ANMELDELSE: Death Of A Salesman, Piccadilly Theatre London ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Arthur Millers En selgers død med Wendell Pierce og Sharon D Clarke i hovedrollene ved Piccadilly Theatre i London.

Natey Jones, Wendell Pierce, Sharon D Clarke og Sope Dirisu. Foto: Brinkhoff Mogenburg En selgers død (Death Of A Salesman) Piccadilly Theatre

4. november 2019

5 stjerner

Bestill billetter

De beste nyoppsetningene av klassiske stykker er de som kaster nytt lys over teksten uten å endre replikkene eller konteksten radikalt. Marianne Elliot og Miranda Cromwells ekstraordinære versjon av Arthur Millers klassiker gir stykket ny kraft; det virker som om det ble skrevet i dag, for vår tid, og er en av de mest gripende teateropplevelsene jeg har hatt i år. Ved å la familien Loman portretteres av svarte skuespillere, avdekkes nye lag av rasisme, understøttet av et fantastisk lydspor med jazz og gospel. Dette gjør stykket til et universelt rop om behovet for å omdefinere maskulinitet og drømmer.

Ian Bonar, Wendell Pierce, Sope Dirisu, Linda Loman og Natey Jones. Foto: Brinkhoff Mogenburg

Sentralt for produksjonens suksess står en enestående, og til tider ydmykende god, prestasjon av Wendell Pierce som Willy Loman. Han er spesielt sterk i formidlingen av mannens sårbarhet, og skifter uanstrengt mellom blind fornektelse, aggressivitet, kjærlighet, stahet og forvirring – til tider kan man nesten se Willy fysisk forsøke å tape over sprekkene i livet sitt.  Man får lyst til å gi hvert eneste medlem av Loman-familien en ørefik underveis, og Pierce får deg til å fortvile over Willy Loman, men han knuser hjertet ditt fullstendig fordi kjærligheten skinner gjennom som hans drivkraft. Etter min mening er dette årets skuespillerprestasjon.

Wendell Pierce, Natey Jones, Sope Dirisu. Foto: Brinkhoff Mogenberg

Men Pierce står ikke alene. Som kona Linda leverer Sharon D Clarke nok en eksepsjonell prestasjon. Hun tviholder på verdigheten gjennom det hele, og er den eneste karakteren som ser situasjonens sanne ansikt, uten å være i stand til å hindre familiens undergang. Og stemmen hennes – når hun synger en gospel-låt, kjemper man mot tårene. Dette er den første oppsetningen jeg har sett som virkelig vekker sympati for Loman-sønnene. Sope Dirisu er fremragende som Biff; han er kraftfull, men med en scenetilværelse som krymper til et lite barns fysikk i det øyeblikket han oppdager farens utroskap og forstår at livet aldri blir det samme igjen. Natey Jones fanger perfekt ironien i navnet Happy; hans mange kvinnebekjentskaper skjuler en dyp fornektelse og utilstrekkelighet – han vil aldri kunne tilfredsstille sin far. Det glitrer av gode prestasjoner på scenen: Trevor Cooper bidrar med kjærkomment komisk pusterom som naboen Charley, og Ian Bonar er en utmerket Bernard. En nøkkelscene er når Willy drar for å be sjefen sin om en jobb nærmere hjemmet. Sjefen, Howard (spilt svært effektivt av Matthew Seadon-Young), er mye yngre og hvit, og vil tydelig ikke bli berørt av en svart mann. Rasismens høflige ansikt blir nådeløst blottlagt i scenen der Willy får sparken.

Produksjonens musikalitet og fysikk er ekstraordinær. Tilbakeblikkene er tydelige – øyeblikksbilder av fornektelse og kjærlighet som leder familien frem mot selgerens død. Lyddesignet av Carolyn Downing og musikalsk leder Femi Temowo gir stykket en puls som stiger og stopper; et vakkert arbeid. Dette er den beste tolkningen av stykket jeg noensinne har sett, og bare på grunn av Pierces prestasjon er dette noe man må få med seg. Dette er en forestilling det vil bli snakket om i årevis.

BESTILL BILLETTER TIL EN SELGERS DØD