter, ble formet i årets smeltedigel og ble praktfullt fremført av henholdsvis Ralf Spall og Michael Balogun.

Toby Jones og Richard Armitage i Onkel Vanja. Foto: Johan Persson Onkel Vanja (Harold Pinter Theatre) Jeg fikk ikke anmeldt denne selv, men Ian Ricksons fantastiske produksjon av Connor McPhersons frie oversettelse brakte Tsjekhov til live. Jeg har vanskelig for å tilgi dårlig Tsjekhov, men dette var den aller beste varianten – morsom, gripende, akutt og relevant. Ensemblet var suverent, spesielt Toby Jones som Vanja i en av årets sterkeste prestasjoner, Richard Armitage som en frustrerende god Dr. Astrov, og Aimee Lee Wood som nesten stjal showet som den klønete og elskelige Sonja. Den gode nyheten er at den er filmet og vil bli vist på BBC4 i julen. Må sees! Les anmeldelsen her.

Anna Russell Martin, Amaka Okafor og Natalie Klamar. Foto: Marc Brenner Nora: A Doll’s House. (Young Vic) Dette skulle bli året for Ibsen og Tsjekhov, men korona satte en stopper for det. Like før nedstengningen fikk publikum oppleve denne radikale, slående omarbeidelsen av Stef Smith. Mens integriteten i Ibsens struktur og tematikk er bevart, har Smith skapt tre tidslinjer som hver føles som et betydningsfullt øyeblikk for kvinner: 1918 (året britiske kvinner fikk stemmerett), 1968 (året p-pillen ble vanlig og abort ble lovlig) og 2018 (med omfanget av #MeToo-bevegelsen). Det er tre varianter av Nora, med tiår og et århundre mellom seg, tre Christine-er, tre Thomas-er (Torvald) og så videre. Likevel var Smiths tekst krystallklar, og ensemblet ytet full rettferdighet til et manus som dirret av relevans og kraft – hva har endret seg for kvinner, og hva er det samme? Les anmeldelsen her.

Miall Buggy og David Ganly i On Blueberry Hill. Foto: Marc Brenner On Blueberry Hill (Trafalgar Studios) Sebastian Barry er en av Irlands fremste forfattere og har skrevet mange prisbelønte romaner. Som reaksjon på at sønnen kom ut til ham, ga Barry ham (og oss) den vakre boken Days Without End, en fortelling om homofil kjærlighets triumf mot alle odds. Karakterene hans er menneskelige, feilbarlige og ofte knust av egen usikkerhet og oppvekst. Han skriver for scenen med jevne mellomrom, kanskje ikke ofte nok! On Blueberry Hill handler om to menn, Christy og PJ, som deler en fengselscelle. De er knyttet sammen av døden under de mest forferdelige omstendigheter, og de nærer kjærlighet for hverandre. Selv om dette ikke er et rendyrket LHBTQ-stykke, er det en triumf for forsoning og forståelse. Det siste jeg så før nedstengningen. Les anmeldelsen

Lesley Manville i Bed Among The Lentils Talking Heads: Bed Among the Lentils. (Bridge Theatre) En av de første forestillingene jeg så da teatrene fikk gjenåpne i en begrenset, smittevernvennlig form. Bridge Theatre gjorde en utmerket jobb med å sørge for trygge rammer og satte opp åtte av de tolv Talking Heads-monologene i regi av Nicholas Hytner i løpet av sommeren. Jeg har valgt ut denne fordi det er en av mine favoritter i Bennett-serien, og den utsøkte Lesley Manville gjorde stykket til sitt eget. PÅ NETT.

Staged (BBC)

En av de første kreative responsene på krisen og en ekte godbit under lockdown. Michael Sheen og David Tennant spilte versjoner av seg selv (jeg mistenker at bare deres nærmeste vet nøyaktig hvor realistisk det er), som etter planen skulle sette opp et stykke i West End før pandemien satte alt på vent. Stykkets regissør, Simon Evans, frykter at hans store sjanse skal gå fra ham, og overbeviser skuespillerne om å fortsette prøvene på «Seks personer søker en forfatter» over nett.

Det er en sann glede, først og fremst på grunn av kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne, som ikke bare trives i hverandres selskap, men som også er så villige til å parodiere seg selv og boltre seg i selvironi. Sheen er bare skjegg og vilt hår, distrahert av den minste lyd – «Fuglene har vendt tilbake til Port Talbot» – som en eremitt på kjøkkenet. Han fremstår som en aggressiv Paddington-bjørn med et stivt blikk som fryser skjermen i misnøye. En herlig rekke gjestestjerner lyste opp hver episode, og sesong to er rett rundt hjørnet! Et must! Les anmeldelsen her.

Ensemblet i BBCs nyinnspilling av Alan Bennetts Talking Heads Talking Heads. (BBC) En annen triumf for BBC, med nysatsing, nye ansatte og erkjennelsen av at Alan Bennetts klassikere har tålt tidens tann – samt to helt nye monologer som ga oss Bennett-fans nytt håp. Det som var fantastisk, var hvordan noen av de mindre kjente stykkene fikk nytt liv, spesielt Nights in the Garden of Spain, vakkert fremført av Tamsin Greig, og Maxine Peake som ga en freidig snert til Miss Fozzard Finds Her Feet – begge spilte dem senere på Bridge Theatre. Men det var klassikerne, mine personlige favoritter, som virkelig skinte, særlig Martin Freeman i Chip in The Sugar, og Lesley Manville i Bed Among the Lentils.

Mouthpiece - Edinburgh Fringe Declan (Mouthpiece) (Traverse Theatre)

Stor gratulasjon til Traverse Theatre for programmeringen av deres nye digitalscene, Traverse 3 – en festival på nett som vil løpe gjennom hele året. Declan, basert på Kieran Hurleys ekstraordinære Mouthpiece som ble vist på Traverse i fjor sommer, er mitt valg. Sjeldent har jeg hatt en så fysisk og emosjonell reaksjon på et teaterstykke som da jeg satt i salen på Mouthpiece. Det starter ved Salisbury Crags, der en middelaldrende kvinne trår frem for å ta sitt eget liv, men blir reddet av en tenåringsgutt. Fra det øyeblikket danner Libby og Declan et vennskap, skjørt i starten, men voksende etter hvert som Declan begynner å stole på henne, oppleve kunst og få glimt av et annet liv. Libby er en mislykket forfatter som ser en mulighet i kaoset og fortvilelsen i Declans liv, i hans kunst og historier. Hun begynner å tilegne seg hans historie, og hennes stjerne stiger mens hans liv faller fra hverandre.

Nå fortalt nesten utelukkende fra Declans perspektiv, tok Lorn McDonalds suverene regi oss med til stykkets faktiske steder og til selve kjernen i historien. Les anmeldelsen her.

Catherine Russell, Sarah Solemani, Linda Basset, Natasha Karp, Juliet Stevenson, Sophie Thompson og Debbie Chazen. Foto: John Brannoch Little Wars. (Ginger Quiff Media.)

En herlig scenisk lesning av Steven Carl McCaslands særpregede stykke. Ikke la deg avskrekke av begrepet «scenisk lesning»; med et ensemble av dette kaliberet er manuset lys levende. Like før Frankrikes fall i 1940 holder Gertrude Stein og partneren Alice Toklas et middagsselskap for gjestene Lillian Hellman, Dorothy Parker og Agatha Christie. Dette er en gjesteliste man kan dø for! Men til tross for det forlokkende selskapet, er vi fra første stund klar over at krigen truer når motstandskvinnen Muriel Gardner ankommer for å arrangere trygg flukt for tre jødiske flyktninger som Stein og Toklas støtter. Gardner bestemmer seg for å overnatte, tar et pseudonym og forteller gjestene at hun er psykiater – noe forfatterne aner kanskje ikke er hele sannheten. Skuespillerne, inkludert Linda Bassett og Juliet Stevenson, gjorde dette til en produksjon jeg håper å se på en ordentlig scene en vakker dag!

Les hele anmeldelsen min

Maureen Lipman i Rose. Foto: ChannelEighty8 Rose (Hope Mill Theatre)

«Hun lo. Og så snot hun seg. Hun var forkjølet. Kulen traff pannen hennes. Den traff henne midt i en tanke. Hun var ni år gammel. Jeg sitter shivah. Man sitter shivah for de døde.»

Det er en dristig og oppsiktsvekkende åpning på Martin Shermans kraftfulle monolog Rose. Portrettet av en sterk jødisk kvinne som forteller om livet sitt fra et krigsherjet Europa til hun oppnår den amerikanske drømmen, er en tour-de-force for en skuespiller. Det er krevende, og det er et helaftens stykke – her er det ingen 70-minutters forestilling uten pause. I Maureen Lipman, filmet på scenen hos Hope Mill Theatre, har manuset fått en perfekt tolker. Hun holder oss tett på Roses historie, og nesten utfordrer oss til å se bort i de mørkeste øyeblikkene, for så å omfavne oss sekunder senere med fantastisk selvironisk humor. Det er en subtilitet i fremføringen og produksjonen (med forsiktige lydeffekter, musikk og projeksjoner), stødig regissert av Scott Le Crass, som unngår melodrama og dermed blir desto mer trollbindende. Nok en forestilling jeg gjerne skulle sett live. Les anmeldelsen her

Det er selvfølgelig så mye mer, og strømming har nå blitt en fast del av teaterverdenen. Med en enorm rekkevidde er det lite sannsynlig at det forsvinner! «National Theatre at Home» var en livline og er nå en suveren strømmetjeneste fra institusjonen. I tillegg holdt Nick Hern Books forfattere og lesere i kontakt gjennom utmerkede høytlesninger, spørsmålsrunder, flotte nye utgivelser og vittige tweets! Det har til tider vært vanskelig å huske at det viktigste er å holde seg trygg og frisk, og holde det gående til vi kan samles igjen. Vi må tro på at ting blir bedre, og jeg sender de beste ønsker for 2021.