ANMELDELSE: And Then There Were None, UK Tour ✭✭✭✭

Og så var det ingen

Churchill Theatre, Bromley på UK Tour

25. mars 2015

4 stjerner

Man må virkelig innrømme at Agatha Christie var en kvinne som visste hvordan man snekret et plott. Hun var mesteren av det velplasserte sporet, den tilfeldige bemerkningen som ender opp med å bli livsviktig, avledningsmanøveren (og den enda mer utspekulerte avledningsmanøveren), den uventede vendingen og det plutselige morderiske vendepunktet. Romanene hennes bugner av bedrag og avsløringer, delvis fordi Christie, etter å ha hektet leseren inn i sin dødsfylte og spenningsladede verden, kan stole på at leserens fantasi fyller inn de mørke krokene og driver den dvelende gleden ved spenningen fremover.

I teateret er det imidlertid mye vanskeligere for Christies verk å være like mystiske som på papiret. Publikum ser handlingen utspille seg, og dermed blir det et skarpere fokus på hvordan historien fortelles, i både ord og handling. Christies stykker er uunngåelig ordrike affærer, satt til en svunnen tid der språk, smak og konseptet om anstendighet var noe helt annet enn i dag. Det kan forekomme en og annen lur lyseffekt eller kulisse-mekanisme for å skape en bestemt virkning, men i det store og hele fungerer Christies stykker kun på grunn av to ting: full overbevisning fra et dyktig ensemble og en tekst som gir full tyngde til Christies labyrintiske plott.

Nå på turné i Storbritannia er Bill Kenwrights Agatha Christie Theatre Company-produksjon av Og så var det ingen, regissert av Joe Harmston, som har ledet alle produksjonene av Christies stykker kompaniet har turnert med de siste ti årene. Hans erfaring skinner tydelig igjennom her. Det er ingen halte forsøk på å modernisere stykket eller tukle med det på måter som strider mot dets genialitet. Nei, Harmston nærmer seg iscenesettelsen med respekt og betydelig omhu. Simon Scullion har skapt et utmerket Art Deco-sett, komplett med et sirkulært vindu som er svært imponerende. Handlingen er satt til 1939, og tidsfølelsen er veldig tydelig i kostymer og møbler. Dette er i høyeste grad et historisk stykke. Det har kanskje ikke glansen til Downton Abbey, men det befinner seg i samme miljø. Her er det tjenere og lakeier, middelklassefolk og samfunnstoppene – dommere, leger, hovmestere og sekretærer, alle lokket til en øy for et selskap og i stadig kamp om oppmerksomhet, respekt og plass.

Matthew Buggs lyddesign setter stemningen svært godt. Før teppet går opp for første gang, forsterker lyden av bølger som slår mot stranden forestillingen om at handlingen foregår på en øy. Man forstår fra start at skuespillerne vil være isolert av havet. Senere leverer Bugg utmerkede lydeffekter for en herjende storm, og til klimakset gjenlyder passende dommedagsaktige toner over scenen, noe som skrur opp spenningen akkurat passe.

Det var fascinerende å høre den livlige diskusjonen i salen i pausene om morderens identitet (uten å røpe noe, selvsagt), og det kom et hørbart gisp fra mange da den endelige avsløringen kom. Det er sjelden – og en indikasjon på stykkets suksess – å oppleve et slikt genuint engasjement mellom scene og sal. Det var ikke bare den endelige avsløringen som skapte sjokk – flere hendelser underveis fremkalte overraskelse, alarm, eller den nervøse latteren som kommer når man er urolig.

Siden handlingen er begrenset til ett sett, skjer flere nøkkelhendelser utenfor scenen. Det hadde utvilsomt vært bedre om et smart design kunne ha åpnet opp scenen for å la oss være vitne til i det minste noen av disse hendelsene. Likevel er det et testament til skuespillernes oppriktighet at hendelsene bak scenen ikke dempet følelsen av drama eller ga en følelse av å bli snytt for noe.

Siden dette er en krim, må ingenting avsløres. La oss bare si at ti fremmede er strandet i et herskapshus på en øy, avskåret fra fastlandet av stormfullt hav, og de oppdager raskt at livene deres er i fare. Noen planlegger å drepe dem, én etter én, men hvem, hvorfor og hvordan? Selv om du husker boken som Christie selv bearbeidet dette stykket fra, er det fortsatt overraskelser og enkelte tekstendringer som holder oppmerksomheten skjerpet og dine "små grå" aktivert.

Hovedsvakheten i Harmstons produksjon ligger i behandlingen av den nødvendige, men handlingsmessig nokså uinteressante første akten. Her introduserer Christie tid, sted og karakterer, så det blir uunngåelig mye forklaring. Det er litt tungvint og trenger en bedre regiløsning enn den Harmston tilbyr – statisk ståing/siting og snakking kan være interessant, men det er ikke tilstrekkelig fengslende. Det bemerkelsesverdige er imidlertid at Christies alkymi vinner frem – så snart det første liket begynner å kjølne, stiger trangen til å løse mysteriet. Derfra tikker tidsinnstilt bombe-lunta raskt og ubønnhørlig.

Skuespillerne bærer hovedtyngden av arbeidet, og her har Harmston stort sett truffet blink.

Ben Nealon, en veteran fra åtte tidligere Christie-stykker, er strålende som den kjekke, men muligens lett (eller helt) ustabile kaptein Lombard. Dette er en klassisk Christie-karakter: den sjarmerende lurendreieren med en tvilsom fortid, en god replikk til damene og en revolver. Nealon treffer stilen helt presist, aksenten og fremføringen sitter som et skudd, og hans totale investering i karakteren er upåklagelig vurdert. Hans velkomne driv er stykkets puls.

Tyngde kommer fra en distansert, men treffsikker prestasjon fra Paul Nicholas som Sir Lawrence Wargrave, en dommer som er vant til dødsdommer. Nicholas bringer en kjølig eleganse til sin fremføring og fanger nøyaktig dommerens følelse av overlegenhet og antagelsen om at hans store juridiske hode er modent for oppgaven med å løse mysteriet og avverge paranoien som brer seg blant de andre ofrene. Nicholas er førsteklasses.