ANMELDELSE: Jacques Brel Is Alive And Well And Living In Paris, Charing Cross Theatre ✭✭

Jacques Brell Is Alive And Well på Charing Cross Theatre. Foto: Scott Rylander Jacques Brel Is Alive And Well And Living In Paris

Charing Cross Theatre

21. oktober 2014

2 stjerner

Jeg antar at det er omtrent femten år siden jeg først ble eksponert for den fortryllende kraften, den utrolige energien og den stilrene elegansen som oppstår når en stor artist tolker musikken til Jacques Brel. Min innvielse kom under en Chita Rivera-konsert hvor hun fremførte – på spektakulært vis – Brels vidunderlige sang, "Carousel". I en kveld fylt med kjente perler fra giganter som Herman, Sondheim, Bernstein og Kander & Ebb, var dette høydepunktet, en knockout, en triumf.

Nå spilles en nyoppsetning av Jacques Brel is Alive And Well And Living In Paris på Charing Cross Theatre, regissert av den utrettelige Andrew Keates for Steven M. Levy og Sean Sweeney. Denne revyen, i mangel på et bedre ord, av Brels arv ble først satt sammen i 1968, men ble bearbeidet med stor suksess Off-Broadway i 2006 av Gordon Greenberg – som nylig regisserte Guys and Dolls for Chichester.

Dette er ikke nøyaktig det samme verket som ble satt opp i 2006; rekkefølgen på sangene er merkelig nok annerledes, og enkelte deler er fjernet. Men som en introduksjon til Brels musikk er dette et nesten uslåelig utvalg av melodier og temaer; et fantastisk lerret å male klangfulle og kraftfulle teaterbilder på.

Som det står i programnotatene:

«Brel hadde et naturlig talent for ord, og fant den perfekte balansen mellom vidd og følelser, i fotsporene til Hugo og hans søken etter den perfekte blandingen av det groteske og det sublime. Kjærlighet, desperasjon, sex, død, absurdihet, skjønnhet; alle fasetter av mennesket er til stede i hans verk… han var dypt pasifistisk anlagt, selv om få ville kalle ham en ren pasifist… i et Europa i gjenreising, men fortsatt preget av sår, etablerte Brel seg som sangeren som kunne løfte på sløret for samfunnet, menneskene og livets mange utfordringer.»

Alt dette stemmer. Brels musikk er helt unik: sårt vakre melodier om grusomme situasjoner; rå toner til overraskende temaer; en rød tråd av absurdihet satt opp mot hverdagslige situasjoner eller menneskelige erfaringer; en hjemsøkende melankoli som plutselig kan forvandles til et intenst eller desperat øyeblikk av selvinnsikt. En enkel melodi kan vri og vende seg til noe komplekst og sønderknusende i sin intensitet; likefullt kan en pulserende, energisk sang løse seg opp i fragmenter av ensomhet, minner og refleksjon.

Det beste ved denne produksjonen er musikaliteten fra den begavede Dean Austin og hans fire musikere. Med piano, trekkspill, gitar, bass og perkusjon skaper de et nydelig lydbilde for Brels verk. Austin synger også selv, og hver gang han gjør det, tilfører hans stilfulle forståelse av musikkens tekstur en sannferdighet som løfter alt som skjer på scenen og gjør det enda mer utsøkt.

Bandet, sammen med Chris De Wildes fabelaktige parisiske kabaret-scenografi, skaper en herlig fransk atmosfære som hjelper oss å forstå og finne glede i Brels musikk. Noen av setene i salen er fjernet og erstattet med småbord i kabaretstil. Dette fungerer svært godt, og man kunne faktisk ønske at hele den fremre delen av parkett var byttet ut med småbord – en slik atmosfære gagner både artist, komponist og publikum når det gjelder Brels repertoar, noe Keates tydelig forstår.

Det var øyeblikk der kombinasjonen av lys (Mike Robertson), design og band rett og slett transporterte deg til en mørk kveld i en dunkelt belyst gate i Paris, hvor både muligheter og tragedier lurte rundt hjørnet, og hvor stjernenes glød manet til evig ettertanke.

Dessverre ble disse klare øyeblikkene altfor ofte knust av et lyddesign som enten var for lavt eller for høyt – men aldri helt riktig for å sikre at vokalen og tekstene ble hørt og forstått – og sangere som virket å foretrekke å rope eller skrike fremfor å synge. Mens bandet for det meste forsto hva de fremførte, virket det som om både ensemblet og lyddesigneren holdt på med noe helt annet.

For det meste var det en alvorlig mangel på sammenheng mellom tekstene og sangeren, regien og koreografien. Dette er verdifulle, fantastiske sanger som bare trenger å bli sunget praktfullt – noen lavmælt, noen med økende og så eksplosiv energi, noen med et flir, andre med en tåre eller ren glede. Men de krever enkelhet og stil – i bøtter og spann.

Sam Spencer Lanes koreografi passet ikke anledningen, særlig når utøverne så tydelig ikke klarte å utføre den med presisjon eller synkronitet. De beste øyeblikkene oppstod når det var en ro over utøveren som tillot fullt fokus på musikk, tekst og tolkning.

Prisen for en slik presentasjon er selvsagt at alle mangler, spesielt vokalmessige, blir blottlagt. Men det er i dette rå, ufiltrerte øyeblikket at Brels musikk når sine største høyder.

Her var ikke de fire utøverne helt på høyde med musikkens krav. Å rope er ikke det samme som å opptre med stil. Det var altfor mye sur sang, muligens i et forsøk på «skuespill» eller «lidenskap», men resultatet ble at poenget med musikken forsvant helt. Av og til lurte jeg på om de prøvde å etterligne Brels personlige forkjærlighet for lidenskapelig glød i fremføringen – men Brel var Brel, og denne forestillingen handler om musikken hans, ikke ham som person.

Enkelte sanger ser vakre ut i sin iscenesettelse, men sangen matcher ikke det visuelle uttrykket. Andre sanger, spesielt de mer komiske, er for masete i presentasjonen og mister dermed det komiske drivet. Enkelte steder forveksles sinne med fortvilelse, eller glede med melankoli. Noe av regien virker å være helt i utakt med stemningen i både sangen og sangeren.

Flere temaer utforskes – mest vellykket er skildringene av alderdom, krig og dens ofre, samt kjærlighet og svik. Du forlater uansett teatret med et ønske om å høre mer av Jacques Brels musikk.

Daniel Boys er den mest imponerende i ensemblet, særlig når det gjelder treffsikkerhet og stil. Gina Beck viser glimt av virkelig dyktighet og klarer å gjøre enkelte partier av sangene eteriske i tone og uttrykk.

David Burt og Eve Polycarpou ser tidvis fabelaktige ut og virker helt riktige for øyeblikket når det gjelder kostyme, holdning og temperament – men så ødelegger den vokale leveringen for inntrykket. Sanger som Amsterdam, Ne Me Quitte Pas og Carousel krever en vokal virtuositet som ligger utenfor det Burt og Polycarpou leverer her. Det er synd, for begge ser ut til å gi alt for at det skal fungere.

Og kanskje er det selve kjerneproblemet. Det virker som om det er lagt mye mer innsats i «hvordan gjør vi dette i 2014» enn i å bare levere den best mulige versjonen av Brels katalog. Forstyrrende elementer som en Nigel Farage-maske, et venterom på en klinikk for seksuell helse eller uklare videoopptak i bakgrunnen er helt unødvendige når materialet er så sterkt og lidenskapelig som Brels musikk.

Det er en gave at Charing Cross Theatre har satset på denne produksjonen – Brels musikk har ikke akkurat preget London de siste årene. Dean Austins musikalitet og hans band gir en pirrende smakebit på skjønnheten og kraften i Brels verk. Selv om dette ensemblet ikke kan fortrenge minnet om Chita Riveras gamle prestasjon, inspirerer de definitivt til å lytte mer til Brel.

Spilles frem til 21. november.