ANMELDELSE: Madame Rubinstein, Park Theatre ✭✭✭✭✭

Jonathan Forbes, Miriam Margolyes og Frances Barber i Madame Rubinstein. Foto: Simon Annand Madame Rubinstein

Park Theatre

Torsdag 3. mai 2017

5 stjerner

Bestill billetter nå

Helt siden vi mennesker først begynte å dekorere oss med oker, tatoveringsblekk eller henna, har vi brukt kunst til å transformere ansiktet og kroppens ytre. Noen ganger er disse endringene flyktige, andre ganger varer de livet ut, men de er en del av det som gjør oss menneskelige. De hjelper oss å uttrykke identitet, tilhørighet, lojalitet og livsinnstilling. Lenge før den industrielle tidsalder har slike teknikker og tradisjoner vekket alt fra hengivenhet og beundring til fiendtlighet og misunnelse. Men som Walter Benjamin kanskje ville ha observert, er det først med masseproduksjonens inntog at «skjønnhetsindustrien» for alvor har oppstått, og det er denne lekeplassen som utforskes i dette dramaet.

To av de største gigantene i denne globale milliardindustrien var Helena Rubinstein og Elizabeth Arden. Dette stykket tar oss med inn i deres aller helligste kamre – kontorene på toppen av Manhattans skyskrapere. Her får vi et innblikk i det siste tiåret av Rubinsteins liv, gjennom en rekke øyeblikksbilder som illustrerer kosmetikkbransjens kynisme og den underliggende menneskelige sårbarheten.

Miriam Margolyes i Madame Rubinstein. Foto: Simon Annand. Da Miriam Margolyes kom over et utkast fra dramatikeren John Misto under et opphold i sitt andre hjemland, Australia, ble hun så fascinert at hun kontaktet sin gode venn og kollega, kunstnerisk leder ved Park Theatre, Jez Bond. Hun oppfordret ham til å gripe ideen. Gjennom en heldig kombinasjon av hennes egen ledige tid, nødvendig finansiering fra produsentene Oliver Mackwood, Paul Tyrer og Jamie Clark, samt muligheten til å få den fantastiske Frances Barber i rollen som Arden, ble prosjektet en realitet. Legg til den alltid dyktige Jonathan Forbes som Rubinsteins noe uventede personlige assistent, krigsveteranen Patrick O’Higgins, og vips – så var en ny produksjon født.

Bond har ikke bare regien; han har også bearbeidet manuset gjennom hele ti utkast. Det er mulig han gjerne skulle hatt et par runder til, men resultatet vi ser her er mer enn godt nok til å både glede, belære og røre publikum. Stykket har et episk spenn som beveger seg raskt gjennom år med lyssky avtaler, industrispionasje og nådeløs konkurranse (særlig mot deres felles fiende Charles Revson, som i dag huskes som en filantrop – noe du aldri ville gjettet ut ifra hvordan Lena og Liz snakker om ham). Dette er tross alt en teatralsk visjon, ikke en dokumentar. Det er det gnistrende og levende språket i manuset som virkelig vekker karakterene til live og sjarmerer publikum.

Frances Barber og Miriam Margolyes i Madame Rubinstein. Foto: Simon Annand

Scenen er ofte nesten tom, og dialogen fungerer best når den ikke hindres av for mye møbler. Etter de lynraske sceneskiftene i «Chinglish», virker scenograf Alistair Turners forkjærlighet for tunge kontormøbler fra Manhattan – som må bæres ut og inn i mørket til lyden av Miles Davis – litt tungvint. Man får følelsen av at stykket kanskje er skrevet for teatre med automatiserte løsninger. Uansett, Mark Howlands lyssetting er smakfull, og Dimitri Scarlatos musikk flettes fint inn i David Gregorys lyddesign. Vi kan fint se gjennom fingrene med litt synlig scenearbeid.

Hvorfor? Fordi bak den tøffe fasaden til to beintøffe forretningskvinner (i en tid da begrepet knapt eksisterte), finnes det så mye hjerte at vi ikke bryr oss om at historien tidvis hopper litt i fremdriften. Dette er til syvende og sist et stykke om hva det vil si å være menneske. Ingenting definerer oss mer enn hvordan vi kommer inn i verden og hvordan vi forlater den, og begge deler blir diskutert og representert her med stor kraft. Vi bryr oss oppriktig om hva som skjer med Rubinstein og menneskene rundt henne. I hennes storslåtte liv ser vi fragmenter av våre egne verdier og utfordringer, før alt feies av gårde av tidens ustoppelige kost (og følg med på «kost-vitsen»!).

Jonathan Forbes i Madame Rubinstein. Foto: Simon Annand

Og ja, her er det nok av vitser. Manuset er tettpakket med humor, mesterlig levert av talentene på scenen. Margolyes er selve definisjonen på kontrollert og intens makt; hennes replikker biter som syre i kopperstikk. Barber har en magisk stemme som høres ut som en blanding av fin sherry og fløte, toppet med trøffel. Hvert sekund i deres selskap føles som å lese et glanset luksusmagasin du ikke klarer å legge fra deg. Nevnte jeg at begge ser helt fantastiske ut i en garderobe som antageligvis må låses ned i en safe hver kveld? Motvekten til disse to er den eneste mannen de tolererer på scenen: Mr. O’Higgins. Han starter profesjonelt nok, men ender opp som deres sårbare og nokså hjelpeløse høyre hånd, i konstant behov for deres oppmerksomhet. Vi får til og med et lite glimt av ham i Adams drakt – en påminnelse om at det bak all fasaden også finnes menneskelige drifter. Det er en vellykket formel som fungerer utmerket. Spilleperioden på Park Theatre er kanskje utsolgt, men jeg har en følelse av at nye «forsyninger» snart er på vei tilbake til teaterscenene... Følg med på nye kunngjøringer!

LES MER OM MADAME RUBINSTEIN PÅ PARK THEATRE