ANMELDELSE: Hekskudd og sengetolpe, Theatre Royal Norwich (Turné) ✭✭✭✭

Vår teaterkatt Libby Purves anmelder Disneys Bedknobs and Broomsticks (Hokus Pokus) som musikal på Theatre Royal Norwich som en del av forestillingens britiske turné. Hvem trenger julepantomime? En klassisk og fantasifull flukt fra hverdagen på veien.

Dianne Pilkington i Bedknobs and Broomsticks-turneen. Foto: Johan Persson Bedknobs and Broomsticks musikalen

Theatre Royal Norwich (Turné)

4 stjerner

Bedknobs and Broomsticks turnéliste

Denne forestillingen, som jeg hadde gleden av å se i et fullsatt Theatre Royal Norwich sammen med mange forventningsfulle barn, vet nøyaktig hvordan man fanger oppmerksomheten deres fra start. Et koselig soverom i et klassisk vindu sprenges i filler av et øredøvende bombeangrep, og forvandles til en stor ramme av raserte mursteinsruiner. Det etterlater tre foreldreløse barn, som blir sendt av gårde med evakueringstog og dumpet i et dystert museum i påvente av et midlertidig hjem. Candice Edmunds’ regi byr på en bravurstart, godt støttet av Jamie Harrisons snedig turnévennlige design og den ekstra spenningen ved et ekte band som stemmer instrumentene i orkestergraven på forhånd (noen av barna lente seg begeistret over kanten før start da de innså at dette var ekte, ikke en film).

Hovedrollene i Bedknobs and Broomsticks UK-turné. Foto: Johan Persson

Bakgrunnshistorien er interessant: På 1940-tallet, før hun skrev den mer kjente Lånerne-serien, skrev Mary Norton to romaner om tre barn og den pripne heksen i nabohuset. Eglantine Price fortryller en sengeknott, slik at messingsengen kan fly dem enten dit de vil – hvis den vris den ene veien – eller til hvilken som helst tidsperiode hvis den vris den andre veien. Ville eventyr følger, inkludert en reise for å redde Emelius, en middelaldersk nekromantiker anklaget for trolldom. Jeg vokste opp med boken og kan varmt anbefale den. Disneys musikalfilm fra 1971 (med musikk av Sherman-brødrene) fjernet tidsreiser helt, gjorde barna til evakuerte under andre verdenskrig og ga heksen Miss Price i oppdrag å bekjempe en tysk invasjon.

Helt greit det, og det ville ikke vært en Disney-produksjon uten store, ville dansenumre (spesielt "Portobello Road" var god), en undervannsballett med lysende fisk og en romantisk komedie-relasjon som utvikler seg mellom heksen og Emelius (denne gangen en mislykket magiker med spøkebutikk). Men hvordan vil magien fungere på en scene?

Portobello Road. Foto: Johan Persson

Svaret er: "Strålende!". Voksne som leter etter noe som ikke er rendyrket panto denne vinteren, og som ikke fristes av de høye prisene og den merkelige handlingen i Frozen, er heldige. Dianne Pilkington er en energisk heks, overklassepreget og litt skremmende for barna (her fremstilt som vaskeekte arbeiderklassebarn fra London) til å begynne med, men hun har en genuin emosjonell dybde og en herlig fysikk i kampen med sitt første gjenstridige kosteskaft. Og ja, det tar av, praktfullt, og klarer til og med å transportere henne tilsynelatende gjennom en vindusramme. Sengen flyr også, helt uforklarlig mot en kunstferdig mørk bakgrunn. Det er også noe stilig nærmagi i scenen fra den tropiske øya, fra både Pilkington og Charles Bruntons Emelius, og museets utstillinger av rustninger og våpen blir på imponerende vis tryllet frem for å bekjempe de hjelmkledde tyskerne.

Ensemblet i Bedknobs and Broomsticks. Foto: Johan Persson

Noe av det fineste med godt barneteater er at det viser akkurat nok av mekanismene, fingerferdigheten og det potensielt hjemmelagde utstyret til at barna drar hjem fast bestemt på å lage sitt eget teaterstykke. Vi trenger det mer enn noen gang. Her brukes det dukkespill (to karakterer forvandles til søte kaniner, og det er noen fantastiske dyrekarakterer på øya ledet av en taletrengt og pompøs løve som plutselig minnet meg om årstiden for de politiske landsmøtene). Mens sverd flyr magisk gjennom luften og sko beveger seg på egen hånd i kampscenen, er det fortsatt øyeblikk med skuespillermessig kløkt som lurer oss halvveis samtidig, og et solid og kvikt ensemble får alt til å gå unna i svingene.

Barna i Bedknobs and Broomsticks UK-turné. Foto: Johan Persson

Og det er ekte følelser her også. Jeg trodde Disney-versjonen ville fjerne Mary Nortons snev av etterkrigsmelkankoli, og de siste scenene blir for en stund skikkelig rørende når barna aksepterer at ingenting av det skjedde utenfor deres fantasi, at foreldrene fortsatt er døde, og at de er tre foreldreløse barn alene på et fremmed og forvirrende sted. De små jentene på raden foran meg stivnet av bekymring. Men virkeligheten ordnet seg: kosteskaft og magiske sengeknotter er vel og bra, men menneskelig godhet vinner over alt. Barna i salen skjønte det de også.

Meld deg på vårt nyhetsbrev

https://www.youtube.com/watch?v=rp77V3XJwvw