ANMELDELSE: 9 to 5, Upstairs At The Gatehouse ✭✭✭✭

Ensemblet i 9 to 5 The Musical 9 to 5: The Musical

Upstairs at the Gatehouse

4 stjerner

Bestill billetter nå Basert på filmen med samme navn fra 1980, har 9 to 5 the Musical nå sin britiske fringe-premiere på Upstairs at the Gatehouse. Selv om dette beskjedne pub-teateret kan virke som et uventet sted for en slik oppsetning, fyller regissør Joseph Hodges og resten av ensemblet hver kvadratmeter med en uimotståelig energi.

Historien, som ikke er særlig utfordrende rent narrativt sett, følger livene til tre sekretærer ved kontorene til Consolidated Industries. Hver av kvinnene har sine egne personlige problemer, i tillegg til at de må jobbe under den selvgode, egoistiske og hyklerske sjefen Franklin Hart, Jr (Leo Sené, som er passende avskyelig). Hart driver ledelsen som en ren gutteklubb, til stor ergrelse for den trofaste medarbeideren Violet (Pippa Winslow), mens han godter seg over makten han urettmessig har over resten av kontoret.

Samtidig tar den sjenerte Judy (Amanda Coutts) sin aller første jobb etter at ektemannen har forlatt henne, og den boblende Texas-jenta Doralee (Louise Olley) oppdager at grunnen til at hun er så upopulær på kontoret, er at Hart har spredt falske rykter om en affære mellom dem. Til slutt bestemmer trioen seg for at nok er nok, og at det er på tide å ta igjen mot sjefen.

Alle de tre hovedrollene er helt suverene. Winslow oser av herlig selvsikkerhet som Violet og eier scenen. Coutts er passende bedårende som Judy med en enorm stemme, som virkelig får skinne i showets «11 o’clock number» Get Out and Stay Out, mens Olley stråler i rollen som Doralee der hun kanaliserer Partons varme og energi. Ellers i ensemblet er Samantha Giffard hysterisk morsom som Harts eneste beundrer, Roz, og hennes solonummer hvor koret synger i matchende kattøye-briller er et av forestillingens høydepunkter.

Det tar litt tid før det hele virkelig løsner, da noen av de tidlige numrene preges av ustabil lyd (det utrolig irriterende sporet med gjentakende vekkerklokker før start kunne man fint vært foruten), men det er verdt å holde ut til forestillingen finner rytmen. 9 to 5 er på sitt beste når den boltrer seg i camp og tillater seg å være herlig overdreven.

Musikk og tekst er skrevet av countrylegenden Dolly Parton, som selv spilte den barmfagre, men godhjertede Doralee i originalfilmen. Det er skrevet egne sanger for musikalen ved siden av de kjente hitene, og tittellåten fungerer som åpningsnummer idet de ansatte hos Consolidated gjesper, strekker seg og prøver å våkne gjennom morgenrutinene sine. Patricia Resniks tilhørende dialog er kanskje ikke banebrytende, men sangene er sterke nok – og utrolig fengende – til å mer enn veie opp for det.

Chris Whittakers koreografi holder hele ensemblet i sving med ambisiøse trinn, og tar heldigvis hensyn til Gatehouses «thrust stage» ved å rette seg mot publikum på alle tre sider. Kapellmester Oliver Hances band er utmerket og ikke for dominerende, en vanlig feil på mindre scener. Kvinnenes kostymer er herlig 70-talls, selv om parykkene som er brukt er direkte kriminelle, og en scenografi bestående av skrivebord på hjul gjør at handlingen flyter godt. En litt for kort andre akt runder det hele pent av (selvfølgelig), og publikum forlater salen fornøyde.

Om den så er aldri så lettbeint, er 9 to 5 genuint god underholdning. Selv om valg av lokale ikke nødvendigvis tilfører opplevelsen så mye i seg selv, er det godt å se at et verk som er sterkt nok kan tilpasses ethvert rom og forbli like fornøyelig som dette.

Spilles frem til 1. oktober 2017

BESTILL BILLETTER TIL 9 TO 5 PÅ UPSTAIRS AT THE GATEHOUSE HER