ANMELDELSE: Evita, Dominion Theatre ✭

Evita Dominion Theatre 20. september 2014 1 stjerne Dominion Theatre har blitt omfattende og kjærlig totalrenovert. Det har blitt vakkert på alle mulig måter og klarer å mane frem følelsen av Broadways Palace Theatre, som ligger rett overfor Times Square. Akkurat nå, for den nette sum av £67,50, kan du sikre deg en plass i stalls (ikke-Premium) for å få med deg nyoppsetningen av Evita, Andrew Lloyd Webber og Tim Rices suksessmusikal fra 1978, som nå spilles i en produksjon regissert av Bob Thomson og Bill Kenwright.

Gjør det på egen risiko.

For min del er dette den verste oppsetningen av en musikal jeg noensinne har sett på en scene i West End. Den får en til å lengte etter Too Close To The Sun.

Forestill deg, om du kan, at du er et lite barn som leser favorittboken din i din bestemors hage, det tryggeste stedet du kjenner til. Plutselig eksploderer granater overalt rundt deg, og angriper deg med lydbølger som tar tak i innsiden av hjernen din og skriker derfra helt ut til tåspissene med en ferositet som aldri avtar, og som kunne ha splittet fjell. Samtidig fremstår din bestemor – en person du har elsket og beundret gjennom årene, som du har sett forvandle seg fra en yngre modell til grasiøst aldret perfeksjon – som noe du aldri har sett før. Skarpere, mer skjør, uten finesse, uten ynde, uten mykhet – nådeløst intetsigende, ensformig og utstrålende grusomhet. På nøyaktig samme tid føler du at du synker i kvikksand; du får ikke puste ordentlig, og når du først gjør det, er det som regel fordi du ikke klarer å snakke, så utpust er den eneste handlingen du er i stand til. Det er som om helvete har gjort krav på deg og ikke vil gi slipp.

Hvis du kan forestille deg det, trenger du ikke se denne nyoppsetningen av Evita. For det er nøyaktig den reaksjonen den fremkaller.

Dette er musikalsk ubehjelpelig på nesten alle plan. Orkestreringen låter tynt og banalt i dette lokalet; nesten ingen synger rent eller med musikalsk linje – det er overhodet ingen følelse for historiefortelling gjennom musikk. Alt er forte, for det meste trippel forte. David Steadman er kreditert som musikalsk leder – på bakgrunn av dette burde han fratas taktstokken umiddelbart og sendes for å synge gregoriansk koralsang på en liten, ubebodd øy ved Island. Lyddesignet til Dan Samson bidrar til det auditoriske overgrepet. Sangerne brøler og blir deretter forsterket til det ekstreme. Det er groteskt og grufullt i like mål.

Å høre dette fantastiske partituret bli behandlet på denne måten er ren tortur. Waterboarding ville vært en søndagstur sammenlignet med dette.

Det er ikke før i andre akt, og sangen Rainbow Tour, at man endelig får høre mannsstemmer med farge, klang, interesse, linje og klarhet – der man får en reell følelse av at sangerne forstår teksten og prøver å formidle intensjonen og følelsene som ligger bak. Disse to, Joel Elferink og Joe Maxwell, spiller statsråder, ikke hovedroller. (For å være helt rettferdig hadde Elferink en sololinje tidligere som også viste hans dyktighet). Ingen av hovedrolleinnehaverne er i deres liga, og det er vanskelig å forstå hvorfor Elferink ikke spiller Che.

For det er Marti Pellow som spiller Che, og det er ingenting ved hans prestasjon som er akseptabelt. Han synger konstant surt, uten kraft eller stil, og legger vekt på «con» i lakonisk – den stilen han tydeligvis mener passer hans ustemte forestilling. Vokalt sett «gruner» han – en slags grimaserende crooning som er smertefull i enhver henseende og som sørger for at tekstene aldri når frem.

Som Peron er Matthew Cammelle en sjarmerende trekloss. Det er ingenting utspekulert, politisk, kalkulerende eller i det hele tatt levende over hans tolkning. Ja, av og til runger han ut en flott tone, men Peron er en rolle som krever en begavet skuespiller så vel som en begavet sanger.

Ben Forster har en imponerende stemme, men som Magaldi er han helt ensformig, og stemmen hans brukes mer i X-Factor-briefing-modus enn i en musikalforestilling. Så det som kunne ha vært flott, blir bare kjedelig. Med ordentlig regi kunne han meget vel ha vært en imponerende Magaldi.

Sarah McNicholas har en søt stemme og står uten tvil for kveldens beste øyeblikk med Another Suitcase In Another Hall. Men det beste her er ikke særlig bra. McNicholas virker helt frakoblet øyeblikkets drama og de virkelige følelsene som ligger under sangen – det er nok et X-Factor-øyeblikk.

Madalena Alberto er ingen skuespillerinne, og dette definerer hennes tolkning av Eva. Hun får ingen hjelp av den kunstige og lidenskapsløse regien. Hvis du ikke visste at Eva døde av livmorhalskreft, ville du visst det etter denne produksjonen, så tydelige og klossete er de hintene Alberto blir bedt om å gi. Det er ikke bare overspillet, det er mangelen på evnen til å gnistre, til å verne, til å forføre og til å sjarmere. Hun mangler totalt stjernekvaliteten som Eva må utstråle i enhver henseende.

Albertos stemme er god i det øvre belt-registeret, men det er egentlig alt; de dype og midtre delene av stemmen hennes, der så mye av partituret her ligger og som tillater Eva å være mangefasettert og trollbindende, er rett og slett ikke sterk nok, og hun virker ute av stand til å bruke myke eller kontrasterende vokalfarger. Hvis du må ty til en Rex Harrison-tilnærming til melodien i Rainbow High, er du i feil show. Og når har det noensinne vært en oppsetning av Evita der ikke et eneste menneske klappet etter Don't Cry For Me Argentina, selv om den var lagt opp til to applauspunkter? Skingrende piping skaper ingen Evita.

Ensemblet jobber veldig hardt og ser bra ut. De gjennomfører hele Bill Deamers koreografi med stil, selv de delene som er idiotiske. De kan ikke høres som annet enn et teppe av lyd, men det handler mer om regi og lyddesign enn deres ferdigheter. Diksjon virker ikke å være av interesse for noen i regiteamet.

Selv om det ikke er noe originalt eller spesielt oppfinnsomt med hverken scenografi eller kostymedesign, får Matthew Wright full pott for å lede de aspektene av produksjonen som er mest profesjonelle. Mark Howetts lysdesign er også utmerket.

Regien og konseptet som ligger til grunn for denne produksjonen er hinsides all fornuft. Som helhet kunne man vært tilgitt for å tro at man så arbeidet til barneskoleelever som regisserer og skaper musikalteater på sitt fremmedspråk. Che refererer til «gutter theatrical» på et tidspunkt i Rainbow High, og den generelle følelsen er at den frasen har vært utgangspunktet for både Tomson og Kenwright og deres visjon for denne produksjonen. I så fall har de truffet midt i blinken.

Riktignok ga publikum stående ovason og var spesielt høylytte i sin beundring for Forster og Pellow, og satte tydelig pris på Alberto. Men like fullt flyktet et betydelig antall mennesker i pausen. De som ikke visste noe om Evita og de som gjorde det? Kanskje.

Hvis noen i morges hadde spurt meg om en hvilken som helst produksjon av en Andrew Lloyd Webber-musikal noen gang kunne få meg til å lengte etter å se Stephen Ward i stedet, ville jeg ha ledd av forslaget med avvisende forakt. Denne oppsetningen av Evita viste meg hvor feil jeg tok.