ANMELDELSE: Light Shining In Buckinghamshire, Lyttleton Theatre ✭✭

Light Shining In Buckinghamshire

Lyttleton Theatre

23. april 2015

2 stjerner

Man må bare ta av seg hatten for Es Devlin og Soutra Gilmour. De vet nøyaktig hvordan de skal skape ekstraordinære, overveldende kulisser og levende, detaljerte kostymer. Arbeidet deres i Lyndsey Turners nyoppsetning av Caryl Churchills Light Shining In Buckinghamshire, som åpnet i går kveld på Nationals Lyttleton Theatre, er slående og bokstavelig talt pusteberevende.

Når jernteppet går opp ved starten og avslører det intense, overdådige og detaljrike synet av adelsmenn fra 1600-tallet som fester ved et gigantisk bord – hvor tilsynelatende hver tomme av Lyttletons enorme vidde er fylt av enten skuespillere eller bord – er effekten overveldende. Så mye prakt, så mye ødselhet. Man kan ikke unngå å lure på hvordan mindre, ikke-subsidierte teaterskapere utenfor «eliten» ville respondert.

Og til dels må dette være Devlin og Gilmours poeng. Overklassens luksusliv blant den etablerte adelen må forstås om man skal kunne begripe kampen som Churchills stykke reflekterer over. Stykket fra 1976 gir et ikke-lineært og utradisjonelt blikk på den engelske borgerkrigen, som førte til henrettelsen av Karl I og Oliver Cromwells samvelde. I stedet for å granske de viktigste hendelsene og tankene til spillets sentrale aktører, velger Churchill å fokusere på de som ble hardest rammet av konflikten: vanlige folk, de fattige, de rettighetsløse, kvinnene, soldatene og håndverkerne. Gjennom deres erfaringer blir det større politiske spillet på et vis forståelig.

Sentralt i Churchills stykke står en anerkjennelse av dokumentarteateret: Ved å undersøke de faktiske protokollene fra Putney-debattene (et stenografisystem ble brukt for å fange alt som ble sagt under debattene senhøstes 1647), presenterer Churchill debattantenes faktiske ord, om enn i en redigert form. Følelsen av autentisitet er dermed sterk, selv om den dramatiske nerven kanskje uteblir.

Det mest merkelige med denne produksjonen – den første under Rufus Norris sitt lederskap som kunstnerisk leder for National Theatre – er at ingenting i oppsetningen synes å ville belyse, avsløre eller grave frem selve kjernen, strukturen og tyngden i Churchills verk.

Ingenting.

Stykket er intenst personlig. Det undersøker hvordan vanlige mennesker ble påvirket av verdensbegivenhetene, og hvordan de store spørsmålene traff hverdagen til engelske menn og kvinner. Det er i bunn og grunn et lite stykke som tar for seg store ideer. For å oppnå best mulig resultat trenger det en intim og resonant produksjon som konsentrerer seg om detaljene. Den opprinnelige oppsetningen hadde et ensemble på seks personer.

Å sette det opp i Lyttleton var dømt til å bli en utfordring – stykkets naturlige hjem er Dorfman eller Temporary Theatre. Lyttleton-scenen er ikke stedet for intimteater; det er en scene for det episke, for store og dristige komiske eller dramatiske utskeivelser. Intime verk kan ikke forvandles til episke verk bare ved å plassere dem i enorme rom og pøse på med penger og ekspertise. Alt det fører til, som vi ser her, er at scenografi og kostymer blir viktigere enn selve stykket.

Det er en viss fascinasjon i å se det overdådige gjestebudet gradvis vike for folkemassene; å se det praktfulle bordet bli tømt for så å bli forvandlet til en arena for saklig debatt i stedet for privilegert overflod. Bruno Poets fantastiske lyssetting fremhever denne frodige overgangen, det samme gjør Mary Chadwicks atmosfæriske musikk. Et glimt av den kongelig antrukne Karl og hans følge svever i bakgrunnen som et vakkert, detaljert gjenferd – der, men likevel ikke der.

Et «Community Company» på 44 personer fyller rekkene og bidrar med en slags statist-messig fylde til handlingen. Tidvis, og da særlig i Putney-debattene, illustrerer de visdommen i Michael Greens «The Art Of Coarse Acting» på en nesten nifst treffende måte. Programbladet skryter av at produksjonen har gjort det mulig å «integrere et ensemble av amatører i en hovedsceneproduksjon». Siden ingenting tyder på at disse amatørene fikk betalt, er inkluderingen deres – uansett hvor viktig det var for dem selv – i beste fall tvilsom, i verste fall opprørende. Ingen som jobber på scenen på National Theatre bør være ubetalte; alle som står på en nasjonalscene bør være en del av det profesjonelle ensemblet.

Selvfølgelig bidrar dette amatørensemblet til å understreke poengene Churchill undersøker: hvordan de priviligerte utnytter og misbruker de uten rettigheter. Det var kanskje ikke tilsiktet, men bruken av dette «Community Company» fremhever på en håndfast og uunngåelig måte selve kjernespørsmålet som sendte Oliver Cromwell fra Putney-debattene til komitémøtene: Blir mennesker verdsatt for hvem de er og hva de gjør, eller ut fra hvilken inntekt de har og deres rett til den?

Churchills stykke føles intenst personlig. Programmet beskriver det som et «folketeater». Men Turners produksjon er operatisk og kald, preget av en upersonlig glans og overflod. Det er ingenting folkelig her.

Det er kun den utmerkede Trystan Gravelle som finner en måte å heve seg over – eller i det minste operere inne i – produksjonens staffasje for å levere en prestasjon som brenner av ærlighet og sannhet. Hans metodiske og fullstendig overbevisende tolkning av Briggs, en vanlig arbeider som vervet seg til hæren for lønn og håpet om rettferdighet, og som opplever en gradvis desillusjonering, er virkelig god. Gravelle er den eneste i ensemblet som nekter å la sitt arbeid bli svelget av produksjonens enorme volum.

I sekvensen med Putney-debattene ser vi glødende overbevisning fra Sargon Yelda, steil uforsonlighet fra Leo Bill og et urokkelig håp fra Alan Williams. Men selve iscenesettelsen tillater aldri en dypere forståelse av de ideologiske forskjellene i dette bemerkelsesverdige øyeblikket i engelsk historie. Faktisk er en mangel på engasjement overfor skuespillerne og deres arbeid regelen her, snarere enn unntaket.

Churchill ser ut til å mene at mangelen på å adressere kjernespørsmålene i Putney-debattene er noe som definerer dagens England og som, sant å si, er et av de viktigste aspektene ved moderne politikk. Poenget hennes er bunnsolid, men det forsvinner helt i det visuelle overforbruket som Turner, Devlin og Gilmour har skapt.

Den første produksjonen i Norris sitt program, antagelig unnfanget og utført med hans velsignelse, er en seier for form over innhold. En episk, men kraftløs iscenesettelse av et intimt og kraftfullt verk. Den forteller deg ingenting om Churchills stykke, men gir – skremmende nok – et forvarsel om hva vi kan forvente under Norris sin tid på National Theatre.

Light Shining In Buckinghamshire spilles frem til 22. juni 2015.