ANMELDELSE: Garine, Arcola Theatre ✭✭✭✭

Gariné

Arcola Studio 1

14.08.15

4 stjerner

Den årlige operafestivalen Grimeborn har ikke bare som mål å være et utstillingsvindu for moderne opera og nye versjoner av det etablerte repertoaret, men også å trekke frem verk som en gang var populære, men nå er glemt. Gariné er et slikt verk, og en sjelden fugl på flere måter. Det er en lang operette i fem akter fra 1870-årene, og dermed samtidig med Carmen (som det henvises vittig til på et tidspunkt i løpet av kvelden), men der stopper de overfladiske likhetene. Komponisten var armeneren Dikran Tchouhadjian, sønn av sultanens urmaker, og dermed en del av den kosmopolitiske verdenen i midten av 1800-tallets Istanbul, beskyttet mot den økende forfølgelsen av sine landsmenn. Han fikk en utmerket musikalsk utdannelse i Milano før han skrev en rekke suksessrike operetter og mindre suksessrike historiske operaer som ga ham kallenavn som «Orientens Offenbach» og «Armenias Verdi». Hans største suksess var Gariné, den gang under sin mer jordnære originaltittel Kikerterselgeren, som ble flittig oppført rundt om i Europa i flere tiår.

Det vi fikk høre på Arcola, var på viktige punkter annerledes enn originalen. Dette var en halvscenisk forestilling, og derfor var mye av det opprinnelige materialet kuttet. I stedet for et orkester hadde vi et flygel, spilt med beundringsverdig eleganse og stilsikkerhet av Kelvin Thomson. Det er derfor umulig å kommentere direkte på komponistens store rykter som instrumentatør. En ny libretto og oversettelse var levert av Gerald Papasian, regissøren og drivkraften bak hele prosjektet. Han sørget også for fortellende sammendrag for å skape sammenheng gjennom det sterkt reviderte plottet.

Musikalsk sett har dette verket mye sjarm, selv om jeg – hvis jeg hadde hørt det uten forhåndskunnskap – ville mistenkt påvirkning fra Rossini og Gilbert og Sullivan snarere enn Offenbach og Verdi! Lange sekvenser med kor i vals- eller kvadriljetempo brytes opp av arier som viser frem hovedstemmaene i musikk som er krevende, men ikke virtuost bare for showets skyld. Melodiene har en sødme og folkemusikalsk klang som tyder på en armensk kilde, men akkompagnementet har en spenstig, arpeggio-preget kraft med sporadiske harmoniske vendinger som antyder hvor attraktivt og sofistikert et orkestralt bakteppe til denne musikken ville høres ut. Ellers fremstår det ikke som et spesifikt orientalsk verk, i hvert fall ikke i sin klanglige form: snarere en meget kompetent operette i tidens europeiske hovedstrømsstil. Kanskje er det bare min egen kulturelle bakgrunn som slår inn, men til tider føltes ikke The Pirates of Penzance særlig langt unna (og det er definitivt ikke en dårlig ting).

Dramatisk sett er historien hverken bedre eller verre enn mange andre usannsynlige romantiske forviklinger fra operettens verden. Handlingen dreier seg om et teaterselskap hvor regissøren, Armen (Edward Saklatvala), nettopp har mistet sin hovedrolleinnehaver til et konkurrerende selskap. Gariné (Danae Eleni) er perfekt for å redde situasjonen, men dessverre er faren hennes, Hor Hor, den velstående kikerterselgeren (Leon Berger), motstander av at hun skal stå på scenen. Det er mange hindringer som må overvinnes før både stykket og forholdet kan gå fremover, ikke minst i en hel rekke kompliserte delplott som det ville vært kjedelig å oppsummere, bortsett fra å si at de gir gode muligheter for sanselig koreografi, raske kostymeskift, komiske fall, melodramatiske trusler og kommentarer fra koret av skuespillere og dansere som utgjør verkets hjerte.

På to områder er dette imidlertid et særegent scenario. Spørsmålet om kvinner skulle stå på scenen eller ikke, var en reell kontrovers i teateret på komponistens tid, med virkelige konsekvenser for dem det gjaldt. Det er en nerve i både musikken og teksten her som løfter handlingen ut av den rene farsen. I tillegg foregår det en interessant debatt om teaterets rangordning – ligger verdien i den høykulturelle kunsten eller i gateteateret som ligger nær folkesmaken, eller begge deler? Mot slutten av handlingen krever gatekomikerne og sjonglørene likestilling med de formelle troppene i Istanbuls teaterliv. Igjen var dette et tema som betydde mye for datidens utøvere og publikum, og det har gjenklang i debatten som finner sted i prologen til Strauss og Hofmannsthals Ariadne auf Naxos. Musikk og teater kan være «hellig kunst», men har vi ikke alle rett til litt avkobling?

Med så mye pakket inn i det som likevel var en lang kveld, ble det uunngåelig gjort kompromisser, og ikke alle var til stykkets fordel. Papasians fortellende grep var nødvendige for klarhetens skyld, men de ble for lange og overlesset med for mye scenegrep som bremset handlingen. En god del av det grunnleggende skuespillet, bortsett fra de virtuose fellesnumrene, var noe stivt og bar preg av lite øving, og det var noen longueurs i andre akt når plottet raste mot slutten mens listen over musikkinnslag fremdeles var lang. Når det er sagt, var det mange udiskutable styrker i ensemblet og produksjonen som fortjener ros. Vokalt var det meget solid hos både solister og kor, og alle kor- og ballettnumre, sammen med de mange intrikate komiske poengene, var pent koreografert og til tider genuint morsomme. Det var herlig å se alle vise slik glede og selvsikkerhet i dette sjeldne materialet.

For meg skilte fire prestasjoner seg ut. Elenis tolkning av tittelrollen var svært sympatisk og teknisk mye mer sikker enn hennes opptreden som Musetta forrige uke, med delikate løp, et trygt toppregister og bare et lite snev av anstrengelse på de høye holdte tonene. Hun spilte også godt, med en troverdig utvikling fra det keitete til det selvsikre i løpet av kvelden. Som hennes partner sang Saklatvala med utmerket klarhet og tekstuttale, men var noe veik i skuespillet sitt; mens Leon Berger storkoste seg i rollen som den fornærmede og enerådende patriarken Hor Hor. På mange måter er Hor Hor, selv i denne nye versjonen, stykkets mest sentrale og interessante skikkelse – en blanding av Rigoletto, Osmin og Falstaff – og Berger fikk frem alle disse elementene gjennom musikalske detaljer og karakterspill. En spesiell omtale går til Katie Grosset i den mindre sopranrollen som Shoushan: hun leverte sin hovedaria i andre akt med stor stil og danset med elegant letthet gjennom hele kvelden.

Kvelden var bemerkelsesverdig for å ha vekket liv i et verk med genuin melodiøs eleganse og komisk potensial. Engasjementet og dyktigheten i produksjonen som helhet gir mersmak og et ønske om å se dette ensemblet i en fullverdig oppsetning på en større scene – og det snart.

Foto: Robert Workman Finn ut mer om Grimeborn på Arcola Theatre