ANMELDELSE: Bakersfield Mist, Duchess Theatre ✭✭✭

Bakersfield Mist

Duchess Theatre

25. juni 2014.

3 stjerner

Det er vel nokså ukontroversielt at ethvert kunstverk, uansett form, kan vekke ulike reaksjoner hos de som ser det. Folk ser på ting med forskjellige øyne. Faktisk virker det som om det eneste eksempelet på kunst – på tvers av alle sjangre som maleri, sang, skuespill, instrumentelle verk, skriving, skulptur, dans eller performance – som det er universell enighet om, er Michelangelos utsøkte statue av David; et kunstverk som endrer ens perspektiv på verden og selve livet.

Bortsett fra David, er det nettopp disse ulike perspektivene som holder kunsten i alle dens former i live. Kritikere kan rette oppmerksomheten mot verk som ellers ville ha gått ubemerket hen. Eller så kan de ødelegge dem.

Mange kunstnere oppnådde aldri den samme berømmelsen og beundringen i sin egen levetid som de nyter posthumt. Delvis, kanskje hovedsakelig, skyldes dette at datidens eksperter, kritikere eller ledende skikkelser ikke likte, forsto eller satte pris på arbeidet deres – og sa det rett ut. Og publikum føyde seg.

Denne ideen om ekspertuttalelsens makt, relevans og effekt i kunstneriske spørsmål, og konsekvensene slike meninger har for saken det gjelder, ligger i hjertet av Stephen Sachs' Bakersfield Mist. Stykket spilles nå på Duchess Theatre i sin britiske premiere-sesong, regissert av Polly Teale.

Kathleen Turner spiller Maude, en nesten blakk og arbeidsledig enke som bor i en husvogn i California. Hun har betalt 3 dollar for et maleri på et loppemarked. Hun er overbevist om at skjebnen sendte maleriet til henne, og at det er et uoppdaget eller tapt mesterverk av Jackson Pollock.

Hun betaler kunstkjenneren Lionel, spilt av Ian McDiarmid, for å inspisere funnet og bekrefte dets opprinnelse. Lionel er en selvgod, snerpete og arrogant skikkelse fra New Yorks kunstverden, som ble beryktet etter å ha fått sparken for kjøpet av en gresk statue han mente var 'arete' (fortreffelig), men som styret mente var en dyr forfalskning – til tross for at de fortsatt stiller ut statuen for betalende gjester.

Lionel kan rett og slett ikke akseptere at en viktig Pollock kan befinne seg i en husvognpark i California. Han vurderer maleriet på det som tilsvarer et blunk, og erklærer det som en forfalskning. Men Maude gir seg ikke og legger frem bevis som ved første øyekast virker nokså overbevisende for at det er Pollocks håndverk. Men etter sin overfladiske ekspertvurdering lar ikke Lionel seg rokke.

Etter mye frem og tilbake mellom de to – inkludert en krangel med en imponerende utskjæringskniv, et halvhjertet forførselsforsøk og litt sjelegransking – flykter Lionel. Maleriet blir avskrevet som en forfalskning, selv om en utenlandsk mangemilliardær er villig til å betale 2 millioner dollar for det.

Men Maude nekter å selge – hun tror på maleriet, og idet stykket nærmer seg slutten og solen går ned utenfor, får vi et glimt av det lyset hun selv ser maleriet i.

Er Maudes grunner for å tro at maleriet er en ekte Pollock mer eller mindre overbevisende enn Lionels absolutte overbevisning om at hans ekspertblikk har rett? Og betyr det noe? Ligger kraften og skjønnheten i selve verket, eller i hvem som har skapt det? Blir maleriet viktig ikke på grunn av hva det er eller hvordan det påvirker betrakteren, men på grunn av hvem man sier har malt det? Særlig når ingen av partene kan være helt sikre utover enhver rimelig tvil.

Dette er viktige og fascinerende problemstillinger. De ligger i kjernen av den endeløse debatten om hvorvidt William Shakespeare faktisk skrev alle stykkene som er tilskrevet ham. De betyr noe.

Det gjør derimot ikke Sachs' stykke. Det er for langt, for dvelende og for selvhøytidelig. Det er kanskje 40 minutter med godt materiale her – materiale som, uten alt det unødvendige fyllet, kunne ha gitt en interessant teateropplevelse.

Men Sachs pøser på med bøttevis av sentimental bakgrunnshistorie om Maude og Lionel over stykkets egentlige kjerne. Publikum sitter igjen med den teatralske ekvivalenten av en stor paiform fylt med smakløs sjysaus hvor det flyter to velsmakende kjøttkaker. Amerikanere har en endeløs kapasitet for høylytt selvransakelse og selvrettferdiggjørelse, men det er verken nødvendig eller fruktbart at denne tilbøyeligheten får utfolde seg hos Maude eller Lionel så altoppslukende som her.

Som den første 'kjøttkaken' er Kathleen Turners Maude en godbit – deilig, krydret og noe som bør nytes; røff, men håndlaget av de beste ingredienser. Som en blanding av Beatrice Arthur (en annen berømt Maude) og Roseanne Barr, med et snev av Val Lehmans Bea Smith, er Turners vitale og frodige Maude en fryd å se på. Hun går løs på rollen med saft og kraft, og hennes versjon av Maude er minneverdig og ekte. Den hese stemmen er perfekt for Maudes spytting og banning, og hennes fysiske tilstedeværelse er helt prikkfri. Den søkende tankegangen er der alltid, selv om hun er tynget av livets fortvilelse og vrakgods, men hun er kapabel til å overraske – som i det Poirot-aktige øyeblikket med fingeravtrykket og den bravuraktige avslutningen på basketaket med kniven.

Som kjøttkake nummer to er ikke Ian McDiarmid av samme kvalitet eller konsistens; litt ødelagt, dårlig satt sammen (du vet han er en kjøttkake fordi han stadig forteller deg det) og fordi det finnes biter av ekte kjøtt i karakteren. Men helhetsinntrykket er overstekt og smakløst. McDiarmid kan være oppsiktsvekkende god i den rette rollen, men dette er ikke den. Han «spiller» altfor mye, og man får aldri følelsen av at Lionel er ekte eller konsekvent. Delvis skyldes det manuset, men mest av alt er det selve fremføringen.

Det er et bilde i programmet av McDiarmid under prøvene, og ansiktsuttrykket hans er en blanding av vantro uforståenhet og forskrekket indignasjon. Bildeteksten burde vært «Hva i alle dager?», og det oppsummerer egentlig tolkningen hans ganske godt. Det er ikke bare dårlig, det er bare litt for mye av alt. McDiarmids tale om Pollocks prakt og hans arbeidsmetoder er fantastisk, det samme er hans bemerkelsesverdige gjenfortelling av oppdagelsen av den greske statuen og konseptet 'arête'. Men andre taler om hans eget liv og mangler hører hjemme i en såpeopera og harmonerer ikke med hans bedre øyeblikk.

Som sjefskokk bør Polly Teale gå tilbake til kjøkkenet. Ingrediensene er gode, men menyen trenger en trim. Kutt ned på Sachs' svulstige manus, så kan det hende noe av reell verdi dukker opp.

Når det er sagt, er selve presentasjonen fremragende: Tom Pipers scenografi er presis og dyster, og skaper et troverdig bilde av Maudes slitne husvognliv. Og Oliver Fenwicks lyssetting er nydelig i den avgjørende sluttscenen.

Men dette er Turners forestilling, og verdt besøket av den grunn alene.

Bestill billetter til Bakersfield Mist