ANMELDELSE: Fortune's Fool, Old Vic Theatre ✭✭

Lykkens nar (Fortune's Fool), Old Vic Theatre: Iain Glen som Kuzovkin og Lucy Briggs-Owen som Olga Foto: Alastair Muir Fortune’s Fool

Old Vic Theatre

8. februar

2 stjerner

I programmet for Old Vics oppsetning av Turgenjevs Fortune's Fool, adaptert av Mike Poulton, står det:

"Folk spør meg hvorfor Fortune's Fool først nå kommer til Londons West End, etter 163 år. Det har vært foreslått mange ganger. Jeg antar svaret er at jeg alltid hadde motsatt meg en London-produksjon fordi jeg ikke var klar... Grunnen til at Fortune's Fool skjer nå, er at jeg mener jeg har funnet den perfekte regissør, scenograf og ensemble. Og det er på The Old Vic – det perfekte teateret for stykket. Det er så enkelt som det. En gunstig stjerne må ha ført alt sammen."

Iain Glen var en del av det perfekte ensemblet, den opprinnelige Kuzovkin, og i enkeltes øyne selve 'naren' tittelen refererer til. Men Glen forlot produksjonen (som hadde premiere 19. desember i fjor) den 9. januar på grunn av helseproblemer, og det ble annonsert at William Houston skulle overta rollen. I kveld ble imidlertid Kuzovkin spilt av Patrick Cremin, Glens opprinnelige understudy, og det ser ut til at også Houston har trukket seg fra forestillingen.

Uansett hvordan man ser på det, er Poultons perfekte ensemble historie.

Det er derfor ganske vanskelig å bedømme Poultons visjon for stykket, men basert på kveldens forestilling, ser han på verket gjennom rosenrøde briller.

Dette er ikke en storstilt adaptasjon av et stort, oversett stykke. På sitt beste, med denne produksjonen som grunnlag, er det en gledesløs inkarnasjon av et verk som dirrer av muligheter. Underveis kan man skimte hvordan det kunne vært fantastisk, med riktig besetning og en regi preget av klarhet, visjon og absolutt trygghet.

Ifølge programmet er regissøren Lucy Bailey.

Richard McCabe leverer en fremragende prestasjon som den jålete, prippne og nesten hysterisk morsomme Tropatsjov. Så snart han kom inn på scenen, var energien og gnisten som så sårt hadde manglet, plutselig til stede. I overflod.

Lucy Briggs-Owen er herlig som Olga, og Alexander Vlahos viste ingen tegn til dagene som Mordred i Merlin (han var helt ugjenkjennelig) i den sentrale rollen som Olgas nye ektemann, den smule pompøse, men litt hjelpeløse Jeletskij. Det de begge trengte var en klarere formening om hva de burde gjøre for å få stykket til å flyte magisk, og man kunne se dem begge desperat prøve å nå det uoppnåelige.

Ifølge programmet er regissøren Lucy Bailey.

Som Pjotr, den ambisiøse og overmodige, men altseende tjeneren, leverer Dyfan Dwyfor en skarp og genuint tiltalende prestasjon. Han er en av de få i ensemblet som synes å forstå at dette er så nær farse som Turgenjev kommer, og han går til oppgaven med matlyst, stort engasjement og presisjon. Markant presisjon.

Som Karpatsjov, en komisk perle av en rolle som krever både subtilitet og en ekstremt finslipt komisk timing, har Richard Henders ganske enkelt ikke peiling. Ingenting han gjør er morsomt, selv om det ser ut som det er ment å være det. Som Trembinskij, den sære, nervøse og irriterende forvalteren, er Daniel Cerqueira voldsomt umorsom; han overspiller og virker distraherende i like stor grad. Ingen av skuespillerne forstår rytmen i teksten eller komikken.

Ifølge programmet er regissøren Lucy Bailey.

I den bærende rollen er Patrick Cremin ikke mer enn akseptabel. Det er umulig ikke å føle sympati med ham gitt omstendighetene som førte til at han måtte ta over rollen. Men selv om han er dyktig nok og leverer alle replikkene, mangler han den indre energien, forståelsen for karakterens sinn og det nødvendige samspillet med McCabe som er avgjørende for at rollen skal fungere. Han kommer seg greit gjennom det, men han er ikke den brikken som får hele puslespillet til å gå opp.

Ifølge programmet er regissøren Lucy Bailey.

Resten av ensemblet er tunge på labben i alt de foretar seg. Det er mye sukking, høne-aktige bevegelser og huffing fra tjenerskapet – det minner om en slags dystopisk versjon av livet under trappene i Downton Abbey. Problemet er at ingenting av det er koordinert, kontrollert eller styrt i en bestemt retning, med det resultat at det ikke fører til noe som helst. Det er tydelig at skuespillerne fekter etter måter å få scenene til å fungere på, og at de fargelegger forestillingen mens de går for å prøve å skape liv.

Det er så langt unna ellevilt morsomt som det i det hele tatt går an å forestille seg.

Ifølge programmet er regissøren Lucy Bailey.

William Dudley har skapt en tvers igjennom nydelig scenografi som Bruno Poet lyssetter svært effektivt og stemningsfullt. John Eacotts musikk passet produksjonen perfekt.

Det er en smule uforståelig at Kevin Spacey ikke steppet inn for å erstatte Glen.

Men på den annen side: ifølge programmet er regissøren Lucy Bailey.

Kanskje det egentlig forklarer alt.