ANMELDELSE: Muted, The Bunker ✭✭✭

Tori Allen-Martin og David Leopold i Muted Muted

The Bunker

Søndag 11. desember

3 stjerner

Bestill billetter

Dette fascinerende nye musikkteaterstykket har en lang og kompleks historie. Det manifesterte seg først som «After The Turn» på Courtyard Theatre i 2012 – der det av Mark Shenton ble hyllet som det britiske svaret på «Rent». Etter mye omskriving fra dramatiker Sarah Henley og låtskriverne Tori Allen-Martin og Tim Prottey-Jones, oppdaget jeg det først tidligere i år i Actors’ Church i Covent Garden. Der ble det presentert med stor suksess i en konsertversjon med et svært sterkt West End-ensemble. Regissør Jamie Jackson gjorde mye ut av det musikalske innholdet ved hjelp av et fabelaktig husband plassert i sakristiet, hvis toner ble strømmet inn i «salen», hvor numrene virkelig ble levert med enorm energi og spenning. Kapellmester Simon Lambert styrte koordineringen mellom det som skjedde på kor-trappene og det bandet foretok seg i et fjernt hjørne av bygningen med mesterlig kontroll og teft. Det var virkelig en medrivende begivenhet.

Forfatterne virker å ha funnet en kilde av energi og vitalitet i en historie om hverdagslig tragedie, av den typen som fyller avisene hver eneste dag. En sorgtung fortelling om mennesker fanget av skjebnen og uflaks, men som er utrettelige i sin vilje til å holde ut. Selv om det skjedde lite «fysisk» på scenen, var det vi fikk – perfekt formidlet i kirkerommet – en slags moderne, urban oratorium: ambisiøst i sin kreative visjon og nydelig i sitt musikalske uttrykk.

Helen Hobson i Muted

Hvor herlig er det ikke da at det foretaksomme nye teatret «The Bunker» (den underjordiske hulen for avantgarde og eventyrlig teater ved siden av Menier) har valgt dette som sin neste satsing, og tar den lukrative plassen over jul og nyttår. Forventningene er absolutt høye til denne unge løvinnen av en forestilling. Den er booket for en hel måned med tettpakkede forestillinger. Stephen Fry beskrev stykket som «stunning», og i det man entrer teateret, mister man nesten pusten av Sarah Beatons scenografi: en illevarslende svart boks, brutt opp av en omvendt triangel av hvitt lys (lysdesign av Zoe Spurr) som gløder nائisk bak en sentral huske, hengende over et senket, geometrisk svart basseng integrert i den opphøyde scenens svarte podium. Det ser praktfullt ut og er et visuelt uttrykk du ikke glemmer med det første.

Men hva har dette med historien å gjøre? Det er mindre tydelig. Det fremstår nesten som en gåte publikum må dechiffrere i løpet av de neste to og en halv timene. En slik abstrakt iscenesettelse er en dristig og radikal løsning for et stykke skrevet med Sarah Henleys karakteristiske, lettfotede naturalisme. En av skuespillerne i hovedrollen som Michael er faktisk Edd Campbell-Bird, som vi sist så navigere i en lignende scenografi (komplett med vann) i den ekspresjonistiske «Adding Machine» på The Finborough. Det er en betimelig påminnelse om hvordan valg av iscenesettelse kan bringe publikum og historie tettere sammen – eller ikke. Man kan ikke la være å undre seg over om dette designkonseptet gjør nettopp det, eller om det har en helt annen effekt. Kostymene her er helt realistiske. Det er ikke lyset. Noen «black box»-produksjoner fungerer strålende (ingen som så den vil glemme Trevor Nunns «Macbeth» med Judi Dench og Ian McKellan). Spørsmålet er: Er «Muted» den typen forestilling?

Mark Hawkins i Muted.

Generelt sett er svart en farge som tapper energi fra en produksjon, med mindre den får en motvekt: Det svarte rommet i «A Chorus Line» ble for eksempel lyst opp av den enorme kraften fra et stort teaters lyskastere og de praktfulle speilene i bakgrunnen – pluss et nådeløst optimistisk og drivende manus og partitur. Det var et batteri av effekter, som Interval Productions her ser ut til å møte med et lite triangel. Her henter man inspirasjon fra Adam Gerbers delikat balanserte musikalske ledelse og arrangementer for et suverent disiplinert rockeband bestående av Gus Isidore på gitar, Greg Pringle på bass og Stephen Street på trommer. Gerber har også komponert stemningsmusikk, og hele veien holdes de musikalske konturene myke, nesten spede, i Max Perryments lyddesign. Sangen er preget av forsiktighet og ettertanke; det er bare Laurens parti som virker å løfte musikken ordentlig, noe som skaper en behagelig effekt. Ellers råder en alvorstung tone; høytidelighet er grunnholdningen, og fremføringen er tidvis nesten stiv i sin formalitet. Dette strekker seg inn i hvert hjørne av produksjonen, som ender opp med å ligne en ekstraordinær japansk steinhage, som i stedet for steiner er fylt med menneskeskulpturer som aldri kan ses fullt ut fra ett enkelt ståsted.

Interval Productions har 100 seter å fylle, sju forestillinger i uken i en måned, og på forestillingen jeg så var omtrent en tredjedel av setene besatt. Kompaniet har tro på det de gjør, og det har mange andre også: Kickstarter-kampanjen deres samlet enkelt inn de 10 000 pundene de ba om. Likevel trengs det mer midler, så hvis du lar deg begeistre av disse ikonoklastene, bør du sende et bidrag. Veien mot et nytt musikkteater kan være farefull. Nylig spilte en tilsvarende strengt konfigurert produksjon («Fables for a Boy») på LOST Theatre i noen uker og slet med å finne et publikum. Selv National Theatre med «The Pacifist’s Guide to the War on Cancer» kjempet en hard kamp for å vinne hjerter og sinn med en forestilling som stort sett var mye lystigere enn det vi ser her. Jeg beundrer og respekterer virkelig den kunstneriske målrettetheten slike prosjekter krever, men jeg tenker også på publikum som synes det er vanskelig å «finne roen» i dem og kanskje går derfra med tanken: «Dette var veldig deprimerende».

David Leopold og Edd Campbell-Bird i Muted

Ellers på scenen finner vi mange utøvere av høyt kaliber. Det er flott å se David Leopold igjen som den tause sentrale karakteren Michael, den ekskjæresten som er lammet av sorg (noen husker ham kanskje fra den intense kammermusikalen «The Burnt Part Boys»). Videre har vi den anspente elegansen og de panteraktige bevegelsene til hans erstatter, Jake, den sjalue nye kjæresten spilt av Jos Slovick (sist sett av meg på Theatre Royal Haymarket i «Bad Jews»). Vi får også den rappkjeftede elegansen til den overraskende middelklasseaktige og økonomisk suksessrike Mark Hawkins som den tause heltens ungdommelige onkel, Will. Og Helen Hobsons rutinerte West End-ferdigheter gir ordentlig trøkk til rollen som hovedpersonens dominerende, alkoholiserte mor, Amanda, som vi møter i en serie tilbakeblikk. Til slutt får vi den storslåtte, unike stemmen til en av låtskriverne, Tori Allen-Martin, som igjen tolker rollen som den aspirerende omsorgspersonen med en mørk, mørk hemmelighet, Lauren. Hennes vokale register er en av de store gledene på den moderne musikkteaterscenen, men var jeg alene om å synes at hun ofte virket litt ukomfortabel på den resolutt dystre og ubehagelige plattformen som var reist for denne produksjonen? Og ble ikke inntrykket av resten av ensemblet tilsvarende kjølig? Fikk ikke alle prestasjonene deres et nokså statisk preg, med en tendens mot det fastlåste og nesten stillestående? Dette kan selvsagt være tilsiktet. Det er oppført «bevegelse» av Isla Jackson-Ritchie, men vi ser lite utover et begrenset utvalg av hånd- og armbevegelser, utført i Falun Gong-stil fra en rolig, stasjonær posisjon. I stedet for å omfavne og utnytte den intrikate strukturen som historien utspiller seg på, virker det som hun ønsker å unngå den. Dette kan igjen være en del av konseptet, men det ubehaget kommuniseres direkte til publikum.

Vel, det er tider, antar jeg, hvor man ønsker at ting skal være stille og reflekterende. Men ønsker man nødvendigvis at den stemningen skal dominere i en musikal? Og i et plott som mangler praktisk talt all handling, og som attpåtil må romme en hovedperson som er målløs i størstedelen av forestillingen – er slike kvaliteter egnet til å hjelpe stykket med å nå ut til publikum? Vi får se.

Spilles frem til 7. januar 2017

BESTILL BILLETTER TIL MUTED PÅ THE BUNKER