ANMELDELSE: It's Only A Play, Gerald Schoenfeld Theatre ✭✭✭

Rupert Grint (til venstre), Megan Mullally, Matthew Broderick, Nathan Lane og Stockard Channing spiller i «It's Only a Play» på Broadway. Foto: Joan Marcus It's Only A Play

Gerald Schoenfeld Theatre

30. oktober 2014

Nathan Lane. Stockard Channing. Rupert Grint. Megan Mullally. F. Murray Abraham. Matthew Broderick. Med et slikt stjernegalleri, hva kan egentlig gå galt? Spesielt når de ikke spiller Ibsen eller Tsjekhov (ikke at det er noe galt med det), men et «nytt» stykke signert den prisbelønte dramatikeren Terrence McNally – og en komedie i tillegg? Og det er regissert av Jack O'Brien, kjent for sin prisvinnende regi på (Stoppards) Coast Of Utopia og (Shakespeares) Henrik IV? Seriøst? Hva kan gå galt?

Premieren/nyoppsetningen av McNallys stykke, It's Only A Play, regissert av O'Brien, som nå spilles på Gerald Schoenfeld Theatre på Broadway, gir svaret på det spørsmålet med all tydelighet.

Dette er tredje gang McNallys stykke prøver seg på Broadway. Han har revidert og oppdatert det for denne anledningen. Med unntak av to roller, kunne man ikke håpet på et bedre ensemble. Man kunne definitivt ikke forventet en bedre scenografi (Scott Pask har skapt en glamorøs og fantastisk Art Deco-leilighet) eller bedre kostymer (Ann Roth, som er spesielt treffsikker med premierekantrekkene her). Faktisk er alt det tekniske i toppklasse.

Men til å være en tredje revisjon, har McNallys stykke et plott som er den teaterfaglige ekvivalenten til en tynn oblat. Et nytt stykke har nettopp hatt premiere på Broadway, og hovedrolleinnehaveren, dramatikeren, forfatterens bestevenn og produsenten venter i spenning på anmeldelsene. Legg til en vordende dramatiker og en aspirerende skuespiller, dusinvis av interne vitser om virkelige stjerner og konvensjonell «visdom» om teateret og hvordan det fungerer, og det er i grunn det hele. Anmeldelsene er ikke gode, og tungsinn senker seg. Det er en «vri» på slutten, men den tjener bare til å understreke stykkets overfladiskhet.

Skarpt, tidvis ufint og tidvis vittig ordskifte er hele poenget med kvelden. McNallys stykke vet egentlig ikke helt hva det vil være, utover å være en anledning for litt satirisk humor om skuespillere, teaterkritikere, forfattere og suksessens flyktige natur. Det brukes mye tid på å nevne navn på stjerner som ikke medvirker, og grille dem nådeløst, dissekere sjefskritikeren i New York Times og skyte mot stort sett alle med tilknytning til teaterverdenen. Hadde det holdt seg til dette, ville det vært en nesten Wilde-aktig fornøyelse – boblende og gnistrende moro.

Men i andre akt gjøres det et tamt forsøk på å tilføre litt dybde, utforske vennskap og ærlighet, skape noen såre øyeblikk og diskutere viktige spørsmål om teateret. Dette er et feilskjær som truer med å spore av hele komedietoget.

Det er likevel mye latter å hente fra karikaturene, og McNally vet definitivt hvordan han skal skrives spisse og giftige onelinere. Man trenger riktignok en del kunnskap om Broadway, dets historie og stjerner for å ta alle de interne vitsene – jeg likte spesielt godt Nathan Lanes karakters smertefulle innrømmelse om at han likte musikalen The Addams Family. Men hvis man ikke visste at Lane spilte hovedrollen i den musikalen (som uforståelig nok fikk dårlige kritikker), gikk man kanskje glipp av poenget. Det samme gjelder mange andre vitser som leveres uten å bli forklart i selve stykket.

Noen av valgene forfatteren tar er imidlertid urovekkende. Hvorfor avhenger skjebnen til hele produksjonen og alle involverte av én anmeldelse i New York Times? Gode anmeldelser betyr ikke nødvendigvis at et stykke eller en produksjon er en suksess. Det gjør heller ikke dårlige. Det er publikum som bestemmer – og siden teateret er til for publikum, er det slik det skal være. Les Misérables og We Will Rock You fikk knapt gode kritikker da de først åpnet, men de spilles år etter år. Kritikere har ikke, og bør ikke ha, makt til å legge ned forestillinger eller dømme verk til glemselen. Likevel er dette premisset som It's Only A Play bygger på.

Hvis McNallys hensikt var å være satirisk om kritikernes makt, lykkes han ikke helt. Han lager utmerkede vitser om dem, men omfavner makten deres med en entusiasme som virker merkelig. Og karakterenes reaksjoner på den sønderknusende (men morsomme) fiktive anmeldelsen fra Ben Brantley tyder ikke akkurat på at McNally ser lyst på teaterets fremtid.

Jack O'Brien kjører likevel på og tyner ut all latteren som finnes (og noe som kanskje ikke burde vært til å le av) med en stødig og tydelig regi som avleder oppmerksomheten fra stykkets svakheter. Det stjernespekket ensemblet hjelper ham med dette illusjonskunsten.

Micah Stock gjør sin Broadway-debut i rollen som Gus og leverer så det holder. Det er en veldig vinnende tolkning av en ærlig talt lite troverdig karakter. Gus er en nyankommet, arbeidsledig skuespiller som jobber som en slags tjener hjemme hos produsenten. Det er nytt for ham at teaterfolk ikke kaller hverandre «sir», men foretrekker «darling», «sweetheart» og lignende betegnelser, samtidig som han er så fordypet i teaterhistorie at han kan dra i gang en fantastisk morsom versjon av «Defying Gravity» for å muntre opp forsamlingen.

Stock er helt utmerket. Han utnytter alle de komiske mulighetene, og det er små detaljer (som hans litt keitete holdning og stadige justering av antrekket) som avslører tankearbeidet bak prestasjonen. Etter hvert som kvelden skrider frem og Gus blir tryggere på omgivelsene, lar Stock karakteren blomstre mer og mer ut, noe som kulminerer i den fjollete Wicked-parodien – et av kveldens høydepunkter.

Stockard Channing triumferer som den vrakede Hollywood-stjernen, barnestjernen som tok plastisk kirurgi etter en dårlig anmeldelse i rollen som Baby June i Gypsy. En nedbrutt, medisinavhengig og prøveløslatt skuespiller med fotlenke som i praksis svarer på spørsmålet «Hva skjedde med Baby Jane?». Hun har dratt til Broadway i håp om å gjenopplive karrieren.

Channing er fabelaktig. Hun leverer giftige stikk med nonchalant glede, utforsker de ulike nivåene av depresjon og manisk raseri som kjennetegner hennes falmede karakter, og mot alle odds klarer hun å skape empati når anmeldelsene som slakter henne blir lest opp. Hun mestrer forventningens pause og det raske blikket som fanger en latter, og hun kan holde på en komisk situasjon som en ekte revyveteran.

Megan Mullally viser hvilken fantastisk skuespiller hun er med sin solide, sjarmerende og fullstendig helsprø tolkning av den enkle, vanvittig rike produsenten som har finansiert stykket. Det er en herlig gjennomført karakter som sprudler av frenetisk energi. Hun ser fantastisk ut og leverer virkelig varene.

F. Murray Abraham har kanskje den vanskeligste rollen: en teaterkritiker ingen liker. (Er det egentlig noen som liker teaterkritikere?) Han har den ekstra ulempen at han har fornærmet nesten hele ensemblet på en eller annen måte, tidvis grovt. I tillegg har han skrevet et nytt stykke han desperat vil ha satt opp, men som han ikke tør å navngi selv, og han prøver å skjule månen sin med en tupé. Abraham tar alt på strak arm, selv lasagnen som Patti LuPone visstnok tømmer i hodet på ham (utenfor scenen, vel å merke). Klippfast, presis og et forbilde når det gjelder komisk timing og diksjon – Abraham skaper en strålende komisk figur.

På den andre siden leverer Matthew Broderick en innsats som minner om et robottre. Han virker ikke bare som om han spiller på autopilot, men snarere som om han leverer replikkene via brevduer. Hans monotone fremføring, avbrutt av hans karakteristiske små pip, gjør lite for å sprite opp stykket. Han kaster bort flere poenger enn han treffer. Det er en nokså uinteressert og kjedelig prestasjon. Man kan argumentere for at han gjør det med vilje for å parodiere hvor kjedelige dramatikere kan være i det virkelige liv, men i så fall burde det vært tydeligere formidlet. (Dessuten er forfattere sjelden kjedelige). Men den tydeligheten manglet. En kolossal skuffelse.

Rupert Grint er feilbesatt som den berømte britiske teaterregissøren som kritikerne har lagt sin elsk på. Han er en bunt av angst og nonchalant arroganse, men ikke særlig troverdig eller interessant. En sekvens med en dukke er hans høydepunkt, men ellers er prestasjonen nokså glansløs. Hans grusomme premierekantrekk er det beste ved rollen, selv om jeg tviler på at noen av dagens britiske stjerneregissører ville vist seg i noe slikt.

Kvelden tilhører Nathan Lane, som er fantastisk ondskapsfull som James Wicker, skuespilleren som takket nei til hovedrollen i bestevennens stykke fordi han trodde det ville floppe. Han strør om seg med komiske perler og ondsinnede spark med stor glede; en menneskelig granatkaster av latter. Og når stykket tar en mer alvorlig vending, skifter han gir på mesterlig vis. Lane er i toppform, og stykket er på sitt beste når han og Channing utveksler verbale giftpiler.

It's Only A Play er en uhemmet stjerneforestilling ment for å lokke publikum til å se kjendiser gjøre det de kan best – alle de seks skuespillerne står øverst på plakaten. Hamlets råd om at «the Play is the thing» følges ikke her. Uten stjernene ville ikke dette vært på Broadway. Til tross for stykkets tittel, prøver It's Only A Play å vise oss at det sjelden «bare» er et stykke.

Men takket være Lane, Channing, Mullally, Abraham og Stock viser det i hvert fall hvor enormt morsomme dyktige skuespillere kan være.