ANMELDELSE: Future Conditional, Old Vic ✭✭✭✭

Future Conditional

4. september 2015

Old Vic

4 stjerner

Anmeldt av James Garden

KJØP BILLETTER

Skoleåret i England er i gang, og med det har Matthew Warchus’ debutsesong som kunstnerisk leder ved Old Vic startet med forestillingen Future Conditional av Tamsin Oglesby.

Med et ensemble på over 20 skuespillere kan stykket i starten virke overveldende – man vet ikke helt hvem man skal følge som hovedperson. Det føles også litt merkelig at et stykke om britisk utdanning nesten mangler elever, bortsett fra én, spilt av den strålende Nikki Patel. Men etter hvert som de tre historiene flettes sammen, blir mangelen på en sentral karakter ikke bare irrelevant, men selve poenget. Dette er en emosjonell historie om opptaksprosessen i skolen på tvers av klassespekteret. Oglesby har tydeligvis førstehåndskjennskap til dette miljøet og berører de mange bekymringene foreldre møter – fra postnummer-lotteriet og institusjonell stammetenkning til den engelske besettelsen av Oxbridge og debatten om offentlig kontra privat skolegang.

Rob Brydon, i rollen som læreren for de usynlige barna (og dermed publikum, noe som fungerer godt i en teatersal «in the round»), er bunnsolid, men han spiller i bunn og grunn nøyaktig det man forventer av Rob Brydon. Det er ikke transformativ skuespillerkunst, men det er utvilsomt effektivt i denne sammenhengen.

Scenene med mødrene i skolegården minner undertegnede om egne dager på amerikansk privatskole, og min egen mors forakt for klasse-mødrenes intense besettelse av kakesalg og opptaksprøver. De leder tankene hen til de beste øyeblikkene i Desperate Housewives, om enn med noe mer realistiske og nyanserte karakterer enn i den amerikanske dramakomedien.

Det tredje sporet i produksjonen følger en statlig tenketank. Her blir stykket tidvis i overkant didaktisk og tunglabbet. De tre Oxbridge-typene, hvorav den ene åpenbart har kommet inn fordi faren er i oljebransjen, mener systemet fungerer utmerket, mens de uten Oxbridge-bakgrunn mener noe er fundamentalt galt. Når karakterene endelig innser denne kløften, begynner de bokstavelig talt å krangle som barn. Det er forfriskende å se på, da det er fremragende spilt, men i siste instans er det nokså forutsigbart og karikert.

Det som dessverre uteblir i denne produksjonen, er ironien i at Patels karakter lykkes med å komme inn på Oxford. Selvfølgelig vil en fiktiv utgave av Malala Yousafzai – lik i alt bortsett fra navnet og mangelen på en Nobels fredspris – komme inn på Oxford. Hun er drømmekandidaten for den formen for symbolsk inkludering som preger eliten i utdanningssystemet verden over. At denne fattige jenta når toppen fremstilles som en triumf og et åpenbaringsøyeblikk, men det mangler dessverre en nødvendig kritisk snert.

Det er en glede i dette stykket som er vanskelig å beskrive med ord – det har den samme sprudlende energien som musikalen Spring Awakening, men uten sangnumrene. Likevel får de to skoleuniformerte gitaristene på balkongen deg til å lure på når Melchior skal dukke opp med en trådløs mikrofon. Men der Spring Awakening graver seg ned i det kalde og mørke, søker Future Conditional mot varmen i det klisjéfylte lune hjem.

Dette stykket er absolutt verdt å få med seg, men det gratulerer det britiske systemet litt for lettvint for å være rettferdig mot de svakeste – for det er ikke nødvendigvis virkeligheten. For flertallet av utlendinger og mindrebemidlede i dette landet er systemet fortsatt preget av fremmedfrykt og klasseskille. Kanskje kunne den britiske utdanningeliten lære noe av det amerikanske «need-blind»-systemet ved skoler som Phillips Exeter eller universiteter som Harvard og Yale, men det er en diskusjon for en annen gang. Dette stykket, i likhet med det britiske folk selv, ser ikke langt nok utenfor seg selv til at svarene blir virkelig tilfredsstillende.

FUTURE CONDITIONAL SPILLER PÅ OLD VIC FREM TIL 3. OKTOBER 2015