ANMELDELSE: Dixon and Daughters, National Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Dixon and Daughters, et stykke av Deborah Bruce som nå spilles på National Theatre.

Ensemblet i Dixon and Daughters. Foto: Helen Murray Dixon and Daughters.

National Theatre.

25. april 2023

4 stjerner

Bestill billetter

Hus kan bære på minner, og ikke alle er filtrert gjennom nostalgiens slør. Morgenen Mary slipper ut av fengsel og blir fraktet hjem av datteren Bernie, er alt hun ønsker seg å sove i sin egen seng. Men en annen datter, Julie, har sovet i den, noe som gjør Mary rasende (fra starten av sitter vi med spørsmålet om hvorfor), og det finnes et gjesterom ingen av kvinnene vil sette sin fot i. Dramatiker Deborah Bruce er dyktig til å holde spørsmålene på avstand frem til de rystende overgrepene Dixon påførte døtrene og kona blir avslørt – hovedsakelig gjennom den forløsende kraften til Briana (tidligere Tina). Det var hennes anklager mot faren som førte til rettssaken der Mary avga falsk forklaring, noe som resulterte i fengselsstraffen. Teaterkompaniet Clean Break, som jobber med kvinner som har erfaring fra fengsel eller har vært i kontakt med rettssystemet, har skapt et engasjerende stykke som dirrer av sinne, men som også er gjennomsyret av en sardonisk humor som hjelper kvinnene å overleve.

Liz White, Yazmin Kayani og Alison Fitzjohn. Foto: Helen Murray

Scenograf Kat Heath skjuler hemmeligheter i skyggene, der lyset tidvis kastes skarpt over dem, men jeg lurte på om siktlinjene kunne være et problem for publikum på høyre side av salen, ettersom handlingen i Marys soverom foregår høyt oppe og helt til venstre på scenen. Jeg synes også de skjærende lysene og smellingen med dører under tidsforløpene var en smule melodramatiske sett opp mot det naturlige spillet til dette sterke ensemblet. Som Mary fanger Brid Brennan den jernviljen og de sterke barrierene hennes; hun har fengslet seg selv i fornektelsen av den voldelige ektemannen og de dype arrene han har etterlatt. Hennes avsløring av overgrepene han begikk mot henne er hjerteskjærende i det hun lar sorgen slippe ut. Alison Fitzjohn er en naturkraft som Briana, fast bestemt på å få alt ut i dagslyset mens hun messer online-floskler og selvhjelpsfraser, men det ligger en dybde i tolkningen hennes som forhindrer at det blir en ren komirolle. Hun flytter på sofaen for å avdekke barndommens blodflekker på teppet, og dette bringer symbolsk alt frem i lyset. Andrea Lowe er vakkert skjør som den drikkfeldige Julie, som selv skjuler blåmerker fra en voldelig partner. Liz White gnistrer av martyrånd som den organiserte og stødige Bernie, mens Yazmin Kayani som datteren Ella er rystet etter hvert som hun innser de sanne grusomhetene i slektshistorien. Rosy Sterling fullfører ensemblet som den nylig løslatte fangen Leigh, som Mary tar inn i varmen. Selv om hun tydelig fungerer som et grep for å fremprovosere spørsmål og svar, viser hennes energiske spill manglene i støtteapparatet for tidligere innsatte.

Foto: Helen Murray

Etter hvert som hver kvinne tilstår hvordan de har blitt kontrollert av menn (Ella ønsker å slutte på universitetet på grunn av en ekkel foreleser med upassende tilnærminger), glir stykket i overkant tydelig over i dokumentarteater. Tidvis sitter også humoren litt ubehagelig side om side med tematikken, selv om det er tydelig at kvinnene bruker den som en forsvarsmekanisme. Men, som Helena Kennedy QC diskuterer i en utmerket artikkel i programmet, handler misogyni om en tankegang, og normaliseringen av dette blir kraftfullt formidlet i dette velspilte og dypt gripende stykket. Forestillingen avsluttes med en enkel, men mektig forsonende handling, og det er disse øyeblikkene som gjør denne produksjonen minneverdig.