ANMELDELSE: Falstaff, Arcola Theatre ✭✭✭✭✭

Falstaff

Arcola Studio 1

18.08.15

5 stjerner

«Folk tar feil når de sier at opera ikke er det den en gang var. Den er akkurat det den pleide å være. Det er nettopp det som er galt med den.» Noël Coward. Da en journalist sent i livet spurte Verdi om hans teatertreori, svarte han ganske enkelt: «Et fullsatt ett». Jeg vil tro han hadde vært svært fornøyd med både forestillingen og det utsolgte huset under Fulham Operas oppsetninger av hans siste opera, Falstaff (1893). Verdi var ingen teoretiker, men en praktisk teatermann, og denne produksjonen delte nøyaktig den samme ånden – den behandlet en gammel favoritt med full respekt for de musikalske verdiene, men var samtidig åpen for nye produksjonskonsepter for å tiltrekke seg et nytt publikum. Dette er spesielt nødvendig i komedier med en spesifikk historisk ramme. Etter Monty Python og Sorte Orm er det egentlig ikke lenger mulig å presentere denne typen opera i fullt historisk kostyme uten et ironisk blikk; derfor er det på mange måter bedre å fjerne den fra sin tid og presentere den i en annen epoke, eller i samtidsantrekk – som her – hvor den i praksis blir til The Merry Chavs of Windsor. Resultatet er en av de beste begrunnelsene for Grimeborn-festivalens etos denne sesongen, og en herlig gjendrivelse av Coward-sitatet innledningsvis.

Studio 1 på Arcola kan være et utfordrende rom: selve scenen er ganske liten, spesielt når man også må gjøre plass til musikere; og hvis mye av handlingen foregår på hemsen, vil minst en tredjedel av publikum ha begrenset sikt. Det første poenget med denne utmerkede produksjonen er at den utnytter teaterrommet på en svært tilfredsstillende måte og minimerer begrensningene.

Det er en flyt i karakterenes bevegelser her, enten som individer eller i grupper, som sier mye om regissør Daisy Evans’ erfaring og fleksibilitet. Den superbe Bardolph (Oliver Brignall) og Pistol (Antoine Salmon) piler over gangbroer midt blant publikum og skaper en ustoppelig energi, samtidig som de leverer stødige vokale prestasjoner. Rundt det ene faste punktet – baren i Garter Inn – kommer og går møbler og rekvisitter med letthet, slik at det alltid er nok boltreplass. Det er også mye mer dans enn vanlig. Jeg har aldri sett på denne operaen som en med spesielt stort koreografisk potensial, men det er nå rikelig med episoder det vil være vanskelig å forestille seg uten disse bildene i hodet – Falstaffs lettbeinte mimring om ungdomstiden som pasje, og en finale i disco-stil i tredje akt er bare to eksempler som skiller seg ut.

Et drivende tempo er ekstra viktig fordi det kreative teamet valgte å slå sammen de to første aktene, noe som gir en veldig lang første del på rundt 100 minutter. At tiden går så fort og minneverdig er selvfølgelig takket være hele ensemblet, men kanskje fremfor alt pianisten Jonathan Musgrave, som fikk en velfortjent ovasjon ved kveldens slutt. Repetitører får fortsatt ikke den anerkjennelsen de fortjener, men det er vanskelig å se for seg hvordan Grimeborn kunne eksistert uten dem. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til hvordan denne operaen ville lyde uten de ekstraordinære finessene i Verdis rike orkestrering. Men fargeklatene og bravura-teknikken Musgrave leverte, fikk oss alle til å glemme at vi lyttet til et piano-arrangement. Presise tempi, variert med hvileskjær og en bred dynamikk, var kjernen i denne produksjonens suksess. Musikalsk leder Ben Woodward satte rammene for sangerne, men Musgrave ga oss det essensielle og trygge fundamentet gjennom hele kvelden.

Dette er ikke en enkel opera å lykkes med. Sangerne må også være skuespillere i toppklasse og kunne levere komplekse vokallinjer i fart. Musikalsk er den eksepsjonelt konsentrert. Vedosende melodier suser forbi i overflod og illustrerer hele spekteret av hva Verdi var i stand til i sin sene stil. Vi er vant til komponister som gir oss rikelig med sjanser til å høre temaer vende tilbake i ulike drakter slik at vi får med oss hele rikdommen. Ikke her. Knapt noe kommer i reprise, noe som har fått enkelte kritikere til å mene at operaen mangler melodi – noe som er en total misforståelse. Sangerne må derfor virkelig klare å få melodiene til å sitte på første forsøk, samtidig som de spiller naturlig. Det er en stor oppgave, men dette ensemblet leverer.

Det er ingen svake ledd, og det er en avslappet selvtillit over ensemblet som tyder på at alle er teknisk trygge og i takt med produksjonens ånd til å kunne ha det gøy. Keel Watson er som skapt for rollen som Falstaff. Han har en enorm stemme når det trengs, og en snedig, glimt-i-øyet og uanstrengt måte å bedra på som gjør at man ser den gamle skurken som både svindler og sjarmør. De mørkere sidene av den feite ridderens indre liv, dyktig flettet inn fra Henrik IV-skuespillene av librettisten Arrigo Boito, ble også formidlet med følelse og intensitet.

Blant de andre mannlige hovedrollene gjorde Oliver Gibbs som Ford det meste ut av sin «sjalusi-arie», den ene delen av denne operaen som minner om den brennende tragiske intensiteten i Otello; og Roberto Abate, som den unge elskeren Fenton, var fylt med den rette formen for åpenhjertig romantisk iver og lekenhet. Komedierollene, som jeg allerede har nevnt, imponerte stort, og de ble komplettert av en passende brautende Dr. Cajus i Brian Smith-Walters.

De fire kvinnelige hovedrollene er vokalt distinkte og samarbeider godt som et team. Spesielt Catherine Rogers som Alice Ford var vokalt imponerende og bidro med lederskap og komisk oppfinnsomhet, mens Lindsay Bramley som Mistress Quickly spilte godt på karakterens potensial for ugagn. Alt i alt var disse prestasjonene mye mindre stive og selvhøytidelige enn det som vanligvis er tilfelle. Jeg har sett disse rollene spilt før som «Desperate Housewives of Windsor», men ikke som en gjeng «Essex-jenter», og det var et forfriskende skifte. Hvem enn som designet kostymene – ikke navngitt i programmet – gjorde en fantastisk jobb med å matche skrikende, kolliderende farger med rikelig med passende smakløs «bling».

Ikke alt er perfekt. Av en uforklarlig grunn ble tekstingen av den utmerkede moderne oversettelsen av librettoen projisert slik at en stor del av publikum ikke så den, og jeg syntes også at det å rulle Falstaff inn i orkesteret med vasketøyet var en smule tynt som en måte å dramatisere at han blir dumpet i Themsen på. Men det gjør ingenting: denne kvelden hadde så mye å by på, så mye mer ekte komedie enn man ofte finner i tradisjonelle oppsetninger, at den fortjener den høyeste anerkjennelse.

Foto: Robert Workman

Finn ut mer om Grimeborn-festivalen