ANMELDELSE: Love's Labour's Lost, Royal Shakespeare Company ✭✭✭✭

Love's Labour Lost. Foto: Alastair Muir Love's Labour's Lost

Royal Shakespeare Theatre

15. november 2014

4 stjerner

Jeg tror det er trygt å si at Simon Higletts deilige og usannsynlig vakre scenografi for Christopher Luscombes oppsetning av Shakespeares Love's Labour's Lost (Kjært besvær forgjeves), som nå spiller ved Royal Shakespeare Theatre i Stratford-upon-Avon, er den mest ambisiøse, mest stemningsfulle og mest vellykkede kombinasjonen av dekor og kostymer vi har sett siden det nyrenoverte teateret åpnet igjen. Det er en visuell triumf som gir teksten de perfekte rammene.

Scenografien er basert på virkelighetens Charlecote Park (der både Dame Judi Dench og Shakespeare, i hver sine århundrer, skal ha vært involvert i påstander om ulovlig dådyrjakt). Her brukes en enorm scenetruck, en lem i gulvet som lar et nydelig dekorativt hustak stige opp fra kjelleren, og to imponerende tårnporter. Vi får også se et fantastisk bibliotek og en vakker engelsk plen, blant andre godbiter. Sammen med de utsøkte kostymene er helhetsinntrykket storslått – som en falmende engelsk sommer fra en svunnen tid.

Deler av hemmeligheten her er at denne scenografien også brukes i Luscombes oppsetning av Much Ado About Nothing (Stor ståhei for ingenting), som Gregory Doran har omdøpt til Love's Labour's Won for denne RSC-sesongen. Dermed har den antagelig dobbelt så stort budsjett som en enkeltstående produksjon. Uansett er det en absolutt triumf for scenografien; her går dyktighet, oppfinnsomhet og praktisk sans hånd i hånd.

Love's Labour's Lost blir ofte sammenlignet ufordelaktig med Much Ado About Nothing, men det har aldri vært helt lett å forstå hvorfor. Begge har to sentrale par som flørter og krangler, begge har bitende ordvekslinger mellom et av parene, begge er fulle av misforståelser og brutte løfter, og begge har et sideplott med en sær mannlig karakter som følger sine egne mål. Den ene ender lykkeligere enn den andre i tradisjonell forstand, men hintet ligger jo i tittelen – Love's Labour's Lost. Men selv her er arbeidet ikke bortkastet, bare utsatt, i hvert fall i teorien.

Sett på denne måten gir Dorans beslutning om å endre tittelen på Much Ado About Nothing mening. De to stykkene har store likhetstrekk, men ulike utfall. Det føles som et naturlig par. Og hvis det var det eneste teateret hadde "tuklet" med, ville det vært lite å klage over.

Men Luscombe virker uvillig til å la teksten gjøre jobben selv; han påtvinger stykket en slags operette-følelse som i starten virker sjarmerende, men som i andre akt blir overlesset, nesten motarbeidende og helt malplassert. Og så, i en uelegant og direkte motstridende vending mot Shakespeares egen avslutning, dukker de fire beilerne (kongen av Navarra og hans medstudenter) opp i uniform, hilser sine damer og venner og drar ut i første verdenskrig – og den sikre død. Krigsmotivet er åpenbart satt inn for å binde sesongen sammen, med ett stykke før krigen og ett etter, men det føltes mer klønete og skjærende enn en av Don Armados dårlig formulerte vittigheter.

Heldigvis er produksjonen ellers velsignet med godt skuespill, upåklagelig timing og en følelse av stil og selvsikkerhet som løfter høydepunktene. Much Ado About Nothing blir ofte beskrevet som toppen av Shakespeares verbale fektning, men i realiteten er det Love's Labour's Lost som fortjener den æren. Omtrent alle prøver å overgå hverandre med et arsenal av kvikke replikker og finurlige sidesprang, og heldigvis utnytter Luscombe dette til det fulle.

Den ubestridte mesteren i denne skarpe ordkrigen er Michelle Terry, som glitrer og kutter som den mangefasetterte diamanten Rosaline skal være. Terry er begavet og teknisk briljant; hvert verbale støt er perfekt levert og en fryd å høre på. Hun håndterer de raske passasjene med den største selvfølgelighet, er den perfekte allierte for sine venninner i beilingen, og får sin beundrer Berowne til å snuble og vakle når hennes tunge feller ham. Terry er en ren fryd å se på scenen.

Sam Alexander er herlig som den litt pompøse, litt trege, men dypt sjarmerende kongen av Navarra. Han har et avvæpnende ansiktsuttrykk som en bortkommen valp, men kan samtidig fremvise en stålsatt besluttsomhet på et øyeblikk. Det er en overbevisende kongelig tolkning som er en glede å se og høre, så fylt med liv og energi er hans prestasjon. Han kastet seg inn i muskovitt-dansen (når han og følget forsøker å narre sine kjære) med en uimotståelig iver. Dypt imponerende.

Som prinsessen av Frankrike er Leah Whitaker eleganse og verdighet personifisert. En viss lett og flyktig hovmodighet preger hver bevegelse og frase, og man føler at hun er både bortskjemt og presis. Hun kaster seg inn i de jentete intrigene med stor entusiasme, men holder hele tiden en viss avstand til sine undersåtter, akkurat som Alexanders konge. De fremstår som et perfekt par. Når budskapet om farens død ankommer, er Whitaker feilfri – hun formidler vakkert følelsen av personlig tap, plikten overfor landet og faren, og hun avviser mildt men bestemt kongens frieri frem til sørgeåret er omme. Det er et knusende øyeblikk, utført med perfekt dømmekraft.

Berowne er rollen mange mistenker at Shakespeare skrev til seg selv, og den er en gavepakke; en fabelaktig kombinasjon av raske ordvekslinger, ren klovning, glitrende onelinere og poetiske monologer som gir et glassklart innblikk i menneskesjelen. Edward Bennett er en god Berowne – hans tydelighet og trygghet får de raske partiene til å gnistre av humor, og hans språklige teknikk gjør at talene hans, særlig den som skal inspirere følget hans på slutten av første akt, er henrivende og vakre. Men han kunne vært enda mer rampete og selvsikker på egne evner, for det er i den selvbevisstheten mye av komikken ligger.

Don Armado kan være en slitsom rolle; den krever en ekte komisk skuespiller med presis teknikk og en sunn dose selvironi. Det er mange tåpelige replikker og vitser som skal fungere, og John Hodgkinson gjør en formidabel jobb som denne klovnen med den merkelige aksenten. Han får særlig god hjelp av Peter McGoverns Moth, en kvikk visergutt med kjappe replikker, et muntert vesen og en fin sangstemme. McGovern gir energi til hver scene han er med i, og hans Moth er perfekt der han summer rundt Don Armado som en møll rundt en flamme.

David Horovitch er helt strålende som den knappe, men ordgytende og pretensiøse skolemesteren Holofernes. Jamie Newall gjør Boyet til en champagne-elskende ambassadør med enorm eleganse, mens Tunji Kasim er en fryd som den bamsefrfrelste Dumaine (i et humoristisk nikk til Brideshead Revisited) som kan hyle like godt som han kan beile. Roderick Smith leverer det dystre budskapet om prinsessens far med nøktern presisjon.

Nick Haverson (Costard) og Emma Manton (Jacquenetta) prøvde kanskje litt for hardt med sine rustikke karakterer; ingen av dem ble hjulpet av den påtatte Gilbert og Sullivan-stilen som Luscombe har klistret på forestillingen. Resten av ensemblet er imidlertid i god form og bidrar til at totalopplevelsen preges av ekte spilleglede.

Nigel Hess har komponert fin scenemusikk, selv om ingen av Shakespeares sanger i stykket føles som mer enn hyggelige småbiter. Oliver Fenwick lyssetter alt med ekspertise, slik at både scenografi og kostymer glitrer, og det finnes noen helt trollbindende tablåer med de fire elskende parene. Det skorter ikke på talent for å få denne produksjonen til å se så bra ut som den gjør.

Det er utrolig mye å like her. Luscombe har samlet et eksemplarisk lag både foran og bak scenen. Hadde han imidlertid stolt mer på teksten fremfor å ty til operette-grep, ville resultatene blitt enda bedre. Men det er ingen tvil om at når teppet faller, sitter man igjen med et sterkt ønske om å se dette ensemblet i søsterstykket, Love's Labour's Won.