ANMELDELSE: Damn Yankees, Landor Theatre ✭✭✭

Damn Yankees. Foto: Roy Tan Damn Yankees Landor Theatre 12. oktober 2014 3 stjerner

Damn Yankees er en vanskelig forestilling å få til å fungere i London i disse dager. For det første ligger det i kjernen en nokså uforståelig kjærlighet til baseball. For det andre, selv om settingen tilsynelatende er et realistisk 1950-tall, er fortellingen en omarbeiding av Faust-legenden som involverer skapninger fra helvete og magiske hendelser. For det tredje har det dristige elementet, som ville føltes intenst da stykket debuterte på Broadway i 1955, for lengst blitt forbigått av de seksuelle revolusjonene fra sekstitallet og utover.

Nå spilles en nyoppsetning av Damn Yankees på Landor Theatre, regissert av den fantasifulle og energiske Robert McWhir. Han forsøker å omgå stykkets innebygde utfordringer, tross et begrenset budsjett, ved hjelp av sjarme, dristig moro og en god porsjon vennlig gemyttlighet.

Det er en tøysete historie. En aldrende, overvektig baseball-entusiast får besøk av Djevelen, som tilbyr å bytte mannens sjel mot en sjanse til å endre skjebnen til hans elskede, men evig tapende baseballag. Avtalen inngås, og mannen blir plutselig år yngre, i langt bedre form og i stand til utrolige sportsprestasjoner. Han får bli med på favorittlaget sitt, og hans djevelske ferdigheter sender laget rett til topps. Samtidig henter Djevelen sin beste fristerinne, Lola, ut fra dansejobben hennes i helvete og sender henne ut for å forføre mannen. Målet er å få ham til å glemme sitt virkelige liv og sin kone, slik at sjelen hans forblir Djevelens til evig tid. Men kraften i den sanne kjærligheten mellom mannen og kona er for sterk, Djevelen beseires, laget vinner, og mannen får tilbake sitt rette jeg. Jepp, kjærlighet og baseball kan faktisk overvinne Djevelen.

Heldigvis blir det nokså svake manuset (George Abbott og Douglass Wallop) løftet av Richard Adler og Jerry Ross’ fantastiske musikk og tekster. Den store slageren, «Heart», stammer fra dette showet. Det er også noen nydelige ballader, samt et par shownumre av ypperste klasse for fristerinnen Lola: «A Little Brains, A Little Talent» og «Whatever Lola Wants».

På grunn av størrelsen på Landor Theatre er balansen mellom musikere og solister ikke alltid enkel å oppnå. Det lille bandet under ledelse av Michael Webborn er ikke så bevisste på behovet for balanse som de burde være, spesielt når damene synger. Mer nøyaktighet i den avdelingen ville gitt gode resultater.

Produksjonens store overraskelse kommer fra Robbie O’Reilly, hvis friske og engasjerende koreografi gir liv til hele forestillingen og tilfører den nettopp «hjerte». Han finner en måte å injisere litt dristig action ved å introdusere et nummer for det unge, veltrente ensemblet der de, kun iført hvite håndklær, svinger seg og paraderer mens de synger med stor lyst. Gutta gjør ham virkelig ære – det er et nummer verdig en ekte revystjerne.

Som Djevelen selv, Mr. Applegate, var Jonathan D. Ellis en tvers igjennom glatt og sydende pantomime-skurk; jeg likte spesielt godt det sleske håret hans. Dels svindler, dels galning, dels banens midtpunkt og dels klovn – Ellis tyner hver eneste lille latter han kan ut av manuset. Hans store nummer i andre akt, «Those Were The Good Old Days», er, som han selv sier underveis, verdt inngangspengene alene. Han viste seg også som en mester i improvisert ordveksling da han nådeløst grillet en ung mann som gjorde den feilen å gå over scenen for å finne toalettet midt i en av Ellis' scener.

Poppy Tierney var en frodig og flørtende Lola. Hun sang og danset overbevisende og fikk maks ut av karakterens «Carry On»-aktige trekk. O’Reilly kunne kanskje ha utfordret grensene enda mer i numrene hennes og understreket den seksuelle siden ved Lolas oppdrag tydeligere, men det er egentlig bare en bagatell. Tierney fikk fint fram motsetningene i Lola, og da hun til slutt vendte seg mot Djevelen, var grunnlaget lagt på en troverdig måte.

Som Joe Hardy, supporteren som inngår avtalen med Djevelen, har den nylig uteksaminerte Alex Lodge alle kvalitetene til en utmerket hovedrolleinnehaver: han er kjekk, utstråler sjarme og stil, og har en nydelig stemme. På dette stadiet i karrieren er han et perfekt valg for Marius i Les Misérables. Men Joe er ikke Marius – han er en mann som har levd, og som føler så sterkt for baseball at han selger sjelen sin. Han er en mann med mye livserfaring.

Lodge gjør en hederlig innsats, men han virker ikke helt trygg nok på scenen ennå til å ta store sjanser eller støtte stemmen skikkelig når han synger ut. Det er synd, for han har utvilsomt det som skal til, og med mer selvtillit og bedre teknikk vil han bli en formidabel artist.

Partiene hvor han sang svakt var spesielt gode, men det manglet litt kjemi mellom ham og Lola, og mellom ham og kona Meg (Nova Skipp). Mye av forestillingens tyngde hviler på Joe Hardy, og nøkkelen til drivet og moroa ligger i Hardys ulike interaksjoner – med kona, baseball-kameratene, Lola og Djevelen. Lodge gjør en god jobb med det meste av dette og utgjør ryggraden i produksjonen.

Det er også solid innsats fra Tony Stansfield, Leah Pinney og Sophie May Whitfield. Som helhet jobber det mannlige ensemblet hardt og med voldsom energi, men de som utmerker seg er Kiel Payton (et navn å merke seg) og Barnaby Hughes. En spesiell utmerkelse går også til Ben Sell og Sam Stones – sveisene deres burde nesten hatt sitt eget buk på slutten av forestillingen.

Programmet sier ingenting om scenografien, så man må anta at McWhir står bak den også. Den er like genial som alltid – her utnyttes den lille plassen effektivt og fargerikt. Kostymene er morsomme og sjarmerende. Richard Lamberts lysdesign løfter virkelig opplevelsen; det er alltid herlig med en lystekniker som ikke er redd for å skape humor gjennom lyssetting.

I likhet med Union Theatre fortsetter Landor å bringe nye eller oversette musikaler til London, samtidig som de oppmuntrer og utvikler talenter som nettopp er ferdige på teaterskolen. Hvis du ikke kjenner Damn Yankees, eller selv om du gjør det, ta turen innom Landor for å få med deg denne – det er mye å glede seg over.