ANMELDELSE: Marry Me A Little, St James Theatre ✭✭✭✭

Simon Bailey og Laura Pitt-Pulford. Foto: Roy Tan Marry Me A Little St James Theatre 6. august 2015 4 stjerner

I sitt praktverk, Finishing The Hat, mener Stephen Sondheim at teatertekster bør synges i sin rette kontekst; at innholdet dikterer formen; at mindre er mer; og at Gud ligger i detaljene.

Men når sanger klippes bort fra musikaler før premieren, hva skjer med dem da? Hva er deres rette sammenheng da? Når de først er kassert, hvilken rolle spiller innholdet for formen? Hvordan kan Gud finnes i detaljene i numre som er forkastet?

Marry Me A Little er en slags forestilling, en slags revy. Den ble først skapt i 1980 av Craig Lucas og René Norman ved å bruke en rekke Sondheim-låter som var blitt kuttet fra musikalene hans frem til da – siden 1980 har noen av dem, med rette, blitt tatt inn i varmen igjen. Det som nå spilles på St James' Studio er en nytolkning av den opprinnelige forestillingen, regissert av Hannah Chissick.

Denne versjonen presenterer en oppstykket, ikke-lineær fortelling om forholdet mellom to New Yorkere – han er den myke, typiske amerikanske fyren; alt handler om pizza, øl, golf og amerikansk fotball, usikker på forpliktelse og fornøyd med uforpliktende sex; hun er den litt skarpe, intelligente, typiske amerikanske jenta, full av håp og potensial, men krevende på en ikke-støtende måte når det gjelder behovet for partnerskap og redebygging.

Kvelden viser oss altså dette paret – som møtes, finner tonen, er lykkelige, går i oppløsning og skiller lag – men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Det er én måte å se det på.

På den annen side er Sondheims tekster og musikk fulle av innsikt, visdom og forståelse for relasjoner, spesielt heterofile forhold, og denne teateropplevelsen fokuserer oppmerksomheten din nettopp på det. Det er virkelig bemerkelsesverdig at en som på det tidspunktet han skrev disse sangene, egentlig ikke hadde erfaring med dype kjærlighetsforhold, og slett ikke med kvinner, kunne skape disse sangene. Likevel skriver han om kvinners følelser med en usedvanlig skarp intuisjon, utvilsomt et resultat av intens observasjon.

Det er en slags guddommelig henrykkelse i å se de to utøverne hoppe gjennom Sondheims mange ringer og nå den uunngåelige, oppslitende og øde avslutningen. Om ikke annet viser denne revyen hvorfor andre akt av Into The Woods har et så mørkt og konsekvensfokusert driv. Livet er faktisk slik.

På den tredje side kan man se på denne opplevelsen som en sjanse til å gjette hvilken musikaler sangene opprinnelig kom fra mens de fremføres. Det er en morsom lek – noen sanger er tydelig fra Follies eller Company; andre er mer obskure. Jeg kjente for eksempel ikke igjen nummeret som ble kuttet fra A Funny Thing Happened On The Way To The Forum. Det er en god lek.

Med sine seksti minutter er opplevelsen ikke det minste anstrengende. Faktisk er det mye som taler for at mer materiale burde vært inkludert; å legge til sanger skrevet av Sondheim etter 1980 – spesielt for å utdype lykken paret deler. Men andre ting kunne også forbedret miksen: I Remember fra Evening Primrose ville kanskje vært mer interessant for Kvinnen å synge enn The Girls of Summer (skrevet for et teaterstykke, tror jeg). Det hadde vært fint å dvelere mer ved parets lykke – sanger fra Passion eller Road Show kunne med fordel ha blitt brukt.

Uansett.

Dette er en herlig og engasjerende musikalopplevelse. Det er alltid en spesiell nerve når kvinner synger sanger skrevet for menn og omvendt, og det stemmer definitivt her: Kvinnen som synger Marry Me A Little er det triumferende og skjellsettende vendepunktet i denne musikalske reisen.

Chissick presenterer et moderne blikk på angst i parforhold gjennom Sondheims tekster og musikk. Uansett hva Sondheim selv sier, dikterer det nye innholdet her bruken av den gamle formen; ting skrevet for ett formål blir oppslukt av et annet. Og det fungerer – fordi Sondheims musikk og tekster har den spesielle evnen til å fungere perfekt i sitt tiltenkte hjem, samtidig som de fungerer uanstrengt i helt andre sammenhenger. Det er derfor så mange artister synger sangene hans ut av kontekst.

Som Kvinnen er Laura Pitt-Pulford helt nydelig. Toppen av registeret hennes er kanskje ikke alltid så krystallklar som den kunne vært, men hun synger med ekte innlevelse, lidenskap og dedikasjon. Resultatet er en smertelig vakker reise gjennom kjærlighet og smerte. Hun er spesielt formidabel i tittel-låten, Boy Can that Boy Foxtrot og There Won't Be Trumpets. Hun forstår virkelig behovet for å formidle en sang, ikke bare synge den.

Simon Bailey er bedrøvet, jovial og uimotståelig "mannemann" som den fortapte og håpløse Mannen som ikke klarer å binde seg. Han synger godt, selv om han av og til presses litt i det øvre registeret. Men man kan ikke utsette noe på hans hengivenhet til stykkets emosjonelle kjerne og musikken. Hans tolkning av Happily Ever After var et av kveldens høydepunkter.

Dette er engasjerende musikkteater på sitt mest optimistiske: talentfulle sangere kombinert med kloke tekster og melodier for å skape en helt ny opplevelse.

Bravo til alle involverte. Hvis du er glad i musikaler – gå og se den!