ANMELDELSE: My Land's Shore, Ye Olde Rose And Crowne ✭✭✭✭

Ensemblet i My Land's Shore. My Land's Shore

Ye Olde Rose And Crowne

10. februar 2017

4 stjerner

Bestill billetter

Det har tatt femten år å realisere, men nå har forestillingen endelig nådd scenen i sin aller første fullskala verdenspremiere. Det er en storslått bragd, ikke bare for opphavspersonene bak dette stykket walisisk historie – som består av hele 35 musikalske nummer av Christopher J. Orton, med tekst og manus av Robert Gould. Det er også en fantastisk prestasjon av det kreative teamet under regissør Brendan Matthew. Dette er hans sjette oppsetning her på kort tid, og han beviser at han mestrer det komplekse flettverket av historier som utgjør dette manuset. Han samarbeider igjen med koreograf og regiassistent Charlotte Tooth, hvis evne til å iscenesette store, livlige dansenumre på en tettpakket scene er intet mindre enn mirakuløs. I tillegg leverer husdirigent Aaron Clingham superbe arrangementer for bandet på seks. Dette er også en logistisk triumf for det beskjedne lokalet over en pub i Walthamstow, som har etablert seg som et av landets ledende uoffisielle repertoarteatre for musikaler. Et ensemble på 18 (fantasifullt kledd opp av Celestine Healy) fyller en praktfull tre-etasjers scene (av den alltid ressurssterke Joana Dias) som strekker seg svimlende høyt opp mot taket og byr på et halvt dusin utganger, noe som muliggjør svært raske scenevekslinger.

Basert på den sanne historien om Dic Penderyn, som bærer den noe tunge tittelen «den første walisiske arbeiderklasse-martyren», er dette Ortons hjertebarn. En workshop-versjon av hans originale utkast ble vist i London i 2005. Siden den gang har Gould kommet om bord, og gjennom ulike omskrivinger, presentasjoner og innspillinger har vi kommet frem til dagens sceniske versjon. Man kan spørre seg om dette er deres siste ord i saken. Partituret er i alle fall storslått, og byr på en nærmest operatisk rekke av gåsehudfremkallende korpartier, vakre soloer, kraftfulle scener og øyeblikk av sublim skjønnhet. Jeg vet ikke hvordan forfatterne ser på det nå som de ser det hele utspille seg på en scene, men for mange i publikum virker det som om forestillingen egentlig tilhører heltens forlovede, Angharad (den intense Rebecca Gilliland). Hun er splittet mellom to menn: sin nåværende utkårede, arbeiderklassehelten Richard Lewis (den flotte Aidan Banyard), og den skumle Jenkins fra fortiden (den like kjekke, men på en ond måte, Taite-Elliot Drew). Jenkins er en mørkkledd og bitter slave av lovens bokstav, som har fått i oppdrag – sitt drømmeoppdrag – å spore opp og knuse sin tidligere flammes store kjærlighet. Vi er på 1830-tallet, og revolusjonen henger i luften... igjen. Og selv om den franske trikoloren ikke vaier over barrikadene i den lille gruvebyen hvor disse tragiske hendelsene utspiller seg, er det ikke forfatternes feil. De har skapt et verk som ikke bare er et walisisk svar på «Les Misérables», men et svært tydelig dramaturgisk ekko av den.

Slik det står nå, får imidlertid ikke dette sentrale dilemmaet helt den samme forrangen som Boublil og Schönberg ville ha gitt det. «My Land's Shore» er i stor grad mennenes forestilling, hvor politiske utredninger – tidvis noe langdryge – blir utvekslet med stor iver. Dias har integrert to parallelle tårn i scenografien, og tidlig i stykket plasserer Matthews representantene for gruveindustri og fabrikker – William Crawshay (Andrew Truluck) og Josiah Guest (Hywel Dowsell) – på toppen av disse for en debatt med den statiske selvhøytideligheten til en søndagsgudstjeneste i et metodistkapell. Enten elsker man den slags, eller så synes man det er litt tungrodd. For å være rettferdig gjør Victor Hugo noe lignende i sin massive roman når han filosoferer over godt og ondt og menneskesjelen, men hans bearbeidere var mer nådeløse med ham da de skrev librettoen.

Likevel er det mange ganger denne høystemte alvorligheten fungerer til stykkets fordel. Avslutningen er usedvanlig naken i uttrykket, og en av mennene, Sean (den glimrende Raymond Walsh), får hjertene til å stå stille med en sensasjonelt enkel, men utsøkt frasert og balansert strofisk sang, akkompagnert – i et av orkestreringens mange mestergrep – av en enkelt akustisk gitar. Å treffe denne typen dramatomusikalsk balanse er en vanskelig kunst, og det får meg til å tro at manuset kan gjennomgå ytterligere kunstnerisk utvikling. Stykket spilles kun i to og en halv uke her, og dette oppsiktsvekkende verket fortjener virkelig mye mer oppmerksomhet enn det.

Spilles til 26. februar 2017

Foto: David Ovenden

BESTILL BILLETTER TIL MY LAND'S SHORE PÅ YE OLDE ROSE AND CROWNE