ANMELDELSE: Of Thee I Sing, Royal Festival Hall ✭✭

Of Thee I Sing

Royal Festival Hall

30. juli 2015

2 stjerner

Balanse.

Nøkkelen til enhver vellykket sceneoppsetning av en musikal er balanse. Balanse mellom tekst og musikk, mellom sangstemme og orkester, mellom karakter og vokal linje, mellom dialog og partitur, mellom koreografi og musikk, mellom ensemble og hovedroller. Behovet for riktig balanse – selve det fundamentale grunnlaget – øker bare eksponentielt når musikalen er relativt ukjent og forestillingen ikke er en full produksjon, men en konsertant fremføring.

Uten balanse kan opplevelsen bli lite givende. For alle. Både for utøvere og publikum. I de verste tilfellene kan publikum føle det som om de har blitt fysisk angrepet av lyden, som om trommehinnene kan revne hvis den uutholdelig høye lydbølgen fortsetter.

Slik var det dessverre i denne konsertfremføringen av Of Thee I Sing, et samarbeid mellom Ira og George Gershwin, George S. Kaufman og Morrie Ryskind. Den ble en kjempesuksess i 1931, og året etter ble den den aller første musikalen som vant Pulitzerprisen.

Man forstår godt hvorfor. Manuset er en nådeløs parodi på de store amerikanske institusjonene – presidentembetet, visepresidenten, topartisystemet, USAs høyesterett og landets utenrikspolitikk. På sin tid må den ha vært ganske sjokkerende. Faktisk har den fortsatt flere poenger som er relevante for dagens politiske bilde.

Historien kretser rundt en fremadstormende ung mann som nominerer seg selv som partiets presidentkandidat. Partiapparatet er inkompetent, privilegert og fullstendig uten bakkekontakt. De bestemmer seg for at veien til valgseier er å arrangere en konkurranse for å finne en brud til kandidaten – for Amerika vil tross alt stemme på kjærligheten.

Problemet er at kandidaten bestemmer seg for at han heller vil gifte seg med en assistent som kan bake corn muffins. Han nekter å gifte seg med vinneren av konkurransen, ekter assistenten og blir valgt. Den forsmådde vinneren, en målbevisst sørstatsjente, egger opp landet til å motsette seg presidentens kontraktsbrudd og krever at han gjør opp for seg.

En riksrettssak følger, etterfulgt av et kaos som snur alt på hodet.

Det hele føles som en amerikansk slektning av en av Gilbert og Sullivans senere operetter (som Utopia Limited eller The Grand Duke), men med et strøk av Broadway-sprudling. Formmessig er stykket svært omskiftelig. Det er tydelig satirisk, men satiren ytrer seg på uvanlige måter – lange partier med dialog, store sangnumre og partier som er gjennomkomponert. Det føles som en blanding av en revy og en klassisk musikal – men egentlig er det et show som bare parodierer alt det kommer over, inkludert de musikalske formene som kom før det.

Tidens tann har slipt ned de skarpeste kantene av satiren, men grunntemaene er fortsatt aktuelle, spesielt de som involverer et hvitt patriarkat som misbruker de politiske og juridiske systemene og behandler kvinner forferdelig. Karakterene er vilt overdrevne, ikke nødvendigvis arketyper, men snarere eksentriske skikkelser tegnet med bred pensel. I sine beste øyeblikk presenterer Of Thee I Sing den perfekte blandingen av overdreven karaktertegning, idiotiske situasjoner, skarpe observasjoner og storslåtte melodier. Spilt på rett måte – freidig, dristig og med store fakter – burde det være sjarmerende og fornøyelig moro. Det var kanskje en braksuksess i 1931, men i dag er det først og fremst lystig underholdning som er målet.

Siden stykket er relativt ukjent, er det viktigste for enhver produksjon av Of Thee I Sing balanse – man må kunne høre både orkesteret og sangerne, musikken og ordene, slik at meningen med det Gershwin-brødrene skapte blir tydelig. Diksjon er viktig, men balanse er enda viktigere.

Dessverre var det ingen balanse her.

Det startet lovende nok med ouverturen. Selv om melodiene ikke satt umiddelbart, var de klare, og de som en gang var store slagere skilte seg ut på den der "jeg visste ikke at den sangen var fra denne musikalen"-måten. Spillet var solid og detaljrikt, og lovet godt for fortsettelsen. Kapellmester Michael England og Royal Philharmonic Concert Orchestra kunne tydelig sitt fag.

Men da sangen kom inn, gikk alt galt. Dette hadde ingenting med sangprestasjonene å gjøre, som for det meste var upåklagelige, men alt å gjøre med balansen mellom orkester, sangere og lydanlegget. Miksen ut i salen var helt feil; sangernes stemmer var forsterket altfor skarpt, nesten til det punktet hvor lyden vrengte seg, mens orkesterets arbeid ble redusert til nesten ingenting. Det krever sin kunst å blende et 26-manns orkester så fullstendig inn i bakgrunnen på en konsertscene, men her klarte de det.

Ansvaret for dette faller direkte på konsertstedet og produsentene Senbla, i samarbeid med Eliot Davis. Utilstrekkelig prøvetid fører uunngåelig til denne typen problemer. Det finnes ingen unnskyldning for det, og det forringer alt – verket, utøverne, orkesteret og lydteknikerne. For ikke å nevne publikums mulighet til å nyte forestillingen. Spillesteder, spesielt de med et rykte som Royal Festival Hall, må sørge for at produsentene leverer den kvaliteten som publikum forventer og betaler for.

For Royal Festival Hall er dette utilgivelig.

Gudskjelov for ensemblets profesjonalitet.

Hadley Fraser var i strålende form, ledig, avslappet og passende sleip i rollen som president John P. Wintergreen. Stemmen hans passet partituret perfekt, og han vekslet uanstrengt mellom smektende crooning og kraftfull sang. Han klarte på et vis å skape en blanding av David Cameron og John F. Kennedy; Hadley var uimotståelig sjarmerende, søtt komisk, og med sine strålende høye toner var han en fryd å høre på.

Som de to kvinnene i hans liv – Mary Turner, som baker corn muffins, og Diana Devereaux, sørstatsbønnen som har sett seg ut Det hvite hus – var Louise Dearman og Hannah Waddingham like stilsikre som alltid. Waddingham trakk det lengste strået når det gjaldt kostymene, men begge var i topp stemmemessig form. Dearman gjorde sitt beste med en karakter som ikke ga mye mening (og som er nokså problematisk i dagens kjønnspolitiske lys) og tilførte alt hun gjorde ekte sjanse. Stemmen hennes var strålende og vakkert kontrollert. Duettene hennes med Fraser var utmerkede.

Waddingham gjorde Devereaux uforglemmelig; med en bred sørstatsaksent som dvelte ved det ekstreme, portretterte hun feilfritt den forsmådde kvinnen som ingen i den fiktive verdenen bryr seg om. I den grad det var mulig å føle med karakteren, sørget Waddingham for at publikum gjorde det – med en smart og tydelig karakterisering som hele tiden var oppfinnsom. Hun sang også med full styrke og fikk hver tone til å telle.

Det var også meget godt arbeid fra Nicolas Colicos og James Barron, som begge har store, imponerende mørke barytonstemmer av den typen man dessverre sjelden hører på West End-scener i disse dager. Gavin Alex og Daisy Maywood brakte med seg gammeldags sang- og dans-fremdrift til forestillingen.

Men kveldens komiske høydepunkt, og kilden til mest glede, kom fra den svært talentfulle Tom Edden. Han leverte en mesterklasse i skuespill i rollen som den motvillige visepresidenten Alexander Throttlebottom (finnes det et bedre navn i en Broadway-musikal?). Med utgangspunkt i det navnet presenterte Edden en nevrotisk, kaotisk og febrilsk, men ambisiøs karakter. Han stjal hver eneste scene han var med i, og til og med noen han ikke var med i. Helt suverent.

Of Thee I Sing kommer aldri til å bli satt opp for en lang spilleperiode igjen; dens storhetstid er over. Men det er fortsatt et interessant stykke med et elskverdig partitur og noen genuint morsomme partier. Melodienes pastisj-preg sikrer en vedvarende appell, og hvis man liker Gilbert og Sullivan, er det nok her til å holde på interessen. Med riktig besetning, og der alle følger den herlig overdrevne stilen til Edden, Waddingham og Colicos, kan det være en ellevill og medrivende glede (Shaun Kerrisons regi kunne ha fremhevet dette enda mer).

Men det krever balanse. Og det var det dessverre ingenting av i Royal Festival Hall. Selv ikke et begavet ensemble kunne reparere det.