ANMELDELSE: Noël Cowards Christmas Spirits, St James Studio ✭✭✭

Charlotte Wakefield, Stefan Bednarczyk og Issy Van Randwyck. Foto: Mark Douet Noël Cowards Christmas Spirits

St James Studio

10. desember 2014

3 stjerner

Noël Coward ble født ett år etter Irving Berlin, men i livsløp og på nesten alle andre måter har Berlin overlevd ham. Dette blir påfallende tydelig når Berlins melodier settes opp mot Cowards; for selv om Coward var et geni, lå Berlin et hestehode foran når det gjaldt musikk og tekst. London Pride kan ikke måle seg med I’m Dreaming Of A White Christmas.

Men saken med Noël Coward er at helheten er langt større enn summen av hans individuelle ferdigheter. Det er noe udefinerbart, uhåndgripelig og fullstendig uimotståelig ved Noël Coward – noe nærmest magisk. Det har aldri vært noen som ham; en tvers igjennom britisk ener som vant berømmelse og beundring over hele verden. Fullt forståelig, da han var en mester i vidd, stil og komisk oppriktighet.

I programmet for Noël Coward’s Christmas Crackers, som nå spilles ved St James Studio, sier forfatter og regissør Nick Hutchinson: «Jeg vendte meg til Noël Coward og blitzen fordi det passet atmosfæren i St James Studio, men også fordi det er vårt fremste referansepunkt for julestemningens motstandskraft og vårt ukuelige ønske om å feire den på tross av sparing og frykt. Churchills oppfordring om at Coward skulle synge mens kanonene dundret, fremstår for meg som en perfekt metafor for våre feiringer: Det er ingenting overdrevent sentimentalt ved det ønsket soldatene i skyttergravene under første verdenskrig viste – at vi i hvert fall én dag i året bør le, synge og feire det som binder oss sammen, ikke det som skiller oss.»

Hutchinson har skapt en uvanlig julekonfekt: delvis sang, delvis opplesning, delvis mimring og delvis rampete utskeiing. Ved å bruke materiale fra Cowards egne dagbøker og tekster, via Charles Dickens, Dylan Thomas og Ben Johnson til reportasjer og obskure eller kjente litterære verker krydret med populære sanger, er resultatet et reelt alternativ til den vanlige juleunderholdningen.

Bakteppet av blitzen (godt utført av Annie Gosney) etablerer en alvorspreget stemning som – trist nok – passer godt for vår tid med sin besettelse av innstramminger. Hutchinson stoler på materialets styrke og de tre aktørenes evner for å sikre at tonen løfter seg fra det tungsindige.

Materialet har stor sjarm, og det er et smart grep å forestille seg hva Noël Cowards tanker og bekymringer ved juletider kan ha vært. Enda smartere er ideen om å bruke karakterer fra Blithe Spirit, og bruddstykker av dialog fra den strålende farsen, som et virkemiddel for å inspirere Coward til å komme i julestemning.

Som idé er det ganske inspirert. I selve utførelsen når den imidlertid ikke helt de de store høydene den kunne ha gjort. Delvis skyldes dette «Berlin-faktoren»: Det mest tilgjengelige materialet her er faktisk ikke skrevet av Coward. Dermed ikke sagt at det er en feil å inkludere dette materialet, for det er det ikke, men det er ikke nødvendigvis det man forventer i en forestilling med denne tittelen. Ved å inkludere disse melodiene (inkludert kjente julesanger og nydelige Have Yourself A Merry Little Christmas) brytes på et vis fortryllelsen i Noël Coward-boblen. Det hadde kanskje vært mer virkningsfullt å holde seg til Cowards musikk og hans britiske samtidige, som Ivor Novello; når Keep The Home Fires Burning dukker opp, føles det som en naturlig overgang.

Hutchinson kunne ha kostet på seg å være mer vågal med materialet: Enkelte opplesninger eller erindringer kunne ha hatt større effekt om de ble satt sammen med sangfragmenter. Å veksle mellom talt tekst og egne sanger kan bli litt kvelende; en uventet kombinasjon kan være utrolig effektivt. Spesielt her, hvor presentasjonen er statisk og helt avhengig av utøvernes evne til å tilføre energi og variasjon.

Hutchinsons trumfkort er den herlige og virkelig talentfulle Charlotte Wakefield. Wakefield er sjarmerende, vakker og velsignet med en stemme som er ren perfeksjon, og hun gir glød til alt hun foretar seg. Hennes versjon av Keep The Home Fires Burning er kveldens høydepunkt. Hun utmerker seg også i opplesningene, og viser et naturlig talent for trollbindende historiefortelling. Hun synger så godt at det er overraskende, og litt frustrerende, at hun ikke fikk synge finalen i første akt, Have Yourself A Merry Little Christmas.

Den æren går imidlertid til Issy Van Randwyck, som vokalmessig ikke helt mestrer oppgaven. Van Randwyck fremstår som en veik Madame Arcati, og det er en tvungen hjertelighet over hennes bidrag som vanner ut materialets enkle effektivitet. Likevel skal hun ha for at hun følger sin valgte sti med iver. Hun er på sitt beste i duettene og trioene, der ansvaret for å holde på publikums oppmerksomhet deles med de andre.

Den vanskeligste oppgaven faller på Stefan Bednarczyk, som har det doble ansvaret med å spille Noël Coward og fungere som kveldens akkompagnatør. Å spille Coward er en formidabel oppgave, og Bednarczyk velger antydning fremfor imitasjon. Dette er forståelig, men det representerer også den enkleste løsningen og den som mest sannsynlig vil skuffe publikum.

Selv om han ikke er like kvikk, sjarmerende eller sprudlende som Coward selv, klarer Bednarczyk å mane frem en ekte følelse av hans stil og holdning. Det var vanskelig å ikke ønske at de tomme martiniglassene på scenen ble flittig brukt av hans Coward; det er et fravær av dekadent lettlivethet som ville vært kjærkomment.

Partiet der Bednarczyk spilte Scrooge fra A Christmas Carol var utmerket, i likhet med mange av Coward-opplesningene. Han viste også en ekte forståelse for Cowards egen musikk og tekst, der særlig London Pride og Don’t Lets Be Beastly To The Germans var små perler.

Det er i lengste laget og litt for høytidelig i partier, men Hutchinsons grunnidé er god. Litt mer tempo, litt mindre selvsentrerthet fra Van Randwyck og et større fokus på Cowards egen musikk hadde gjort denne julegodbiten mer til en fyldig julepudding enn en enkel kake; en større kilde til glede.

Stykket er ikke for barn – det avhenger for mye av publikums egne erfaringer og mer enn bare overfladisk kjennskap til Blithe Spirit. Men for de med en nostalgisk sjel og en forkjærlighet for "gamle dager", er dette et trygt valg. Noël Coward's Christmas Spirits spilles i St James Theatre studio frem til 23. desember. Bestill billetter fra The St James Theatre