ANMELDELSE: Judy!, Arts Theatre ✭✭✭

Judy!

Arts Theatre

27. mai 2017

3 stjerner

Bestill billetter

Hvis det noensinne har vært et tilfelle der en forestilling har blitt fullstendig transformert av valg av scene, så er det dette. Denne originale biografien om Judy Garland, et hjertebarn fra teatrets grunnlegger og regissør Ray Rackham, startet som et lite independent-stykke i det gamle London Theatre Workshop med 60 seter over puben The Eel Brook; der var det engasjerende og overraskende, med sin kryssende fortelling av tre ulike narrativer, hver spilt av en egen skuespiller i hovedrollen, og med skuespiller-musikere som akkompagnerte hverandre på en scene fylt med showbiz-rekvisitter. Oppmuntret av suksessen flyttet den kraftig omarbeidede produksjonen videre til den store salen i Southwark Playhouse, der den ble spilt på en «thrust»-scene. Her følte publikum seg fortsatt tett på og emosjonelt knyttet til hovedpersonens skjebne. Produksjonen fikk enorm oppmerksomhet og strålende anmeldelser. Det virket som ingenting kunne stoppe den.

Og nå, selv om få produksjoner fra Southwark Playhouse – selv de mest suksessrike – noensinne gjør det, har forestillingen tatt steget videre til West End og flyttet inn i Arts Theatre med 350 seter. Rackham produserer selv, sammen med Michelle Hutchings og i samarbeid med Julie Clare, som også er

daglig leder. Forestillingen har gått gjennom ytterligere omarbeiding, takket være dramaturg Carolyn Scott Jeffs, og fått ny scenografi av Tom Paris. Likevel bevares mye av den opprinnelige intensjonen om et generisk studiorom der de ulike tidsepokene og stedene i manuset kan manes frem med fart og fleksibilitet. Nesten hele originalensemblet er med videre på denne lange reisen, og her gjentar de prestasjonene som ga dem bøttevis med ros på Newington Causeway. Forestillingen burde fortsatt gå for full maskin: prestasjonene, og spesielt musikalnumrene, får publikum til å virkelig ønske at den skal lykkes. Helen Sheals, Belinda Wollaston og Lucy Penrose (og den dagen jeg var der, understudien Millie Hobday, som på kort varsel ble kastet inn fra rollen som kostymedesigner da Wollaston ble syk) leverer nydelige og velformede tolkninger av de store slagerne fra Garlands repertoar. Men det virker som om noe har kommet i veien for den gamle magien. Jeg har sett forestillingen to ganger, og jeg tror jeg vet hva det er.

Det er proscenium-buen. Effekten på hvordan stykket mottas når man endrer den fysiske plasseringen mellom scene og sal, er dramatisk og avgjørende. Fra publikums ståsted sitter vi nå i et mørklagt rom, adskilt fra den opplyste handlingen; vi «betrakter» nå kjølig hendelsene på den andre siden av buen, uten å føle oss på langt nær så involvert som da vi delte samme rom i Chelsea, eller omringet skuespillerne på Southwark. Hvorfor? Det er kanskje tre hovedårsaker: spillestilen, regien og manusets struktur.

Mye av skuespillet er veldig likt slik det var på de tidligere scenene. Men det «når ikke ut» til oss, i motsetning til de store musikalnumrene som fortsatt leveres med Garlands karakteristiske energi og glød, hennes medfødte sans for showmanship og hennes intense behov for å glede publikum. I stedet føles det som om vi overværer samtaler fremfor å bli dratt inn i dem. Noen vil kanskje hevde at dette ikke burde bety noe – at det skal være mulig å ha en produksjon der manuset gjør én ting og musikkinnslagene en annen. Men beviset ligger i selve opplevelsen, og akkurat nå føles dialogpartiene mye mattere enn de pleide å være. Det er et faktum. Vitsene lander ikke like godt lenger, fordi de virker som interne øyeblikk mellom skuespillerne på scenen snarere enn delt med salen, og vi klarer ikke å «bry oss» om karakterene på den direkte, emosjonelle måten som musikken fortsatt krever. Med andre ord mister vi kontakten med selve årsaken til at Judy Garland fortsatt betyr noe for oss i dag. Direkte emosjonell appell var hennes raison d'etre. Det er grunnen til at stykket er skrevet og produsert, og det er grunnen til at vi har kommet til teatret.

Så er det regien. Igjen er det Rackham selv som står for den, og regien er en annen faktor som kan begrense forestillingens gjennomslagskraft. For å bryte gjennom barrieren som en proscenium-bue utgjør, må man hjelpe skuespillerne massivt gjennom plassering, bevegelser, lyssetting og alle teatrets virkemidler, utført med ekstrem presisjon. Når publikums blikk er så fokusert på ett perspektiv og ser all handling forfra, blir hvert eneste element i forestillingen tolket og oppfattet helt annerledes enn når man ser det «in the round». Rackham føler sikkert at han har gjort alt for å tilpasse seg, men ved denne anledningen kan jeg ikke la være å tenke at ting kanskje hadde vært annerledes om et helt nytt sett med øyne – noen med mer erfaring fra musikaloppsetninger i West End – hadde blitt hentet inn for å tolke forestillingen på nytt for disse helt andre omstendighetene.

Til slutt, manuset. Hele poenget med forestillingens bok er at den ikke er lineær. Det er fascinerende når publikum er i samme rom som handlingen eller sitter rundt den. Her, derimot, når vi gransker forløpet på avstand, kan vi ikke unngå å merke det enorme stilmessige gapet mellom manuset og musikknumrene som utgjør hjertet i det. Sangene, de berømte hittene som skapte legenden, er nesten uten unntak lineære minihistorier fra den amerikanske musikalkomedie-gullalderen. I manusets fragmenterte univers sitter de litt rart, og det virker som om de drar publikum i en helt annen retning enn selve teksten gjør. Vi får enkelte øyeblikk med mash-ups eller montasjer, men i det store og hele jobber manus og musikk mot hverandre estetisk, og dette blir brutalt tydelig fra det uforsonlige utgangspunktet publikum her blir tildelt.

Gjennom en kombinasjon av spillestil, regi og manus blir publikum motvillig tvunget til å «sitte til doms» over dette stykket, selv når alle instinkter vil gi etter for den emosjonelle tilknytningen til hovedpersonens menneskelighet. Man kan verdsette historien intellektuelt, men det er vanskelig å la hjertet bli berørt. Folk som ser stykket for første gang rapporterer om lignende reaksjoner; det er hodet som blir talt til, ikke følelsene. Jada, noen blir fortsatt rørte til tårer – av sangene – men jeg har ikke hørt folk si det samme om selve «karakteren» eller det som skjer med henne. Hvis dette er filmskapernes bevisste intensjon, kan jeg bare si at det virker overraskende, gitt den ekstremt emosjonelle sangstilen Judy Garland er kjent for, og som gjenskapes så levende her.

Prosceniumscenen minner oss om at dette, mer enn noe annet, er et teaterstykke. Det er noen lange scener med musikkfri dialog, og når sangen først kommer, er det kun de tre hovedrollene som synger. Vel, det er ikke helt sant: fra tid til annen må resten av ensemblet bidra med harmonier. Ensemblet spiller også musikk på instrumenter som står fast på scenen; dette virket ikke forstyrrende i tidligere runder, men her kan det se litt rart ut, spesielt når de ikke trengs og må stå eller sitte ved instrumentene sine i svært lange perioder. Det er ikke helt tydelig hvorfor de gjør det. Simon Holts arrangementer høres fortsatt fantastiske ut, så det burde i utgangspunktet ikke virke forstyrrende.

Likevel forblir forestillingens «språk» gåtefullt, nesten hermetisk: For eksempel, hvorfor er det tre ulike Judy-er, og hvorfor befinner de seg av og til i samme rom og synger sammen? Før trengte man ingen forklaring, men nå føles det som om vi må bli fortalt hvorfor. Og hvorfor er det slik at én skuespiller – Harry Anton – spiller både den yngre og den eldre Sid Luft som nesten to helt ulike mennesker, mens Amanda Bailey og Joe Shefer spiller Garlands foreldre, Ethel og Frank Gumm, fastlåst i én tidssone? Disse tidsmessige inkonsekvensene, som virket sjarmerende før, har nå en tendens til å forvirre. Hvorfor? Chris Whittakers koreografi gir et velkomment løft til noen av musikknumrene, men de fleste på scenen berøres ikke av den; de står stille eller går rundt mens én, to eller tre skuespillere danser. For en West End-forestilling som bygger på navnet til en av forrige århundres største «song-and-dance»-stjerner, kan det virke litt eksentrisk. Det er et stort ensemble som også inkluderer Tom Elliot Reade, Don Cotter, Perry Meadowcroft og Chris McGuigan, og til og med et firemannsband i kulissene. Men alle disse ressursene virker underutnyttet. Igjen spør vi hvorfor? Proscenium-scenens granskende blikk tvinger frem disse spørsmålene, uten at produksjonen gir noen klare svar. Stilt overfor et mysterium begynner publikum farlig nok å prøve å løse det selv.

Når Christopher Dickens’ skikkelse Hunt Stromberg Jnr prøver å få Judy til å føye seg etter CBS’ krav til TV-showet hennes, begynner publikum å pusle sammen en retning for stykket: Er dette målet hovedpersonen skal nå? Eller når Carmella Browns Judith Kramer forteller at en «yellow brick road» har blitt malt utenfor Judys trailer, forventer vi nesten at stykket skal ta oss med langs den veien tilbake til Oz? På en måte er det nettopp det manuset gjør – og ender til slutt i en kraftfull versjon av «Over the Rainbow», komplett med de berømte skyene og den åpne himmelen fra åpningen av «Trollmannen fra Oz» (det eneste «ekte» filmmaterialet i hele filmen, som ellers – i likhet med dette stykket – er en ren studiokonstruksjon). Men langs den veien er det utrolig mange andre ting som skjer som er vanskelige å rasjonalisere. Og det er så mye naturalistisk press i forestillingen (seertall, meningsmålinger, fokusgrupper og vitenskapelige analyser) at vi uunngåelig føler oss tvunget til å være rasjonelle.

Tiden vil vise hvordan dette fungerer for publikum på Arts Theatre. Jeg synes den er verdt å få med seg, men den magien den en gang utstrålte, har falmet.

BESTILL BILLETTER TIL JUDY! PÅ ARTS THEATRE