ANMELDELSE: Horniman's Choice, Finborough Theatre ✭✭✭✭

Horniman's Choice

Finborough Theatre

28/09/15

4 stjerner

Kjøp billetter Finborough er et lite lokale, men det slår virkelig fra seg når materialet er riktig og skuespillerne er i flytsonen. Dette er definitivt tilfelle med Horniman’s Choice, det nyeste tilskuddet i en fremragende sesong med stykker som markerer hundreårsjubileet for den første verdenskrig. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at ingen andre teatre i London har tilbudt et så konsekvent givende program over dette brede temaet det siste året. Jeg skulle bare ønske jeg hadde hatt mulighet til å se flere av dem.

Valget og velgeren i tittelen er ikke London-tehandleren som ga navn til det særegne museet i Sørøst-London, og som foraktet teateret. I stedet er dette datteren hans, Annie Horniman – med kallenavnet «Hornibags» – som viet all sin energi og sin arvede formue til å grunnlegge og sponse teatre i England og Irland. Hun var en av flere dominerende og multitalentfulle kvinner som fungerte som muse for W.B. Yeats, og er kanskje best kjent for å ha grunnlagt og finansiert Abbey Theatre i Dublin. Men man kan argumentere for at hennes finansiering av Gaiety Theatre i Manchester i årene før og under den første verdenskrig var vel så innflytelsesrik på den tiden. Hun sørget ikke bare for et lokale, men et spesifikt hjem for lokale dramatikere som ville skrive om sine venner og fiender – om det virkelige liv – snarere enn om «grevinner og hertuginner i en fantasiverden». Intet Downton Abbey for henne; hun valgte heller stykkene til Harold Brighouse, Stanley Houghton og Allan Monkhouse – i dag kjent som «Manchester-skolen».

Programmet består av fire stykker av omtrent lik lengde. Selv om det finnes noen litt utdaterte og melodramatiske øyeblikk, er ingen av dem uten interesse, og to er genuint imponerende bragder. Det er en sjelden fryd å høre den tradisjonelle Lancashire-dialekten gjennomført så godt gjennom hele kvelden, og det faktum at den samme scenografien brukes til alt, betyr lite når det er samspillet og karakterutviklingen som teller. Uansett trenger ikke de planlagte arbeiderklasse- og lavere middelklasseinteriørene overdådig differensiering. Regissør Anna Marsland holder et fint tempo og viser stor respekt for materialet, og lar historiene utfolde seg naturlig uten antydning til dickensk karikatur eller overdrivelse. Det samme kan sies om de velbalanserte og treffsikre prestasjonene fra ensemblet som helhet.

Vi kjenner Harold Brighouse best for klassikeren Hobson’s Choice (1916), som stadig tolkes på nytt. Her er han representert med to stykker, The Price of Coal og Lonesome Like, som begge demonstrerer hans evne til å ta arbeiderklassens harde virkelighet og skape karakterer med nok vidd og gnist til å slå tilbake mot den tunge skjebnen de har blitt tildelt.

Førstnevnte er den mest forutsigbare av de to. Handlingen foregår i 1909 og er bygget opp rundt to spenningsmomenter: Vil Mary Bradshaw (Hannah Edwards) takke ja til frieriet fra sin slektning og gruvearbeider Jack Tyldesley (Lewis Maiella)? Og vil han i det hele tatt vende tilbake, gitt moren Ellens (Ursula Mohan) dystre forvarsler om en gruveulykke? Men innenfor disse litt stive rammene finner vi vakre diskusjoner og refleksjoner rundt de menneskelige kostnadene av kull, spesielt for kvinnene som må vente maktesløse hjemme mens de prøver å få endene til å møtes. Det er en fin balanse mellom de fysiske skadene på mennene og det psykiske traumet for kvinnene, uten at det faller i fellen med en enkel politisk skjennepreken mot selve gruvedriften. Som publikum blir vi overlatt til å veie disse spørsmålene selv.

Det andre stykket, som avslutter kvelden, er derimot et nydelig og rent ut dristig verk. Det utspiller seg også rett før krigen og fokuserer på de eldre dager for Sarah Ormerod (igjen spilt av Mohan), som har mistet førligheten i hendene og ikke lenger kan jobbe på fabrikken. Uten en reell velferdsstat, hvilket valg har hun annet enn den ydmykende fattiggården? Hvilken rettferdighet finnes det for dem som har gjort sitt, levd et stille liv, og nå trenger hjelp?

I mindre dyktige hender kunne dette ha blitt en tårevåt fortelling, men styrken i teksten og skuespillet gir et langt mer nyansert resultat. Igjen blir vi sittende og reflektere på en lite dogmatisk måte: Hva bør skje med de eldre og uføre som har jobbet trofast hele livet? Mohans rike og lagdelte karakterisering har stor verdighet og emosjonell tyngde. Sarahs sorg over å måtte forlate hjemmet og sine få eiendeler matches av tørr humor over egen skjebne og generøsitet overfor andre. Dette står i sterk kontrast til den selvrettferdige gjerrigheten hos den lokale kapellanen (Graham O’Mara), mens hennes unge nabo (igjen Hannah Edwards) fungerer som vår samvittighet og speiler vår misnøye. Når det kommer en melodramatisk vending mot slutten, aksepterer vi den denne gangen, fordi den er fullt ut fortjent gjennom det som har skjedd før, og fordi den tar en sosialt dristig form som utfordrer datidens fordommer.

Det svakeste stykket er Houghtons The Old Testament and the New, kanskje fordi dets argumenter og antagelser nå føles fjernt fra vår tid, og kvaliteten på selve skrivingen kan ikke redde det fra en viss grad av usannsynlighet. Handlingen fokuserer på en strengt religiøs mann som ikke kan tilgi datteren for å ha rømt til London med en gift mann. Selv om kona er langt mer tilgivende, og mannen som skulle bli hans svigersønn også har ført ham bak lyset, er han håpløst splittet når datteren returnerer. Han klarer ikke å se henne som fri fra synde- og fortapelsesbegrepet. Til tross for kraften i James Holmes’ prestasjon som den nådeløse patriarken og det nesten hysteriske, innestengte raseriet til Jemma Churchill som hans kone, klarer ikke rammeverket å overbevise helt. Likevel var det mest fascinerende stykket Monkhouses drama Night Watches, det eneste som eksplisitt tar for seg selve verdenskrigen. Vi har nylig sett eksempler på hans arbeid på Orange Tree Theatre, og basert på dette trenger vi å se mer. Handlingen flyttes til et annet slags interiør – et Røde Kors-sykehus hvor en pleier (James Holmes) har nattevakt. Én sal er rolig, men to pasienter som holdes adskilt fra de andre, skaper uro. Den ene føler seg truet av den andres tilsynelatende døvstumme tilstand (forårsaket av skyttergravstraumer). Handlingen løses mesterlig med en tragikomisk eleganse som på merkelig vis foregriper Beckett i sin knappe og slepne stil. Holmes og de to soldatene (Maiella og O’Mara igjen) utnytter disse glimrende mulighetene til det fulle.

Alt i alt er dette en nyoppsetning som fortjener støtte. Belønningen din vil være ensemblespill av høy klasse og glemte dramatiske perler som du kan utforske nærmere i tekstene som generøst er inkludert i programmet.

Horniman's Choice spilles på Finborough Theatre frem til 13. oktober 2015