ANMELDELSE: Machinal, Almeida Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Sophie Treadwells stykke Machinal, som nå spilles på Almeida Theatre.

Ensemblet i Machinal på Almeida Theatre. Foto: Johan Persson Machinal

Almeida Theatre

11. juni 2018

3 stjerner

Bestill nå 'Machinal' er et av de mest spennende og gripende amerikanske ekspresjonistiske stykkene, som bryter alle konvensjonelle dramaturgiske regler og trekker oss dypt inn i de ødelagte livene til de enkle og ofte ordknappe karakterene. Det kombinerer rett-frem ærlighet, dristig klarhet og et forbausende dyktig scenisk håndverk. Stykket ble skrevet av den ufortjent oversette Sophie Treadwell i 1928, og står i tydelig gjeld til Elmer Rices 'The Adding Machine' fra noen år tidligere – spesielt i skildringen av 'småfolkets' liv i en anonym, mekanisert storbyverden, der individualitet betyr så lite at det faktisk har blitt meningsløst. Dette dramaet forsterker budskapet sitt ved å utforske hva det vil si å være kvinne i et samfunn som tilsynelatende styres av og for menn.  Stykket settes opp her til lands fra tid til annen; jeg så en svært god versjon i London for et par år siden, fremført av avgangsklassen ved Kingston College. Da jeg hørte at Almeida skulle sette det opp på nytt, var forventningene høye.

Kirsty Rider i Machinal på Almeida Theatre. Foto: Johan Persson

Og det er mye ved produksjonens utseende som innfrir forventningene.  Miriam Buethers scenografi – lyssatt med intense glimt av Jack Knowles – er en dypt dyster og klaustrofobisk verden: kontorlandskapet fra 1920-tallet med rader av skrivebord reflekteres og dobles av et speil som henger over dem i 45 graders vinkel (det blir hengende hele kvelden). Det bringer tankene umiddelbart til Gibbons og Gillespies uforglemmelige design for King Vidors mesterverk 'The Crowd' fra samme år som stykket ble skrevet. Den ekspresjonistiske gesten føles helt riktig, det samme gjør den uforutsigbare, brutte og overlappende dialogen i åpningsscenen, med det tomme skrivebordet som venter på å bli fylt av... ja, hvem?... eller hva?

Kirsty Rider, Emily Berrington, Dwane Walcott og Alan Morrissey i Machinal. Foto: Johan Persson

Av Emily Berrington.  Hun spiller rollen som 'En ung kvinne', som er omtrent så mye personlighet som manuset tildeler karakteren hennes: Vi innser at vi allerede har sett henne i et flyktig inntrykk av en overfylt t-banevogn eller trikk, der kropper presses sammen, og en vakker, Jean Seberg-aktig blondine lider midt iblant dem, med ansiktet i en grimase av misbilligelse – eller er det et trutmunn-uttrykk av misnøye?  Uansett bringer hun den samme følelsen av sur motvilje til den kjedelige kontorjobben, der hennes manglende evne til å 'være en del av gjengen' gjør henne til et naturlig mål for spydige og fiendtlige bemerkninger.  Og det er den første virkelige overraskelsen i Natalie Abrahamis oppsetning: Fra den forrige forestillingen jeg så, satt jeg ikke igjen med noe inntrykk av at denne personen, som skal forstås som stykkets hovedperson, var en svak eller passiv skapning.

Emily Berrington og Jonathan Livingston i Machinal. Foto: Johan Persson

Og likevel, etter hvert som scenen utspiller seg, virker det som om det er akkurat slik Abrahami ønsker at hun skal fremstå.  Hun er ugift, og et tydelig mål for sin milde rovdyr-aktige sjef, som ikke kan vente med å få henne alene på kontoret for litt 'ekstra diktering'.  Innen det skjer, og vi fortsatt bare er i stykkets andre scene, kjemper vi allerede mot impulsen til å reise oss i setet og rope til denne dumme blondinen: 'Skal du virkelig la den fyren snakke til deg på den måten? Hvor er stoltheten din?'

Vel, svaret på det første spørsmålet er: Ja, det skal hun; og svaret på det andre spørsmålet er: Hun har ingen.  Hun har ingen følelse av egenverd, ikke slik Berrington spiller henne og Abrahami har regissert henne.  Ja, hun kan kanskje klage og syte over sin lodd i livet – hvem gjør vel ikke det? – men hun gjør det alltid fra en posisjon av sutrete selvmedlidenhet, uten et fnugg av selvbeherskelse.  Dette irriterer.  Og det virker merkelig for meg, som har sett denne karakteren spilt på en radikalt annen måte i en annen produksjon.  Jeg brydde meg – mye – om hva som skjedde med den unge kvinnen før, fordi hun da viste noen viktige menneskelige kvaliteter som hun nektes her i denne forestillingen: verdighet, fatning, styrke, utholdenhet, varme og håp.  Og ekte sinne, i motsetning til raserianfallene til et bortskjemt barn.

Khali Best, Andrew Lewis, Emily Berrington og Nathalie Armin. Foto: Johan Persson

I kontrast til dette virker det som om Abrahami og Berrington i denne oppsetningen har bestemt seg for å overbevise oss om at hun mangler alle disse dimensjonene.  Vel, hvis det er tilfelle, hvorfor skal vi bry oss om hva som skjer med henne?  Hvorfor skal hun bety noe?  Og hvis hun ikke betyr noe, hva gjør vi da i teateret for å se henne rote til livet sitt på denne måten?  Bidrar det til å artikulere et feministisk synspunkt?  Egentlig?  Oppfører mennene rundt henne seg så avskyelig mot alle kvinner?  Vi ser ingen andre havne i slike kniper.  Så kjønn virker knapt å være kjernespørsmålet her.  Lat selvopptatthet og en kynisk holdning til andre mennesker som kun eksisterende for å tjene hennes formål, virker å være den unge kvinnens dominerende egenskaper, og de er sannelig ikke tiltalende.  Når ting går galt for henne, ledes vi snarere til å konkludere med at hun i stor grad har brakt det på seg selv, og fortjener en passende lærepenge.  Toppen nås når hun tar livet av ektemannen sin (Jonathan Livingstone), fordi han står beleilig i veien for at hun kan være sammen med elskeren sin (Dwane Walcott) – begge, interessant nok, spilt av svarte skuespillere – et drap hun aldri viser det minste tegn til anger for.  Likevel, stilt overfor den elektriske stol, skrur hun opp volumet i sin kampanje av klaging og selvviktighet, og ber om å bli spart, som om vi skulle bry oss.  Det gjør vi overhodet ikke.

Hvis det er det beste Treadwell kan få til, er det ikke rart hun blir ignorert, vil mange i salen konkludere.  Men de vil ta feil.  Det er denne produksjonens merkelige vinkling som tvinger oss til å se dramatikeren i dette lyset, noe som skaper en slik feilaktig dom.  Og dette blir tydelig når vi ser hvor mykt og elskverdig de fleste andre karakterene spiller sine roller.  Den masete moren, Denise Black, er faktisk et uselvisk arbeidsjern som sliter for å gi sitt eneste barn så mye fritid og komfort som mulig; kontorslitere gjør bare så godt de kan under de samme begrensende forholdene, og kan tilgis for ikke å sette pris på den unge kvinnens totale mangel på evne til å forstå andre perspektiver enn sitt eget.  Vi ville selv hatet å måtte jobbe sammen med noen så egoistisk og overfladisk.

Jo lenger stykket varer – og de knappe 90 minuttene ender opp med å føles som en evighet – desto mer føler vi med Nathalie Armin, Khali Best, Demetri Goritsas, Andrew Lewis, John Mackay, Alan Morrissey, Kirsty Rider og Augustina Seymour, som må kjempe seg gjennom denne vanskelige oppgaven.  Kledd så naturalistisk av Alex Lowde, virker de som fisk på land i dette ekspresjonistiske universet, spesielt når dekoren – av grunner som virker moteriktige, men ikke forståelige – plutselig hopper et tiår eller to, tre, fire eller mer frem i tid (si gjerne ifra om du synes dette hjelper historiefortellingen).  Ben og Max Ringham bidrar med et imponerende lyddesign, og Arthur Pita står for bevegelsene.

Og hvordan sitter vi igjen ved teppetid?  Vel, noen liker det, men jeg tror de ville elsket en annen produksjon enda mer: det er et storslått, fantastisk og uforglemmelig stykke.  Dessverre føler andre at dette eksperimentet, til tross for all sin visuelle prakt, ikke treffer helt.  Hvorvidt produksjonen tilfredsstiller de ansvarlige er en sak mellom dem og deres samvittighet: Jeg har aldri sett noe annet av denne regissøren og kan ikke kommentere ferdighetene hennes ytterligere, utover å merke meg at CV-en hennes er imponerende. Alle ser ut til å ha gjort en grundig og god jobb, men summen av innsatsen her smelter ikke helt sammen til en vellykket helhet.  Jaja.  La gå.  Det er ikke verdens undergang.  Det vil komme andre oppsetninger av dette stykket, håper jeg.  I mellomtiden er dette akkurat nok til å klare seg med.

Spilles til 21. juli 2018

BESTILL BILLETTER TIL MACHINAL