ANMELDELSE: Loserville, Union Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i Loserville. Foto: Darren Bell Loserville

Union Theatre

8. mars 2015

4 stjerner

Skjebnen til mange musikaler ligger i hendene på dem som er ansvarlige for den første oppsetningen. Når en ny musikal flopper, får gjerne de kreative kreftene – forfatteren og komponisten – skylden. Det er sjelden skylden legges på de som er ansvarlige for casting, regi eller scenografi. Begrepet "det var en flopp" klistrer seg til selve stykket, det kunstneriske verket, og ikke til de som opprinnelig regisserte, koreograferte eller fremførte det.

De første oppsetningene av Merrily We Roll Along, The Grand Tour eller Candide (for å nevne noen få) ble alle ansett som flopper. Men senere produksjoner har bevist at den opprinnelige vurderingen var latterlig feil.

West End-premieren på Loserville, en musikal med tekst og musikk av Elliot Davis og James Bourne, ble ingen suksess. Jeg syntes den var begredelig på de fleste punkter – ikke musikalsk, men konseptet som drev oppsetningen og triksene som ble brukt i design og presentasjon virket som de største synderne. Nyoppsetningen av Loserville som nå spilles på Union Theatre, understreker dette poenget med ettertrykk.

Med regi av Michael Burgen, musikalsk ledelse av Bryan Hodgson og koreografi av Matt Kazan, funkler denne versjonen av Loserville med entusiastisk livsglede. Den kombinerer kjente komiske prototyper med fremragende ensemblesang og dans, og gir dyktige utøvere sjansen til å skinne, samtidig som den fremhever kvalitetene i manus, partitur og tekst.

Denne oppsetningen fråtser i sin egen nerdete sjel. Det er ikke alle musikaler som trygt kan spille Star Wars-musikk som oppvarming for å få publikum i riktig stemning. Men denne kan det. Det er ikke alle musikaler som kan kombinere en lidenskap for Star Trek, for korte bukser og en hang til å pille seg i nesen som elskverdige trekk ved hovedkarakterene. Men denne kan det. Det er ikke alle musikaler som kan skape komiske øyeblikk og faste vitser av sikling på spreke kvinner eller bøller som plager dem de ikke liker. Men denne gjør det. I tråd med Star Treks motto: Loserville drar dit få musikaler har dratt før.

Til tider overskrider «nerdefaktoren» rimelige grenser, og det er ingen tvil om at narrativet kunne trengt en strammere regi og tidvis mer klarhet. For eksempel virker det som det ligger mange uutnyttede muligheter i scenene på Science Fiction-messen som åpner andre akt. Å utforske karakterene på en arena der det å være nerd er normalt, kunne bodd på mye godt.

Historien er sær og passende tøysete. Vi er tilbake i det tidlige syttitallet, da Star Trek akkurat har avsluttet sin opprinnelige TV-periode og internett ennå ikke er født. Det er de kule barna (rike, pene, dumme folk) og de desperat ukule barna (ikke rike, smarte, besatte typer) som motvillig deler skolegang og fritid. Nerdene knytter bånd på samme måte som de kule, men de prøver ikke å ydmyke de kule slik de kule ydmyker dem. Kontrasten i utseende og stil er like markant som kontrasten i temperament.

I denne klassiske blandingen kommer spesialingredienser: nerdegutten som vil bli forfatter, som heter Lucas og skriver en romantisk fortelling satt til romkamper (skjønner du tegningen?); nerdejenta som vil bli astronaut og bærer på en hemmelighet som gjør henne sårbar for utpressing; nerdegutten som tror han kan få datamaskiner til å snakke sammen og vil rekke det før alle andre (ja, godta at internett ble skapt av en amerikansk tenåring som i hovedsak jobbet alene, om du vil); og den utrolig forfengelige, selvgode og dumme Adonis som desperat vil imponere faren sin uten å løfte en finger.

Disse fire, og vennene deres, danser seg gjennom handlingen og tar for seg temaer som betydningen av ekte vennskap, lojalitet, kjærlighetspress, svik, tilgivelse og selvaksept. De gode, viktige budskapene blir aldri overtydelige, men de ligger der som en klangbunn mens alt det tullete flyter forbi.

Programmet sier ingenting om hvem som er ansvarlig for scenografien, men vedkommende har skapt en tilsynelatende enkel, men genial ramme for handlingen. De nakne veggene og gulvene på Union er dekket av matematiske og vitenskapelige kalkuleringer, sci-fi-grafitti og pussige sitater. Her er grafiske referanser til Star Trek, George Lucas' første film THX 1138, og Einstein – det er en himmel for nerder i form av tegninger og bilder.

Det er to andre viktige komponenter i designet: to små tavler på bakveggen som fungerer som en smart måte å annonsere scener på, samtidig som de understreker skoleverdenen karakterene lever i; og ni fargede bokser som fungerer som diverse rekvisitter, og som sammen representerer den ultimate nerdegjenstanden – Rubiks kube, selve symbolet på syttitallet.

Elle-Rose Hughes står for gode kostymer som speiler både tiden og stilen i epoken handlingen utspiller seg i. Scenen fra science fiction-messen er spesielt imponerende kostymemessig, men det finnes fine detaljer gjennom hele stykket som bidrar til den boblende atmosfæren.

Burgen holder i sin regidebut handlingen og karakteriseringen i full kok. Stykket beveger seg i et godt tempo, og energinivået er høyt og fokusert. Noen av påfunnene som skal understreke hvor nerdete hovedkarakterene er, blir litt langdryge, men man føler aldri på den dølle kjedsomheten som preget den opprinnelige West End-produksjonen.

Men det beste med produksjonen er musikken: Hodgson får det aller beste ut av ensemblet rent vokalt. Når alle synger, er lyden fyldig, rik og oppløftende. Stemmearbeidet er fremragende. Hodgson trakterer tangentene og leder det gode arbeidet til Nicky Caulfield (trommer) og Jamie Ross (gitar), og gir et stødig og pulserende akkompagnement til castens vokal. Partituret er poppete, melodiøst og fullt av liv.

Det er imidlertid noen utfordringer med balansen mellom solister og band, og problemet ligger ikke hos musikerne. Union er et intimt lokale, og det burde være mulig å synge akustisk og bli hørt – noe mange i ensemblet viser at de mestrer. Men ikke alle. Spesielt de kvinnelige solistene, hvor flere mangler projeksjonen og støtten som trengs for å trenge igjennom bandlyden. Dette handler om skolering og evne, ikke om mikrofoner. Utøvere må kunne synge og bli hørt ved hjelp av egen kropp; å basere seg på forsterkning i et lokale som Union er absurd.

De beste prestasjonene kommer fra den komiske gull-duoen Sandy Grigelis og Matthew Harvey, som spiller supernerdene Marvin og Francis. Ved å omfavne de latterlige og ekstreme aspektene ved rollene sine, balanserer begge perfekt på knivseggen mellom det absurde og det ekte. De er genuint herlige på alle plan; sangen og dansen deres er like god som karakterarbeidet.

Jordan Fox er strålende som den vordende George Lucas, komplett med teite briller og grusomt hår. Han leverer en svært detaljert tolkning av den ultimate nerden, fylt med nervøs energi. Han synger også ekstremt godt og står for det vokale høydepunktet i denne oppsetningen.

Som den grusomme kjekkasen Eddie Arch er Lewis Bradley svært pen å se på, og alt annet enn grusom som utøver. Det er krevende å portrettere både dumhet og forfengelighet på dette nivået, men Bradley gjør det med stor dyktighet. Som den snille kjekkasen, Michael Dork, er Luke Newton selve definisjonen på hyggelig (og kjekk), med en stemme som er ren og søt og stødige dansetrinn.

Isobel Hathaway er den sterkeste blant kvinnene; hennes Samantha er sprudlende og synger godt. Verken Holly-Anne Hull eller Sarah Covey virker spesielt godt castet i sine roller, men begge jobber hardt for å få det til å fungere. Vokalt er ingen av dem så sterke som man kunne ønske.

Ensemblet er sterkt og disiplinert; spesielt fremføringen av Kazans energiske og dynamiske koreografi er presis og imponerende. Blant ensemblet bør man merke seg navn som Charlie Kendall, Delycia Belgrave og Morgan Scott.

Union Theatre, inspirert av Sasha Regans visjon om å tøye grenser på Fringe-scenen, er et scenerom London virkelig trenger. Det gir muligheter til utøvere i starten av karrieren og gir nytt liv og nytt publikum til musikaler som Loserville, som kanskje ikke fikk den beste behandlingen i første runde. Burgens oppsetning viser at det er liv og verdi i Loserville som den opprinnelige produksjonen ikke engang antydet.

Underholdende og overraskende – dette vil gi næring til din indre nerd. Du vet du har en.

Loserville spilles på Union Theatre fram til 21. mars