ANMELDELSE: 110 In The Shade, Ye Olde Rose and Crowne ✭✭✭✭

110 In The Shade

Ye Olde Rose and Crowne

12. mai 2017

4 stjerner

Bestill nå

Helt siden den først fikk temperaturen til å stige i 1963, har denne Broadway-oppfølgeren til det samme låtskriverteamets ustoppelige 'The Fantasticks' forsøkt å etablere seg i det faste repertoaret. Det har vært noen store nyoppsetninger, senest i New York med Lonny Price som regissør og ingen ringere enn Audra McDonald i hovedrollen som Lizzie Curry. Forestillingens skildring av det tørre livet i vesten har gjort den populær i lokale oppsetninger i USA, men på tross av varmen i stykket har det ennå ikke helt klart å tine den kjølige mottakelsen det har fått her til lands. Hvorfor? Det er en perfekt konstruert musikalkomedie som i både tekst og sjel peker fremover mot den moderne æra. Den inneholder 18 velskrevne musikalnumre av Harvey Schmidt (musikk) og Tom Jones (tekst), og manuset er en smart og dyktig adaptasjon av N. Richard Nash basert på hans eget skuespill 'The Rainmaker' – som i sin tid ble en legendarisk film med Katharine Hepburn som Lizzie og Burt Lancaster i en av sine mest fengslende roller som den sjarmerende svindleren Starbuck. I tillegg er den enkel å sette opp, med minimale krav til kostymer og scenografi. Så hvorfor ser vi den ikke oftere?

Jeg har ingen anelse. Jeg har sett den to ganger denne uken og har virkelig kost meg. Takket være det alltid driftige teateret Rose and Crowne i Walthamstow, har Andrew Yon satt sammen et knallsterkt lag for å gi dette verket den rettferdigheten det lenge har fortjent, men sjelden fått. Randy Smartnick, som kjenner stykket fra produksjoner i USA, er tilbake i dette lokalet for å regissere en smidig og flytende forestilling der historien får den klarheten og lettheten den krever. Riktignok kunne det vært jobbet mer med detaljer i de lengre scenene i første akt, men hans fokus på ro og konsentrasjon om den (til en musikal å være) usedvanlig velskrevne dialogen fungerer best i den kortere andreakten. Hans trofaste samarbeidspartner, koreograf Kate McPhee, har kommet inn fra Rivieraen for å gi liv til de musikalske numrene, og hun gjør det med en presisjon og treffsikkerhet som er helt strålende: bevegelsene og måten de er koordinert på tar utgangspunkt i partiturets motiver, der frasene følger de musikalske ideene. Partituret er i seg selv eksepsjonelt velskrevet i så henseende; det legger til rette for intelligent koreografi, og i Walthamstow får det nettopp det, takket være en McPhee som vet å hente det beste ut av sine dansere.

Musikalsk ledes forestillingen av den faste kapellmesteren Aaron Clingham. Han og hans band bestående av Jade Cuthbert (fiolin), Catriona Cooper (bratsj), Dominic Veall (cello), Ashley Blasse (gitar og banjo) og Janette Williams (perkusjon) koser seg gløgg i hjel i dette ambisiøse lydlandskapet. Ekko av Aaron Copland og Samuel Barber er aldri langt unna i denne frodige, men lette atmosfæren av eteriske korpartier, trampende folketoner, lyriske ballader og friske varieténumre. Det er en utvilsom slektskap til Dick Rodgers' «Americana», men her føles det som om Rodgers og Hammerstein har blitt kjørt gjennom kjøttkverna til Nadia Boulanger. Det som kommer ut på den andre siden er transformert, reformert og grillet på bålet til vår store glede.

Ensembler storkoser seg med materialet. Newyorkeren Laurel Dougall, som nå har vært bosatt i Storbritannia i tolv år, leverer en rørerende tolkning av den hverdagslige, men iherdige kvinnen fra vesten. Vokalt og scenisk har hun mye mer kraft enn hun tør å vise her, og vi kunne kanskje ønsket oss enda flere nyanser av dette etter hvert som historien utfolder seg. Den katalytiske rollen som svindleren Starbuck, som lover regn til det uttørkede landet for hundre dollar, spilles av Daniel Urch. Han er i yngste laget og noe lett for en rolle som krever mer ballast. I kontrast står de tøffere karakterene i Lizzies familie: faren H.C. (Christopher Lyne, som oser av erfaring og tyngde – han vet virkelig hvordan han skal levere denne dialogen), den bryske storebroren Noah (David West – en sterk fysisk og vokal skikkelse som viser at han fint kunne håndtert en langt større scene), og den enfoldige lillebroren Jimmy (en herlig komisk tolkning av Julian Quijano). Som en motvekt til dem har vi den tverre lokale sheriffen File (Nick Wyschna, en varm baryton som hele tiden skjuler sitt hissige ytre). Jimmy slår seg sammen med den livlige Snookie Updegraff (den strålende Rebecca Withers). Deres humoristiske avbrekk i andre akt når handlingen blir alvorlig, 'Little Red Hat', er et av forestillingens absolutte høydepunkter.

Ensemblet består av flere godt tegnede karakterer: Joe og Beverly Copeland (Mikey Wooster og Amy Christen-Ford), George og Hanna Curtis (den tilsynelatende trauste, men egentlig ganske dristige Craig Nash og Natalie Durkin), mens Sammie-Sue Miller (Francesca Pim) og Phil Mackey (Henry Roadnight) utfyller rekkene. Den detaljerte og fantasifulle behandlingen av disse birollene viser tydelig at Smartnick finner mer variasjon når han sikter mot humor fremfor melodrama.

Til slutt må jeg trekke frem den spektakulære scenografien til Joana Dias, som maner frem den brente landsbygdens åpne vidder. Dette storslåtte landskapet i oransje og rustrøde toner, punktert av landbruksbygninger som strekker seg flatt mot horisonten under en blekblå himmel, fungerer like godt i dagslys som i nattscener. Det hele komplementeres av herlige musikalkomedie-kostymer som bringer karakterenes historier i skarpt fokus. Det føles nesten som om vi ser en musikalversjon av 'Huset på prærien'. Og hvis vi møter dette enkle folket med den samme oppriktige uskylden, kan det ikke gå feil.

Spilles frem til 28. mai 2017

Foto: David Ovenden

BESTILL BILLETTER TIL 110 IN THE SHADE