ANMELDELSE: I'm Gonna Pray For You So Hard, Atlantic Theatre Company ✭✭✭✭

Foto: Ahron R Foster I'm Gonna Pray For You So Hard

Atlantic Theatre Company

11. januar 2015

4 stjerner

De er, for å si det forsiktig, en uvanlig far og datter. Han er en Tony-vinnende og Oscar-nominert forfatter, bitter på omtrent alt her i livet. Hun er datteren hans, en skuespillerinne som for øyeblikket spiller på Broadway i en nyoppsetning av Måken, mens hun venter spent på de første anmeldelsene. Han er giftig, syrlig og ondskapsfull mot alt som har med teater å gjøre – regissørene, kritikerne, kollegaene. Han spyr ut hatefulle og profane gloser som kunne vært skrevet av en blanding mellom Oscar Wilde og den besatte Linda Blair fra Eksorsisten.

At faren er i stand til grov vold er det aldri noen tvil om. Han får utløp for raseriet på ulikt vis – gjennom lange, hatefulle blikk som ville fått Medusa til å blekne, ved å hamre askebegeret mot innsiden av søppelbøtta for å døyve spenningen, eller ved å tylle i seg hvitvin med isbiter som slippes nedi som små atombomber, dype trekk med cannabis eller hensynsløs snorting av kokain. Han er en mester i utskeielser – både i språk, handling og manipulerende beregning.

Datteren er et vrak; et sammensurium av håp, desperasjon og muligheter. Hun er det uunngåelige resultatet av tiår med å bli behandlet som både «prinsessen som må lykkes» og et «inntørket kålhode» – den fangede Eliza overfor farens ondsinnede og forstyrrede Higgins. Det ultimate resultatet av den besatte selvsentrertheten til en forfengelig og mektig Mr. Worthington.

Når anmeldelsene av hennes prestasjon i Måken tikker inn, blir både far og datter forandret for alltid. Hvordan dette utspiller seg er ryggraden i Halley Feiffers nye stykke, I'm Gonna Pray For You So Hard, som nå spilles som previews før verdenspremieren off-Broadway hos Atlantic Theatre Company, regissert av Trip Cullman.

Selv om det er mange genuint morsomme øyeblikk, ofte på bekostning av teaterkritikere (et emne som aldri slutter å levere), er dette ingen komedie. Det er bekmørkt, intenst og ubehagelig teater. På overflaten virker det å handle om teaterbransjen, det å skrive for scenen, skuespillerkunst, og den smerten og gleden som følger med. Det er lett å tro at Feiffer er en slags teater-slektning av Harvey Fierstein eller Terrence McNally – men hun er av en helt annen støp.

Nei, Feiffer er en ny stemme som trives i ytterkantene av form og konvensjon. Den første scenen virker tradisjonell nok: et hjemlig interiør, en kjøkkenøy, alt realistisk gjengitt med tapet og innrammede teaterplakater fra farens tidligere triumfer. Mark Wendlands scenografi er helt perfekt og vekker assosiasjoner til Arthur Miller og Edward Albee.

Den andre scenen er imidlertid noe helt annet. Det er både et reelt rom, en «black-box»-scene, og kanskje også datterens fragmenterte sinn. Uklarheten rundt hva man faktisk ser på, står i kontrast til den brutale oppløsningen av skuespillerens og forfatterens psyke. Eller ser vi stykket hennes mens det fremføres? Eller etterspillet av den triumferende premierekvelden hennes? Uansett, og merkelig nok, spiller det ingen rolle. Feiffers tekst i denne scenen er formidabel – konfronterende og rystende.

Kanskje mer enn noe annet er I'm Gonna Pray For You So Hard det ultimate teatralske beviset på Sondheims visdom fra Into The Woods-hiten: Children Will Listen. And learn.

Faren preges av avvisningen fra sin egen innvandrerfar og oppmuntringen fra sin teatrale mentor. Hans brutale barndom slipper aldri taket; den farger hans prisvinnende forfatterskap og måten han forsøker å kontrollere datteren sin på.

For datterens del kjenner hun alt til farens historie (hun har blitt forelest for i en livstid) og er desperat etter å gjøre ham til lags, å gi ham noe familiært å være stolt av. Men i sitt desperate – og til syvende og sist forgjeves – forsøk på å behage og blidgjøre faren, starter hun sin egen selvdestruksjon. Det er knusende å være vitne til.

I den første scenen er Betty Gilpin lite imponerende som datteren Ella. Det er en hysterisk usannsynlighet over prestasjonen hennes som er skuffende – og uforklarlig, gitt at arbeidet hennes i andre scene er intenst fokusert, spennende og skremmende på samme tid. Det er en god grunn til innsatsen i andre scene – rampelyset flyttes for alvor fra faren til henne, og Gilpin griper enhver sjanse.

Men første scene krever like mye dyktighet, spesielt hvis man skal ane en troverdig rød tråd gjennom karakteren. Gilpins tolkning inneholder for mange tårer og for mye hiksting – den harde karakteren i andre scene burde vært mer synlig i den første, ellers svekkes stykkets kraft. Det er vanskelig å tro at et offer for psykisk vold slik Gilpin fremstiller henne i starten, ville holdt ut så mye, eller tatt det modige steget hun til slutt gjør.

Første scene gir skuespilleren muligheten til å legge grunnlaget for det som kommer. For øyeblikket er ikke disse valgene de klokeste, og Gilpin har ikke publikums sympati når teppet faller for første scene. Likevel er hun formidabel i andre scene, hvor hun viser en sikkerhet og et fokus som får Ella til å gnistre som champagne med et snev av cyanid.

Men stykket tilhører Reed Birney, som er fantastisk som Ellas motbydelige og ondskapsfulle far, David. Det er en gigantisk rolle, på høyde med de store farsfigurene hos Williams, O'Neill eller Albee. Birney utnytter hvert øyeblikk i Feiffers manus, og med stor autoritet og energi vrir han bittert raseri ut av hver eneste replikk. Han tegner et detaljert bilde av vold i hjemmet av den typen som ikke etterlater fysiske blåmerker.

Han spyr ut edder og galle mot datteren, nedvurderer henne og oppmuntrer henne om hverandre. Han ler med henne og så av henne, presser henne til randen av sammenbrudd for så å rekke ut en hånd fra mørket han selv har skapt. Øynene hans er konstant levende – granskende, rullende eller smale, alt etter hva øyeblikket krever. Birney bruker også kroppen på en bemerkelsesverdig måte og viser oss en mann som har sett sine beste dager og er fortapt i selvmedlidenhet.

Han er også en mester med stemmen. Han kan levere komiske replikker med stor effekt, for så i neste sekund å forvandle en behagelig tone til en flom av nådeløs gift. Uten anstrengelse tydeliggjør Birney den smerten og elendigheten som har definert ham, og behovet for å lykkes som både har holdt ham oppe og brent ham ut.

Han formidler Davids fullstendige mangel på dømmekraft på en uanstrengt måte. Han avfeier datterens rolle som Masja i Måken som om det var ingenting, og insisterer på at hun burde spilt den unge Nina, «stjerne-rollen». Masja er selvsagt en fantastisk rolle i Tsjekhovs stykke som mange store skuespillerinner har spilt. Og Masja elskes av den hun ikke elsker, og avvises av den hun elsker: gitt hva som skjer i Feiffers stykke, er dette neppe tilfeldig.

Selv om det er mye å beundre ved den grusomme oksen av en mann Birney skaper i første scene, er det hans opptreden i den andre scenen som virkelig viser bredden hans som skuespiller. Fem år har gått, og de årene har ikke vært snille mot David. Birney er superb i denne siste, skjøre konfrontasjonen med datteren.

Det mest utrolige av alt er imidlertid det Birney gjør idet første scene avsluttes. Til tross for at han har portrettert en monstrøs, hatefull og hjerteløs mann som kan snu ryggen til hvem som helst på et innfall, lar Birney David falle sammen i de siste ensomme øyeblikkene. Her avslører han den såre kjernen i dette tapte og ensomme mennesket. Det burde vært umulig å føle noen som helst sympati for David etter grusomhetene han har utsatt Ella for.

Likevel klarer Birney mirakuløst nok nettopp det. Det er en så triumferende og spennende prestasjon som noe jeg noensinne har sett på en scene i hele verden.

Trip Cullmans regi er treffsikker og tydelig. Intimiteten i den lille salen hos Atlantic Theater Company bidrar sterkt til den merkbare følelsen av gru som skyller over publikum etter hvert som historien utfolder seg. Den psykiske volden og intimiteten er både ubehagelig og skremmende, men det er et bevis på Cullmans gode instinkter at mesteparten av publikum satt i lamslått stillhet fremfor å le av urealistiske scenarier.

Dette er et utmerket nytt stykke som fortjener internasjonal suksess. Ikke mange dramatikere har viet oppmerksomhet til denne typen etsende og medavhengige far/datter-relasjoner. Feiffer har skapt noe nytt, utfordrende og levende – akkurat den typen stykke David ber Ella om å skrive i I'm Gonna Pray For You So Hard.

Når det gjelder tittelen... vel, den må du nesten oppleve selv.

I'm Gonna Pray For You So Hard spilles hos Atlantic Theatre Company fram til 15. februar 2015.